Piketty endret den internasjonale debatten

I år er det ti år siden boka «Kapitalen i det 21. århundret» kom på norsk. Gjennom de nesten 1000 sidene viser den franske økonomen Thomas Piketty hvordan avkastningen på kapital har vært større enn på arbeid over tid, og hvordan de rikeste akkumulerer en stadig større andel av ressursene. Med boka turnerte Piketty verden som en rockestjerne og avkrevde verdens politiske ledere gode svar på de økende ulikhetene.

Skatt gir barnehage, utdanning, eldreomsorg og helse.

Det mest interessante med Piketty er imidlertid ikke økonomen selv, men debatten vi har fått i etterkant. For eksempel har vi fått langt bredere innsikt i hva økonomisk ulikhet er – og hvordan det måles. Piketty er selv mest opptatt av konsentrasjon av ressurser i toppen av fordelingen. Hans analyser er derfor best egnet for å diskutere hvordan det også kan gi konsentrasjon av makt. Skal vi forstå økonomisk ulikhet i bredere forstand, er det nyttig å legge flere mål til grunn for analysene.

Pikettys analyser har også vært gjenstand for ulik kritikk som har vært opplysende. I Norge har for eksempel UiO-professor Kalle Moene vært opptatt av Pikettys manglende oppmerksomhet rundt institusjoner og sosiale bevegelsers betydning for å demme opp mot økende ulikhet. Fagbevegelsens bidrag, spesielt i Norden, til maktfordeling og den direkte inngripen i fordelingen av fortjeneste mellom arbeid og kapital har vært viktig for å motvirke utviklingen av ulikhet. Dette diskuterer Piketty i svært liten grad.

En annen kritikk er Pikettys manglende refleksjoner rundt fordelingsvirkningene av velferdsstaten. Skatt gir barnehage, utdanning, eldreomsorg og helse. Om man beregner verdien av disse som en inntekt for husholdningene, reduseres ulikhetene.

Hør også podcast med Hannah Gitmark om Pikettys Kapitalen. 

SSB-forsker Rolf Aaberge har påpekt at Pikettys spådom om et framtidig Downton Abbey-samfunn forutsetter at alle mekanismene i velferdsstaten settes ut av spill: «En kan selvsagt ikke utelukke at de rikestes makt og inntekt fortsetter å øke, slik at dette skjer. Men ut fra dagens forståelse av demokratienes konstruksjon og funksjonsmåte virker ikke en slik utvikling plausibel».

Piketty har også fått kritikk for selve hovedtesen i boka, r (veksten i kapital) > G (veksten i økonomien), blant annet fordi r er et mer sammensatt begrep enn det fremgår av Pikettys analyser. Vi har mange ulike kapitalmarkeder, med ulike avkastningsrater. Husholdninger mottar for eksempel avkastning fra kapital gjennom banksparing, utbytte fra aksjer og gjennom verdiutviklingen på pensjonsfond.

Siden den gang har ulikhet stått høyt på dagsorden.

Særlig i Norge, der det store flertallet er boligeiere, er innvendingen om at et strengt skille mellom arbeidstakere på den ene siden og kapitaleiere på den andre ikke er treffende, relevant. Kritikken er interessant også fordi den påvirker hva man mener om løsningene. Tiltak for å spre tilgangen til kapital, for eksempel ved å tilrettelegge for ansatteide bedrifter er interessant i et slikt perspektiv.

I en norsk kontekst har det også vært debatt om Pikettys analyser i det hele tatt er relevante. Vi har en velferdsstat og et skattesystem som omfordeler. En sentral og koordinert lønnsfastsettelse holder lønnsforskjellene relativt små. Men ulikhetene har økt de siste 40 årene likevel. Flere studier viser dessuten at både inntektsulikheten og formuesulikheten er grovt undervurdert.

Les også: Ulikhetenes verdenshistorie. Thomas Pikettys «Capital et idéologie» forklart

Når individers skatterapporterte inntekter kombineres med selskaps- og eierskapsdata er økningen i ulikhet langt høyere enn offisiell statistikk gir inntrykk av. Det samme gjelder effekten av skattesystemet. Den  reelle skatten de rikeste betaler, viser seg ofte å være langt lavere enn den formelle satsen. Studier fra SSB viser at de rikeste betaler langt mindre i skatt per 1000 kroner i inntekt enn en vanlig sykepleier eller lærer.

Historisk har verden hatt langt høyere kapitalskatter enn i dag.

Da Piketty besøkte Tankesmien Agenda og Universitetet i Oslo for ti år siden tapetserte han norske aviser i flere dager og snudde samfunnsdebatten på hodet – også her. Siden den gang har ulikhet stått høyt på dagsorden. Så godt som alle partier gir inntrykk av at de har som viktig mål å redusere ulikheten i samfunnet. Men ulikhetene øker altså likevel.

Regjeringen Støre har tatt noen grep. Skatten er økt for de som har mest. For eksempel er det innført en ny grunnrentebeskatning på havbruk. I et større intervju i DN i fjor sommer, pekte Thomas Piketty imidlertid på at den norske regjeringens skattepolitikk er for svak dersom målet er virkelig å gjøre noe med forskjellene i Norge. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) svarte med å si at Piketty med stiller seg på «utsiden av en saklig debatt».

Piketty har blant annet foreslått en politisk reform for å hindre at eiendom hoper seg opp hos noen få. Han ønsker seg en arveavgift og formuesskatt på opp til 90 prosent skatt for de største formuene og overføringer av arv – som så skal deles ut igjen til alle borgere. Pikettys forslag er utvilsomt radikale for et land som Norge, som totalt sett beskatter eiendom ganske beskjedent sammenlignet med andre OECD-land.

Vi har i dag verken arveavgift eller særlig utbredt beskatning av eiendom.

I Kapitalens to etterfølgere, «Ulikhetens verdenshistorie» (2019) og «En kort historie om ulikhet», er Piketty opptatt av hvordan ulikhet er begrunnet og legitimert. Hans kanskje viktigste poeng er at store forskjeller ikke er et resultat av historisk tvang eller er en naturgitt tilstand, men et resultat av konsentrasjon av eiendom, forretningsdrift og meritokrati der rommet for omfordelende politikk ikke finnes – og ikke er ønskelig.

Piketty mener imidlertid det er mulig å skape egalitære samfunn uten å gi avkall på effektiviteten og verdiskapingen som ligger i markedsøkonomien. Men det forutsetter nødvendig regulering og omfordeling.

Historisk har verden hatt langt høyere kapitalskatter enn i dag. Den høyeste marginalskattesatsen i Norge nådde nesten 80 prosent på 1980-tallet. Et land som USA hadde marginalskatter opp mot 90 prosent. De færreste tenker nok at det er skattenivåer vi bør ligge på i dag. Men det er et rom mellom her.

Vi har i dag verken arveavgift eller særlig utbredt beskatning av eiendom. Den som ønsker å gjøre noe med den utviklingen i ulikhet vi har vært vitne til de siste tiårene, må både beholde og forsterke de grepene vi har mot ulikhet, og samtidig finne nye. Det betyr først og fremst en langt kraftigere innsats for å fordele verdiskapingen mellom kapital og arbeid, både før og etter skatt.

(Teksten ble først publisert i Klassekampen, 4. mars 2024)