Penger i politikken, atter en gang

Penger i politikken har lenge vært et tema, i form av partienes inntektskilder. De anonyme gavene til FrP fra Aksjon for borgerlig valgseier og støtten til minipartiet FOR har skapt stor debatt. Den siste uken har en ny utfordring med penger i politikken blitt løftet: bi-inntektene til stortingsrepresentanter som har millionlønn fra vervet som folkevalgt.

Stortingsrepresentant fra Høyre, Linda Hofstad Helleland, har mottatt flerfoldige hundre tusen for styreverv i store norske selskaper. Venstre-representant Abid Raja har også fått kritikk for å ha mottatt honorar opp mot 50.000 for å snakke om bøker han har skrevet.

Selve muligheten for inntekt bør begrenses.

Dette er saker som har vært kjent for dem som ønsker å kikke politikerne i kortene, ettersom flere av disse inntektene står skrevet i et register på Stortinget. Men det holder ikke at registrene for inntekt er åpne. Selve muligheten for inntekt bør begrenses.

Det er lett å forstå at det kan skremme bort flere yrkesgrupper fra å bli stortingsrepresentanter hvis det vil kreve salg av gården eller gründervirksomheten man har bygget opp over tid. Men slike innvendinger står ikke i veien for en rydding i regelverket.

Det er særlig tre grunner til at stortingsrepresentanters mulighet til å tjene penger ved siden av stortingsvervet bør begrenses:

For det første kan inntekter fra styreverv eller aksjehandel by på solide interessekonflikter. I tilfellet Linda Hofstad Helleland og styrevervet i barnehagekjeden Norlandia er dette åpenbart. Å stemme mot et lovforslag i Stortinget som foreslo å begrense private barnehagers mulighet til å tjene penger på å selge barnehagebygg, er en åpenbar interessekonflikt. Så lenge slike styreverv er lov, kan vi ha Stortinget spekket med politikere som stemmer etter økonomiske interesser for seg og selskapet de sitter i styrene til – og ikke for samfunnets beste, som de strengt tatt er valgt inn på Stortinget for å ivareta.

Til syvende og sist handler denne saken om tillit.

For det andre kan inntekter fra oppdrag, som Abid Rajas bokforedrag, by på forvirring om hvilke roller stortingsrepresentanter har i ulike kontekster. Selv om det også kan være fristende å prinsipielt kritisere en stortingsrepresentant for å ta opp mot 50.000 for å snakke, er det uklarheten om rolle som er mest alvorlig.

Selv om Raja på slike honorerte oppdrag snakker om bøkene sine, er det et hårfint skille mellom temaer han formidler som stortingsrepresentant og hva han formidler med bakgrunn i bøkene sine. Eventbyrået Athenas skrev på sine nettsider at Raja i honorerte foredrag gjerne snakker om tema som utenrikspolitikk og menneskerettigheter. Hvilken hatt Raja har på hodet når han snakker om disse temaene er derfor vanskelig å vite – forfatter eller stortingsrepresentant?

Nå er for øvrig profilen til Abid Raja tatt ned fra Athenas nettsider. Det kan tyde på at også Raja selv har sett rolleblandingen i sine oppdrag.

Vi kan ikke holde oss med et system som nører opp under politikerforakt

For det tredje er det verdt å stille spørsmål ved hva stortingsrepresentanter bruker tiden sin på. I min tidligere stilling som rådgiver ved Stortingets administrasjon, brukte jeg mye tid på å fortelle besøkende at det ikke stemmer at stortingsrepresentanter sluntrer unna arbeid selv om stortingssalen nærmest er tom ved mange debatter. Det er derimot slik det skal være, ettersom Stortinget er inndelt i 12 fagkomiteer, og det ofte kun er medlemmer av én komité som sitter i stortingssalen under en debatt. At stortingsrepresentanter virker å ha et hav av tid utover stortingsvervet, bidrar derimot ikke til et bilde av at stortingsrepresentanter faktisk er hardtarbeidende folk, som ofrer kveldstid, reisetid og fritid på vervet.

Til syvende og sist handler denne saken om tillit. Vi kan ikke holde oss med et system som nører opp under politikerforakt, som av noen begrunnes med et syn på politikere som tilkarrere, unnasluntrere eller i verste fall, løgnere. Dette er jevnt over et bilde av politikere som er feil. Men som folkevalgt er det viktig å være bevisst sin symbolske rolle. De må ha tillit fra folket de er valgt for å representere, og må derfor hele tiden jobbe for å motbevise slike bilder.

Man skulle jo tro at det ukontroversielt med et klart og tydelig regelverk som ikke tillater seg slik rolleblanding.

Verken Hellelands styreverv eller Rajas svært godt betalte bokforedrag er med på å bygge en slik tillit. For ikke å nevne den aller største skandalen fra norsk politikk de siste tiårene: Erna Solbergs manglende kontroll på sin ektefelles massive aksjeinvesteringer fra selve statsministerboligen.

Er avdekkingen av de siste års habilitet- og aksje- og nå inntektsskandaler skadelig for demokratiet? Svaret på det spørsmålet er ja, men det er naturligvis ikke avdekkingen som er problemet. Først med avdekking bygges det insentiver for folkevalgte til å holde seg i tøylene, og først da avdekkes regler som burde vært langt strammere.

Man skulle jo tro at det ukontroversielt med et klart og tydelig regelverk som ikke tillater seg slik rolleblanding. Det paradoksale er at det er stortingsrepresentantene som selv må bestemme en slik innstramming. Jeg håper de som kollegium viser seg tilliten verdig i håndteringen av denne saken.