Pass deg for grekerne

Vi har fått en påminnelse om det i år. Flere bedrifter er blitt landskjente for at de gir goder til sine ansatte under forutsetning av at den ansatte ikke fagorganiserer seg.

Dette handler derfor ikke kun om penger, men om makt over arbeidshverdagen, og om innflytelse over eget liv.

Altså: Du skal få penger hvis du frivillig sier fra deg retten til å forhandle kollektivt om lønn, arbeidstid, helse miljø og sikkerhet, og andre forhold som kan skrives inn i en avtale mellom ledelsen og de ansattes organisasjoner.

“De ansatte kan ikke få i pose og sekk”, sier de. Det er klassisk splitt og hersk. Det finnes bare én sekk. Alle bedriftseier vet at de kan redusere den totale lønnspotten ved å gi mere penger til noen få, og mindre penger til de mange. Små forskjeller og likebehandling av arbeidstakere er førstelinja som ikke må ryke, i forsvaret av den norske modellen.

En tariffavtale er et resultat av en lang rekke forhandlinger der betingelser skrives inn eller ut etter enighet mellom to parter. Goder som ikke står i avtalen kan trekkes tilbake av ledelsen, uten varsel og slik brukes som pressmiddel for å disiplinere medarbeiderne. Dette handler derfor ikke kun om penger, men om makt over arbeidshverdagen, og om innflytelse over eget liv.

De som har, de skal få enda mer, som det står i skriften.

Retten til å organisere seg er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Å kreve at du frivillig må si fra deg en menneskerett for å få være med å dele hele lønnspotten, er uverdig.

Flere av bedriftene som nedverdiger seg til å prøve dette har også andre personalgoder som ser ut som belønninger, men som egentlig er ris bak speilet og som signaliserer en grunnleggende mistillit til egne ansatte.

Hva med en bonus til de som ikke har noe sykefravær i løpet av et kalenderår? Virker jo som en raus ordning. Men er det det? Det er ingen grunn til å tro at bedrifter som har slike ordninger bruker mer penger på lønn, enn de ville gjort uten en slik bonus. Ergo tas disse pengene fra et budsjett der de kunne ha blitt forhandlet om på linje med andre lønnsmidler.

Slik blir det en overføring av lønnsmidler fra de som er syke til de som er friske. De som har, de skal få enda mer, som det står i skriften.

Kapital er makt. Å møte denne makten krever organisering.

Denne spaltisten har faktisk jobbet et sted med en slik bonus og det var det en offentlig hemmelighet i bedriften at de som jobbet tettest på direktøren frivillig (?) valgte å ta ut feriedager når de var for syke til å gå på jobb, for slik å “holde nullen” og få den bonusen, og dessuten være “gode eksempler”. Hvem er det da som betaler bonus til hvem?

Ingen bedriftsledere betaler ut lønn eller andre goder til sine medarbeidere for å være snille. De gjør det fordi det lønner seg. Takknemlige ansatte er veloppdragne ansatte, som er billigere ansatte. Å organisere arbeidsfolk handler om å komme vekk fra milde gaver og over i et arbeidsliv med avtalte plikter og rettigheter.

Det handler om hvem som har hånda på kniven som deler kaka.

Ingen arbeidstakere går heller på jobb for å være snille med aksjonærer eller ledelse. De gjør det først og fremst for å tjene penger. Det disse bedriftslederne i praksis sier til sine medarbeidere er: Hvis dere frivillig gir fra dere makt, skal dere få noen flere penger. Se for deg at de som styrer landet vårt sa det samme: Hvis du frivillig gir fra deg stemmeretten skal du få lavere skatt. Nei?

Kapital er makt. Å møte denne makten krever organisering. En stor og godt organisert fagbevegelse har også mange veier til makt. Det har flere bedrifter merket det siste halvåret når de har måttet innse at de har rutiner og verdier som ikke er noe tess. Denne makten er grunnen til at borgerlige politikere og folk som lever av kapitalinntekt er på konstant jakt etter å svekke fagbevegelsen. De reduserer verdien av fagforeningsfradraget eller driver aktivt forsvar av “Retten til å være uorganisert”.

Det handler om penger, og det handler om makt og verdighet. Det handler om hvem som har hånda på kniven som deler kaka. Disse sakene er formidable argumenter for å organisere seg. Den innflytelsen uorganiserte tar for gitt, bygger på at noen andre tar kampen.

(En forkortet utgave av denne teksten ble publisert i Dagsavisen, 25. oktober 2021.)