PISA er viktig forskning, ikke skole-VM

Da PISA-resultatene ble lagt fram for første gang i år 2000, fikk Norge middelmådig score. Det ble et sjokk for norske politikere. En god skole er noe av det viktigste samfunnet kan gi våre barn.

Nå har nye nedslående PISA-resultater blitt lagt fram. Morgenbladets Aslak Bonde beskriver det som at det er «Høyreskolen [som] har gitt rekorddårlig Pisa-resultat», og at det er en «dom over Solberg-regjeringens skolepolitikk». Solberg selv garanterte i sin tid at det ville bli bedre PISA-resultater med Høyre i regjering.

2000-tallets skolepolitikk bør være en advarsel om hva som kan skje når politikere annonserer krise.

Mange kraftfulle tiltak har det vært tverrpolitisk enighet om. Som flere skoletimer og mer lærerutdanning. Både Høyre, SV, Venstre og Ap har hatt skoleministeren siden de første PISA-prøvene. Men uansett hvor man plasserer ansvaret, er det sterkt tankevekkende at politikken ikke har gitt utslag i bedre resultater.

Les også: Kvifor har PISA fått eit slikt gjennomslag verda over?

2000-tallets skolepolitikk bør være en advarsel om hva som kan skje når politikere annonserer krise. Suget etter tiltak som kunne løfte skolen åpnet for ideologiske kjepphester. Fra Høyre, som satt ved makten de første årene etter første PISA-sjokk, ble det ikke bare innført nasjonale prøver, men ved å offentliggjøre resultatene kunne man også skape konkurranse mellom skolene. Ved måling av hvor fornøyde elevene var og ved å la pengene følge etter elevene i et voucher-system (som i Oslo), kunne foreldrenes og elevenes rolle i skolen bli mer som kunder. Ved friere etableringsrett for privatskoler, kunne konkurransen mellom skolene bli mer intensiv. På toppen: Et altfor omfattende system av styringsindikatorer som har byråkratisert skolen.

Disse tiltakene har neppe løftet elevenes læring, men de har polarisert skoledebatten og bidratt til mistillit i skolen. Mistillit er et dårlig utgangspunkt for å gjøre felles løft.

Tidligere har mange, og kanskje særlig partiet Høyre, opphøyet PISA til selve fasiten om tilstanden i skolen.

Det beste rådet til politikerne som nå har mottatt nedslående PISA-resultater gjør seg best på engelsk: Hold your horses. Hold an kjepphestene.

Og faktisk blir jeg optimistisk av å følge de første diskusjonene og den første oppfølgingen etter PISA-framleggingen for noen dager siden.

For det første fordi det er en større edruelighet rundt hva PISA-prøvene reelt sett kan vise om skolen. Tidligere har mange, og kanskje særlig partiet Høyre, opphøyet PISA til selve fasiten om tilstanden i skolen. Det sier mye om stemningen i det offentlige ordskiftet når journalistens oppfølgingsspørsmål til Erna Solberg etter at hun garanterte bedre PISA-resultater med Høyre i regjering i 2009-valgkampen var: «Går du av hvis ikke norsk skole scorer bedre?».

Skolen er ikke en maskin hvor politikerne kan trykke på knapp A eller B og få levert resultat C.

Aftenpostens Therese Sollien er representativ for tonen etter PISA-resultatene kom nå i desember, når hun skriver at resultatene må tas med en klype salt, fordi PISA bare er en av flere kilder til informasjon i skolen. Aftenposten på lederplass påpeker også at det er et betydelig måleproblem til stede: Det kan se ut til at en del-forklaring på at PISA-resultatene blir dårligere er at elevene ikke synes PISA er like viktig som før. «Undersøkelsen er ingen fasit som forteller oss hvor god norsk skole er», skriver Adressa-kommentator Trygve Lundemo. PISA er viktig forskning, ikke skole-VM.

Andre leser også: En digital skoleflause.

For det andre har diskusjonen om skolen i større grad tatt inn over seg hvor komplekst skolens oppdrag faktisk er. I spørretimen i Stortinget etter resultatene ble lagt fram, trakk partiene opp en rekke ulike slags tiltak og sider ved skolens oppdrag, når de diskuterte PISA-resultatene: Hvordan kan vi legge til rette for praktiske arbeidsmåter for at flere elever kan føle på mestring og snu den fallende motivasjonen i skolen? Hvorfor mistrives elever i skolen? Hva kan vi gjøre for å fremme leseglede? Hvilken rolle spiller digitale forstyrrelser? Er det noe historien har vist oss, er det at politikk kan forbedre og forverre skolen, men skolen er ikke en maskin hvor politikerne kan trykke på knapp A eller B og få levert resultat C.

Målet må være å finne tiltakene som virker og å gjøre skolepolitikken forutsigbar.

For det tredje peker flere på at politikerne må spille på lag med skolen, heller enn å styre med utgangspunkt i mistillit til de som jobber der. Hør på lærerne, rektorene, foreldrene til de som ikke har klart seg gjennom skolen vår, skriver Stavanger Aftenblad på lederplass. Målet må være å finne tiltakene som virker og å gjøre skolepolitikken forutsigbar. Derfor er det også lovende at kunnskapsministerens umiddelbare reaksjon etter PISA-resultatene, var å invitere lærernes organisasjoner til møte for å finne løsninger. Sammen. Det er å styre med utgangspunkt i tillit.

2000-tallets skolepolitikk bør være et varsko til både til høyre- og venstresiden: Krise innebærer en fare for politikere som tar for mye Møllers tran. Politikere som er blinde for ideologiske prosjekter, som i sum fort kan føre til dårlige politiske valg for skolen. Heldigvis virker det som både skoledebatten og skolepolitikken er på et bedre sted i dag.