Pikachupitalisme

Når jeg ser folket ute i gatene, jaktende på Pokemons med glødende ansikter og smartphonene siktet inn mot “augmented reality”, tenker jeg alltid på hva Karl Marx sier i Kapitalen: Økonomien må dreie seg om å redusere tid brukt på arbeid, så det blir en økning av fri tid for full utvikling av individet.

I “Fragments of Machines” skisserer Marx en alternativ “revolusjon” – der kunnskap vil bli veien ut av kapitalismen. For Marx er arbeid kun produktivt dersom det skaper sin egen motsetning: Kapital, og kapitalismen, er dermed avhengig av overskuddsarbeid. Paradokset er at kunnskap og teknologi vil redusere behovet for arbeid. Utviklingen av en mer kunnskapsintensiv og teknolologibasert økonomi vil føre til et motsetningsforhold mellom teknologi og markedsmekanismene, mellom produksjonskreftene og de sosiale relasjonene, hierarki og nettverk – og til sist vil dette føre til kapitalismens kollaps og menneskenes frigjøring gjennom fri tid, skriver Marx i 1852.

150 år senere, nærmere bestemt 6. juli 2016, ble PokemonGo lansert.

Det estimeres at PokemonGo dro inn 200 millioner dollar de første seks ukene.

Kombinasjonen av kjente kulturprodukter og ny teknologi slo an. I løpet av den første uken ble appen den mest nedlastede i Apples historie. I løpet av 19 dager hadde 50 millioner lastet den ned. 84 prosent av amerikanere mellom 18 og 65 har hørt om spillet. På Spotify finnes 197 000 spillelister med tema Pokemon. 19. juli var tallet for interaksjoner på Pokemon-relaterte poster på Facebook 645 millioner. Spillet går som et spøkelse gjennom verden.

Brukerne spiller i snitt 26 minutter daglig og genererer 0,25 dollar per bruker per dag. Det estimeres at PokemonGo dro inn 200 millioner dollar de første seks ukene. Nintendos aksjer steg 16 prosent dagen etter lansering. Selskapets verdi ble doblet i løpet av den første måneden, til 42, 5 milliarder dollar. Aksjen falt kraftig i begynnelsen av august, men på et tidspunkt vurderte altså markedet den monetære verdien til å være milliarder av dollar.

29. juli 2016 var en merkedag for markedsøkonomien. For første gang var de fem mest verdifulle selskapene i verden techselskaper, henholdsvis Apple, Alphabet (Google), Microsoft, Amazon og Facebook.

Vi lever ikke lenger i en verden med klare skiller mellom produksjon og forbruk.

Felles for techgigantene er at forretningsmodellene deres i stor grad er basert på å fange positive eksternaliteter, sier Paul Mason i boken “Postkapitalisme”. Eksternaliteter er innen økonomifaget en betegnelse på gevinster eller kostnader ved produksjon eller konsum som enkeltaktørene ikke blir godskrevet eller belastet økonomisk for i markedet og derfor ikke tar hensyn til. Eksempelvis ligger ikke den antatte milliardverdien av PokemonGo i de småpengene brukerne betaler, men i informasjonen de bidrar med ved å bruke produktet.

Denne informasjonen er verdifull for bedrifter, den gir innsikt i forbruk og atferd, som brukes til å utvikle varer og tjenester forbrukere vil betale mer for. Vi lever ikke lenger i en verden med klare skiller mellom produksjon og forbruk, men i en der ideer, atferd og kundeinteraksjon med “brands” er kritiske for å generere profitt, ifølge Mason. Kognitive kapitalister bruker begrepet “society as factory” for å forklare den nye kompleksiteten i kunnskapsøkonomien.

I denne samfunnsfabrikken blir brukerne av tjenester som Facebook, Youtube og PokemonGo digitale arbeidere, som produserer oppmerksomhet og innsikt, et ubetalt arbeid som altså blir produktivt ved at det skaper kapital for tech-gigantene.

Forvirret? Ikke vær det. Se her er et bilde av Pikachu, er den ikke søt?

 

Siden finanskrisen i 2008 har stadig flere frimarkedsentusiaster begynt å se mot Marx. Ikke fordi de ønsker en kommunistisk revolusjon, men fordi han forutså utfordringene næringslivet står oppe i, som et motsetningsforhold mellom teknologi og markedsmekanismene. Teknologi og kunnskap krever andre former for organisering, nye måter å jobbe på og nye forretningsmodeller. I denne nye måten å produsere på, har “arbeid” blitt mindre verdt.

Men det vil jo skapes nye jobber!

Om du ikke tror meg, les Thomas Piketty. Hans forskning viser tydelig at de siste tredve årene har kapital hatt langt større avkastning enn lønnsarbeid. Mange på venstresiden liker ikke dette. Det er lov, men det skjer om du liker det eller ikke.

I 1972 var verdens mest verdifulle selskap, AT&T, verdsatt til 267 milliarder dollar (omregnet til dagens verdi), og sysselsatte 758 611 mennesker. I dag er Google verdt 370 milliarder med 55000 ansatte. De skaper altså mer verdier med mindre enn en tiendedel av AT&T. Vi kan krangle om årsakene og hva verdiskapning egentlig er, men kan også la være og gå videre:

I 2006 var de fem mest verdifulle selskapene i verden fire oljeselskaper og Microsoft. I dag er bildet snudd på hodet. Apple, Google, Amazon og Facebook er inne, kun oljegiganten Exxon er igjen av de gamle, ifølge World Economic Forum, som presenterer tallene under den joviale overskriften: “Goodbye Oil, Hello Tech”. Etter oljen, er tydeligvis i fjor.

Men det vil jo skapes nye jobber!

Nja. Rundt 36 000 jobber er blitt borte i oljebransjen. IT-sektoren skriker etter dyktige programmere og anslår at de kunne skapt 6000 nye stillinger. Og det er flott, men hva skal de 30 000 andre gjøre? Jakte Pokemons og drive ubetalt verdiskapning gjennom å lage Spotify-spillelister om det?

“Den fjerde industrielle revolusjon“, kaller World Economic Forum det vi står oppe i. Endringene nå kommer til å være mer dyptgripende og omfattende enn noe vi har sett tidligere. Venstresidens svar virker å være å bli sure på Google for at de ikke ansetter flere.

Denne uken er det Oslo Innovation Week. Tror du det blir workshops om økonomi som moralfilosofi, eller spennende foredrag om fordelingspolitikk? Det tror ikke jeg. Jeg tror det blir det sedvanlige gladpratet om innovasjon og nye muligheter, foredrag om å få kundene til å interagere og hvordan man kan kapitalisere på informasjon.

Vi må tenke nytt rundt arbeid og verdiskapning.

Debatten om hvordan teknologi og kunnskap endrer produksjon og verdiskapning skjer på næringslivets premisser og mangler de sosiale dimensjonene og den kritiske analysen.

Det var ikke av gull eller sølv verdens rikdom ble bygget, men av arbeid, skriver økonomifagets grunnlegger, Adam Smith, i “The Wealth of Nations”. Også Marx må sies å være opptatt av kapital og arbeid som innsatsfaktorer i økonomien – særlig motsetningsforholdet mellom de som eier produksjonsmidlene og de som selger arbeidskraften sin.

Men disse begrepene har endret seg. Arbeid er noe annet enn det var i London i 1852. Og hva er egentlig produksjonsmidler i dag? Smartphonen din, blant annet. Informasjonsteknologi endrer dynamikken mellom kapital og arbeid, og utviklingen vil akselerere framover, stadig flere jobber vil bli automatisert, utført av roboter.

Siden syttitallet har produktiviteten mangedoblet seg. Vi jobber like mye, men skaper mye mer. Samtidig har forskjellene økt. Dette henger sammen. Produktivitetsveksten er blitt tatt ut i overskudd til eiere, ikke i redusert arbeidstid, ifølge den svenske sosiologen Roland Paulsen. Samtidig har venstresiden arbeid til alle som politisk mål. Men hvis teknologi og kunnskap erstatter arbeid, må man, for å skape arbeid, begrense disse faktorene.

Det er sikkert mulig, men kanskje litt lite proaktivt?

Arbeid vil aldri bli overflødig eller verdiløst, men vi trenger å redefinere det.

Mason mener vi må se på de sosiale betingelsene for produksjon, og begynne å se på en deling av arbeid, ikke bare overskudd. For venstresiden er arbeid ideologi, men vi må finne nye utopier som ikke er sentrert rundt arbeid, sier han. Vi må tenke nytt rundt arbeid og verdiskapning.

Det viktigste venstresiden har oppnådd siden Marx satt og fablet om menneskenes frigjøring i 1852, er tross alt ikke teknikaliter som åtte timers arbeidsdag, men idealer om et samfunn der man deler på oppgaver og overskudd, et samfunn bygget på solidaritet og rettferdighet. Arbeid vil aldri bli overflødig eller verdiløst, men vi trenger å redefinere det.

Hvilken rolle skal arbeid spille i kunnskapsøkonomien? Hvilke oppgaver kan vi automatisere, hvilke bør vi? Er det at det er gøy grei betaling for det digitale arbeidet vi utfører når vi spiller Pokemon og skriver på Facebook om det? Bør det være et individuelt valg?

Hvordan kan den nordiske modellen, basert på samarbeid mellom partene i arbeidslivet, tilpasses forretningsmodeller basert på eksternaliteter? Hvordan bør forretningsmodeller basert på eksternaliteter forholde seg til fellesskapet? Vil et mer rettferdig samfunn føre til mer innovasjon, og dermed økt verdiskapning?

Så mange spørsmål. Gotta catch them all.