Hvordan kan vanlige folk stemme på – og til dels entusiastisk juble fram – partier som jobber for en skjevere fordeling av ressursene i samfunnet?
De bruker stemmeretten på høyrepartier som flytter makt og ressurser fra både dem og de institusjonene og ordningene de er avhengige av, over til samfunnets aller, aller rikeste. Stikk i strid med egne økonomiske og sosiale interesser. Hvorfor skjer dette?
Blant annet fordi venstresidens partier framstår som et elitistisk presteskap, og derfor har mye av skylden sjøl, hevdes det nå fra meget kompetent hold.
Hør Kjetil Jakobsen om Pikettys nye bok i vår podcast her.
Den franske økonomen Thomas Piketty dokumenterte voksende ulikhet i sin bok Kapitalen i det 21. århundret. Nå går han et skritt videre. I sin nyeste bok Kapital og ideologi gjennomgår han over 1200 sider ulikhetens politiske og ideologiske historie. Han ser på hvordan systematiske skjevheter har vært begrunnet gjennom historien, til forskjellige tider og samfunnsformer over hele kloden.
Som i Kapitalen bruker han store mengder statistikk og data til å underbygge sine konklusjoner, kombinert med referanser til skjønnlitteratur og andre kulturelle uttrykk.
Man godtok ikke at store forskjeller var hverken nødvendig eller rettferdig. Men så skjer det noe, rundt 1980.
Piketty forutsetter i boka at ulikhet må legitimeres. Det holder ikke i lengden for et mindretall å bruke rå makt for å holde på sin posisjon. Selv når den direkte voldsbruken er sentral, som i de tidlig-moderne kapitalistiske slavesamfunnene i Karibia, må de som øver vold gis grunn til å tenke at de har rett til å herske, skriver han.
Følgelig utvikler det seg i alle samfunn tankesystemer og institusjonelle ordninger – “ulikhetsregimer” i Pikettys terminologi – som begrunner forskjellene. Hvorfor godtar vi at noen bor på gaten og under bruer, mens andre bor i slott? At de som lever av kapitalinntekter betaler mindre skatt enn de som jobber?
I boka dokumenterer han at ulikhetene gikk ned over store deler av verden når vanlige folk fikk stemmerett. Demokratiet ble brukt til å støtte partier som stod for omfordeling. Det ble brukt kraftige virkemidler, som en nærmest konfiskatorisk arveavgift i USA og høy marginalskatt for de høyeste inntektene i mange land. Piketty kaller dette den sosialdemokratiske tidsalder, etter det nordiske sosialdemokratiet.
Man godtok ikke at store forskjeller var hverken nødvendig eller rettferdig. Men så skjer det noe, rundt 1980. Ulikhetene vokser igjen, den rikeste tidelen drar igjen fra, og over så godt som hele verden blir sosialdemokratiets tidsalder avløst av hyperkapitalismen, som han kaller det.
Vår fortelling om den urettferdige ulikheten når ikke fram.
De siste tiårene kjennetegnes av at de aller fattigste i arbeiderklassen i den fattigste delen av verden fått sin inntekt økt betraktelig – riktig nok fra et svært lavt nivå. Samtidig som de rikeste altså stikker av med brorparten, også i disse landene. Taperne er den gamle arbeider- og middelklassen i Europa og USA, grundig dokumentert statistisk av Piketty.
De relativt godt betalte industriarbeidsjobbene er flyttet til Kina og andre lavkostland, der de gjøres til langt lavere lønninger enn før. I Vesten gjør bilfabrikkarbeidernes barn dårlig betalte servicejobber, gjerne i konkurranse med innvandrere fra den tredje verden, som Kjetil Jakobsen skriver i sitt notat om Pikettys bok. Det har knapt vært realvekst i lønningene de siste tiårene.
Les Kjetil Jakobsens grundige gjennomgang av Pikettys nye bok her.
Likevel får ikke venstresidens partier oppslutning og framstår ikke som et troverdig alternativ. Vår fortelling om den urettferdige ulikheten når ikke fram. Piketty er nådeløs når han sammenlikner debatten mellom tradisjonelle høyre- og venstrepartier med striden mellom geistlige og adelige i tida før den industrielle revolusjon.
Den framstår frikoblet fra hverdagen til vanlige folk. Han er ikke den første som har stilt denne diagnosen. Men han gjør det så velbegrunnet og dokumentert at det må tas på dypeste alvor.
(Teksten ble først publisert i Klassekampen, 13. januar, 2020.)
Kommentarer