Pengemakt eller folkestyre, ditt valg

Jeg var lenge i tvil om hva dette valget handlet om. Det har vært en litt pussig og fragmentert valgkamp, så mye vi ikke har snakket om i de lange skyggene av formuesskatt og maktposisjoner, men så kom ungdommen meg til unnsetning.

Mer om ungdommen snart, men først en tur bakover og vestover. På denne tida i 1971 leverte den amerikanske juristen Lewis F. Powell et notat til det som tilsvarer det amerikanske NHO. Etter mange år med progressiv utvikling, med borgerrettigheter og flower power, gryende miljøengasjement, styrking av fagforeninger og forbrukerrettigheter, ville næringslivet tilbake i førersetet.

Bruk stemmeretten mandag, det har aldri vært viktigere. Jeg skulle så gjerne ha ønsket at det var en klisjé.

Samfunnsutviklingen skjedde ikke lenger på deres premisser. Kapitalen var bekymret. Og særlig fordi politikerne i kongressen hadde blitt med til venstre, med tanker om omfordeling og et bedre samfunn for alle. Powell anbefalte bedriftseierne å bruke penger på påvirkning av politikerne. Og resten er historie, som det heter.

Det var starten på lobbybransjen, på påvirkningsindustrien og de store selskapene kontroll i Washington. I dag sitter en forretningsmann på toppen av USAs politiske system, med bare en oppgave: Å høvle ned alle hindre for kapitalens makt. Resultatet er økende ulikhet, makt på få hender og et ustabilt Amerika. USA snudde ryggen til «the common good», til fellesskapets beste.

Ja, for det viktigste fokuset nå må være tykkere lommebok?

Det er et ekko her til årets valgkamp i Norge. Et panikkslagent næringsliv – NHO og milliardærer i kor – har brukt alle midler i en nasjonal påvirkningskampanje for å senke skattenivået og sette sin sak øverst på dagsorden. Penger er blitt pumpet inn i norsk høyreside, som har kvittert ut gavene med paniske rop om tilstanden i landet. Svartmalingen av det moderne Norge – ikke uten utfordringer, men mest sannsynlig det beste samfunnet verden har sett – har fått absurde proporsjoner.

Vi er visst det nye Sovjetunionen, hevdet en ellers sober professor. «Dette går ikke lenger», sa KrFs nyfrelste skatte- og kulturkriger Dag Inge Ulstein ved starten på sin klatring oppover målingene. Og sånn har dagene gått. I et land uten arveskatt og i praksis uten eiendomsskatt, skal altså formuesskatten også bort.

Og så var det ungdommen, da. Den som en gang var progressiv, håpefull og på offensiven for et bedre samfunn. Nå er de opptatt av penger, og skammer seg heller ikke et sted over å innrømme det. Det er et språk de forstår – og en fortelling de er blitt fortalt; De er forledet til å tro at mange penger er en forutsetning for gode, trygge liv, og er eneste målestokk på suksess i livet. Frps unge kader fikk 26 prosent av stemmene i skolevalget. Anfører Simen Velle sa det som det var til NRK da han fikk nyheten om sin suksess: «Vi går til valg på lavere skatter og avgifter. En friere skole der elevene får bestemme mer over seg selv, og viktigst av alt en tykkere lommebok til alle nordmenn».

De unge suger til seg som svamper fra det vannet de svømmer i.

Ja, for det viktigste fokuset nå må være tykkere lommebok? Høyrebølgen blant ungdommen har sjokkert mange, og blir i visse kretser gitt reell vekt. Som om vi må lytte til dem. Min impuls er å tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Det er heller ikke nytt at ungdommen er høyrevridd. Sånn var det på slutten av 1980-tallet, da storsamfunnet oste av penger og børs. Sånn var det for 20 år siden, da hadde også FpU 26 prosent i skolevalg, og sånn er det nå.

De unge suger til seg som svamper fra det vannet de svømmer i, og akkurat nå er vannet (altså mediene, og særlig de sosiale) mettet av den voksne høyresidens svartsynte panikk, og monomane masing om hvor dårlig råd vi har fått. Det er rart hvor opptatt høyresiden i opposisjon er av særlig fattigfolk . Det minner jo om USAs republikanere som er meget opptatt av det ufødte liv, men gir blaffen i deg i det du fødes. Onsdag kom offisielle tall som viste det motsatte, vi har slett ikke fått dårligere råd i Norge. Og når skolevalgets 16- og 17-åringer er opptatt av skatter og avgifter, er det bare trist. De burde være bekymra for hvor høyrekursen fører dem og framtida deres, men det er strengt talt for mye å forlange. De kan jo ikke forstå før de har levd.

Men vi burde, nei vi må, forvente at voksne skal klare å gjøre framskrivingen av det samfunnet høyresiden forfekter. Hvor mer kapitalisme vil føre oss. Den unge høyrebølgen gjorde det klart for meg hva dette valget handler om. Det handler om hvilke krefter som skal få bestemme i hvilken retning dette landet skal, om hvem skal få ha hendene på det store rattet. Skal vi dømme etter årets valgkamp, dominert av kapitaleiernes kjøpte kamp mot formuesskatt, er det et foruroligende frampek om hvilke interesser som skal få definere vår dagsorden. Ja, næringsliv og arbeidsplasser, skaperkraft og norske eierskap, er viktig, men kan ikke være svaret på alt.

Det står dessverre også mellom Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug.

Er det kapitalens forlangende som er det viktigste hensynet, og skal næringslivet få kjøpe seg innflytelse? Er Amerikas retning siden 1971 og Powells notat bærekraftig? Ingenting tyder på det. Ikke for naturen, ikke for menneskene. Det er like fullt den veien mange vil legge ut på. En vei som ender opp i et amerikansk system tilpasset de som har og kan, og med multimilliardærer som ikke har råd til å betale sine ansatte. Som ikke har råd til livet uansett hvor hardt de jobber. Mot høyre er en blindvei. Den ender i Trump.

Vi er ikke der ennå. Men mange små steg fører langt ut på viddene over tid. Derfor står det om noen veldig klare motsetninger på mandag. Mellom demokrati og kjøpte interesser. Mellom egoisme og fellesskap. Mellom velferdsstat for alle eller individuelle løsninger for de som kan betale. Mellom tro på framtida og panikk for kapitalens kår. Håp og frykt. Mellom stø kurs eller ny kurs i en urolig tid. Mellom selvtillit og svartmaling – det første snakker vi virkelig for lite om, den virker utrolig nok borte i dette rike, håpefulle, kloke landet vårt.

Det står dessverre også mellom Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug. Arbeiderpartiets strategi denne valgkampen bringer – hvis målingene er presise – suksess, men har samtidig knust det moderate Høyre, og anerkjent norsk politikks ytre høyre som ny hovedmotstander.

Det vinner valg. Men kan ha skapt en forsterket og varig polarisering av vårt politiske landskap. Bruk stemmeretten mandag, det har aldri vært viktigere. Jeg skulle så gjerne ha ønsket at det var en klisjé.

(Først publisert i Dagsavisen.)