Penger gir makt og makt gir penger

Siden 1980-tallet har ulikheten økt dramatisk i veldig mange land. I OECD-landene er ulikheten nå på det høyeste nivået på et halvt århundre.

Kort oppsummert er det to hovedårsaker til en slik utvikling: De på toppen drar fra og de på bunnen sakker akterut. Mange mener den største innsatsen bør rettes mot å løfte bunnen. Det er det lett å være enig i. Det er tross alt viktigere at de som har det verst får det bedre, enn at de som har det svært godt får det verre.

De rikeste blir rikere i Norge også.

Fokuset på de rikeste i samfunnet får dessuten mange til å peke på misunnelse og et mål om å «ta de rike», som kun er blitt det ved hardt og dedikert arbeid.

Likevel mener jeg det er grunn til å sørge for at de rikeste ikke fortsetter sin rakettferd mot stadig mer rikdom. En av grunnene er at de bør bidra til fellesskapet. En viktigere grunn er imidlertid at konsentrasjon av rikdom også fører til konsentrasjon av makt.

Som Atkinson og Piketty (2007) påpeker, fører økningen i inntekts- og formuesandelene til en mindre gruppe i samfunnet til økt global innflytelse og mer konsentrasjon av makt over ressurser og personer. Pikettys dokumentasjon av den historiske utviklingen av toppinntekt og formue er først og fremst et viktig bidrag til å vurdere konsentrasjonen av økonomisk makt.

De rikeste blir rikere i Norge også. En sammenligning OECD har gjort viser at den rikeste prosenten i Norge, mer enn 40 000 personer, har økt sin andel av totalinntekten (brutto) fra 1975 og fram til finanskrisa i 2008 i større grad enn det den rikeste prosenten i eksempelvis Frankrike, Spania og Sveits har gjort.

Også kapitalinntekter og formue er svært skjevt fordelt.

En av hovedårsakene til at inntektsulikheten i Norge har økt siden midten av 1980-tallet, er at inntektsandelen til de aller rikeste har økt betydelig. Ifølge Aaberge og Atkinson (2010) har den rikeste prosenten mellom 1989 og 2010 nær doblet sin andel av den totale inntekten her hjemme – fra 4,1 til 7,7 prosent. Noen har pekt på at økningen delvis skyldes tilpasninger til skattereformen i 1992.

Men i studien brukes et mål for inntektsutvikling som delvis korrigerer effekten av skatteplanlegging: Økningen i inntektsandelen hos dem på toppen er like klar som i de faktiske skatterapporterte inntektsandelene.

Som forskningsleder ved SSB, Rolf Aaberge påpeker, er det mindre grunn til bekymring dersom de rikeste personene bare er rike i enkelte år og til stadighet byttes ut med nye personer i toppen av inntektsfordelingen. Slik er det imidlertid ikke. I Norge er inntektsvinnerne de samme fra år til år. 

Også kapitalinntekter og formue er svært skjevt fordelt. De ti prosent rikeste i landet eier hele 69 prosent av all finanskapital. Den «fattigste» halvparten i Norge eier til sammenligning 3,5 prosent. Og selv om mange eier bolig i Norge, eier de rikeste ti prosentene i landet omtrent halvparten av all formue. Den rikeste prosenten eier en femtedel (SSB). De fattigste tjue prosentene i befolkningen har ikke formue, men gjeld.

Hvor mange som er rike har også betydning for innflytelse.

Når det gjelder utvikling i fordeling av formue, er dette vanskelig å måle, fordi vi bare har data for de siste årene (fra 2010). Det pågår et arbeid ved SSB med mål om å bedre kartlegge formuesulikheten tilbake i tid. I en masterstudie som SSB-forsker Elin Halvorsen har veiledet, pekes det imidlertid på at betydningen av formue øker, fordi den samlede kapitalen i Norge har steget mer enn de samlede inntektene.

Størrelsen på de årlige arvestrømmene er mindre i Norge enn i land som Frankrike, Storbritannia og Sverige, men SSB-forskeren tror vi vil se større utslag i framtiden.

Rikdom går dessuten i arv. I Norge har 77 av landets 100 rikeste arvet formuen sin. Sosiolog Marianne Nordli Hansen (2014) viser i en studie at arv dessuten er blitt viktigere: Mens 26 prosent av de én prosent rikeste i 1993 hadde foreldre som også hadde vært blant de mest formuende i landet, var denne andelen i 2010 økt til 42 prosent.

Hvor mange som er rike har også betydning for innflytelse, slik økonomiprofessor ved UiO, Kalle Moene, har påpekt. Det er lettere for demokratiet å kontrollere én rik person eller én rik familie. Moene har illustrert dette med kampen for å bevare Nordmarka som fritidsareale for folk flest.

«Den strenge kontrollen med utviklingen av svært lønnsomme boligprosjekter er blitt hjulpet av at det i hovedsak er én eier av Marka, godseier Løvenskiold. Hans økonomiske interesser i å bygge ut har det vært lett å se bort fra for å bevare Marka som et kollektivt gode. Dersom vi i stedet hadde hatt tusenvis av småeiere, ville en politikk som begrenset muligheten for å høste de fulle kommersielle fordelene av eierskapet, møtt mye sterkere motstand», skriver Moene.

Når vi får flere rike, slik tilfellet er i Norge, blir det altså vanskeligere å stagge deres interesser når de går på bekostning av flertallet.

I en fersk artikkel gjennomfører Moene et eksperiment der han sammenligner antallet rike i Norge med en rekke andre land. Målt på denne måten er faktisk overklassen i de sosialdemokratiske landene Sverige og Norge større enn i en rekke andre land. I USA tilfaller for eksempel 11 prosent av nasjonalinntekten de 0,1 prosent rikeste, mens den samme gruppen i Norge får 2,5 prosent av nasjonalinntekten.

Slik kan sosialdemokratiet i Norge (og Sverige) bli et offer for egen suksess.

Moene sammenligner også antallet rike. Han deler dem i to grupper. De som har rikdom på mer enn 30 millioner dollar og superrike; rikdom på mer enn 100 millioner dollar. Mens USA har 124,6 rike og 36,5 superrike per millioner innbygger, har Norge hele 472,8 rike og 63,6 superrike. Norge har altså nesten fire ganger så mange rike innbyggere per capita sammenlignet med USA, og nesten dobbelt så mange superrike.

Selv når Moene korrigerer for at Norge er et rikere land per innbygger enn USA, er konklusjonen fremdeles at det er flere rike mennesker i Norge enn i USA, et land vi forbinder både med høy ulikhet og svært mange rike.

Teller man de som har aller mest, dollarmilliardærer per million innbygger, er det flere i Norge (2,0) enn i USA (1,7). I Spania er antallet dollarmilliardærer 0,4 per million innbygger, i Italia 0,6 og i Frankrike 0,7. Norge ligger midt på treet blant de nordiske landene. Bare land som er rene skatteparadis ligger eller ønsker å være det, har flere dollarmilliardærer per innbygger enn Norge: Singapore, Island, Sveits, Kypros, Hong Kong og Monaco.

Når overklassen vokser, kan det bidra til å undergrave demokratiske idealer. Moene peker på det paradoksale i at den sosialdemokratiske modellen tuftet på likhet i større grad legger til rette for dem som vil bli rike enn et land som USA. Demokratiet innebærer en kombinasjon av prinsippet «en person, en stemme» og «en dollar, en stemme»: Når mange mennesker blir rike, kan det føre til at det politiske systemet legger mindre vekt på den gjennomsnittlige velger.

Slik kan sosialdemokratiet i Norge (og Sverige) bli et offer for egen suksess.

Velstand kan altså føre til politisk makt.

Konsentrasjon av inntekt fører til konsentrasjon av makt, som tillegg til å være økonomisk også kan bli politisk. Eller som Stein Rokkan sa det i 1966: «Stemmer teller, ressurser avgjør».

Det viser også empirien. Gilens og Page (2014) har sett på sammenhengen mellom offentlige meningsmålinger og politiske beslutninger i USA i perioden 1981 til 2002. Studien viser at vanlig folks støtte eller motstand mot et forslag har liten påvirkning på utfallet. Dersom den rikeste tiendelen av befolkningen støtter et forslag, har det imidlertid høyere sjanse for å bli vedtatt:

Et forslag som støttes av en av fem av de rike har bare 18% sjanse for å bli vedtatt. Et forslag som støttes av 4 av 5 rike har imidlertid hele 45 prosent sjanse for å bi vedtatt». En firedobling av støtten blant de rikeste ti prosentene i samfunnet øker altså sannsynligheten for at et forslag blir vedtatt med en faktor på 2,5.

Setter man Gilens og Pages studie av økonomisk og politisk makt i sammenheng med antallet rike, viser Moene at de rikeste i Norge potensielt har 2,4 ganger så stor innflytelse som de rikeste i USA.

Velstand kan altså føre til politisk makt. Denne makten kan igjen gi mer velstand til de rikeste – noe som kan gjøre at de vokser i både antall og størrelse på rikdom: «Those who get the gold get to rule, those who get to rule get the gold».

Det er bekymringsfullt at arbeidstakerorganisasjonene de siste årene har mistet oppslutning.

En voksende overklasse med økt økonomisk og politisk makt gjør sterk sosial organisering i samfunnet viktigere. Å forsterke den sosiale organiseringen i samfunnet er blant økonomen Anthony Atkinsons forslag for å stagge ulikhetsutviklingen. I sin siste bok «Ulikhet – hva kan gjøres», peker Atkinsons blant annet på behovet for en styrket fagbevegelse og bedre samarbeid mellom partene i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.

Fagbevegelsen kan være en motvirkende kraft til den politiske og økonomiske påvirkningen de rike ellers ville hatt. Når arbeidstakere er dårlig organiserte, er det lettere å bli utnyttet av kapitalister. En sterk arbeidstakerbevegelse er viktig for å redusere overklassens makt. Men også en sterk arbeidsgiverbevegelse er viktig, for å sikre næringslivets langsiktige interesser, framfor enkelteieres kortsiktige ønske om mer til seg selv.

I denne sammenheng kan man derfor stille spørsmål ved om NHO burde begrense sin til nå kraftige pådriverrolle for å fjerne formuesskatten og heller fokusere på å bidra til et forutsigbart, bærekraftig og bredest mulig skatteregime som sikrer næringsliv og arbeidstakere gode vilkår i årene framover.

Det er bekymringsfullt at arbeidstakerorganisasjonene de siste årene har mistet oppslutning i de fleste land. Betydningen av fagbevegelsen og de store endringene som har skjedd når det gjelder fagorganisering, er en av faktorene Piketty er blitt kritisert for å overse.

Resultatet er dagens samfunn med store ulikheter.

Endrede maktforhold i samfunnet ser nemlig ut til å ha direkte sammenheng med overklassens vekst. En studie av Jaumotte og Osorio-Buitron (2015) viser at nedgang i organisasjonsgrad ser ut til å være en hovedfaktor for økning av toppinntektsandelene: I gjennomsnitt forklarer lavere organisasjonsgrad om lag halvparten av økningen i andelen inntekt de ti prosent rikeste får. I tillegg ser halvparten av økningen i Gini-koeffisienten blant husholdningen ut til å være drevet av det samme.

Studien viser også at nedgang i minstelønn relativt til medianlønnen korrelerer med høyere inntektsulikhet i avanserte økonomier. En studie fra IMF viser at dereguleringer av arbeidsmarkedet korrelerer med høyere ulikhet, blant annet økt inntektsandel hos de rikeste ti prosentene. Organisasjonen peker på at dette reflekterer at økt fleksibilitet i arbeidsmarkedet reduserer forhandlingsposisjonen til dem med lavest inntekt og kommer de rikeste til gode.

De nordiske landene har gjennom den norske modellen langt sterkere organisering og samarbeid mellom det sivile samfunn og myndighetene enn andre land, og det regnes ofte som en del av årsaken til de lave inntektsforskjellene. De nordiske landene ligger på topp i organisasjonsgrad, med i overkant av 50 prosent. I dag er om lag 1,2 millioner arbeidstakere medlemmer i en arbeidstakerorganisasjon i Norge. Men organisasjonsgraden synker også her.

Rikdom er makt.

Atkinson har i en fellesartikkel med Piketty konkludert med at det var politikk som bidro til å redusere kapitalens vekst på 1900-tallet. Høyere skatter var viktig. Lavere skatter fra 1970-tallet fikk, ikke overraskende, motsatt effekt. Resultatet er dagens samfunn med store ulikheter. I «Ulikhet – hva kan gjøres» tar derfor Atkinson til orde for et mer progressivt skattesystem. Han foreslår en marginalskatt på inntekt på 65 prosent, og han vil også ha en langt mer progressiv arveavgift og eiendomsskatt. Han kaller formuesskatt en «idé for framtiden».

Også i Norge (Aaberge og Atkinson 2010) trekkes mer sjenerøs beskatning av kapitalinntekter, sammen med liberaliseringen av kredittmarkedet på midten av 1980-tallet og nye muligheter som følge av oljevirksomheten, fram som årsaker til den kraftige økningen i toppinntektsandeler. Nylig ble det enighet om et endringer i skattesystemet. Dessverre var ikke politikerne tøffe nok til å ta de nødvendige grepene som både kunne økt verdiskapingen, og samtidig sørget for at ulikheten ikke fortsetter å øke.

Tankesmien Agenda har tatt til orde for å innføre en ny eiendomsskatt, gjeninnføre arveavgiften og reformere formuesskatten. Siden slutten av 1800-tallet har det vært et avgjørende prinsipp ved det norske skattesystemet at vi bidrar etter evne. Det bør det fortsatt være. Det norske samfunnet er et tydelig bevis på at målet om å sikre alle like muligheter og utjevning ikke har stått i veien for verken vekst eller produktivitet.

Vi må også sørge for at de rikeste i samfunnet bidrar til fellesskapet.

Organisasjoner som IMF og OECD peker nå også på at omfordelingspolitikk, som progressive skatter og sosiale forsikringsordninger, ikke påvirker den økonomiske veksten negativt. For Norges del har en samfunnsmodell tuftet på likhet, slik Kalle Moene har vist, i tillegg til å skape høy vekst og små inntektsforskjeller, skapt en stor overklasse. Det er derfor et paradoks at medlemmene av overklassen, slik Moene påpeker, likevel er kritiske til for eksempel investeringer i velferd når det er disse sosialdemokratiske institusjonene som har bidratt til grunnlaget for deres innflytelse og størrelse.

Rikdom er makt. For å hindre at den makten i tillegg til å bli økonomisk også blir politisk, må vi sørge for å opprettholde den sterke sosiale organiseringen i samfunnet. Vi må også sørge for at de rikeste i samfunnet bidrar til fellesskapet gjennom et omfordelende skatte- og velferdssystem.

For store økonomiske forskjeller kan ikke bare påvirke samfunnsforhold som tillit, forventet livslengde og barnedødelighet, sosial mobilitet eller økonomisk bærekraft, men ha konsekvenser for hele demokratiet. Derfor må vi rette oppmerksomheten mot samfunnets rikeste når vi diskuterer ulikhet.