Pøbel-diplomati

Er fornuftig og framtidsrettet utenrikspolitikk fortsatt mulig? Etter å ha snakket med politikere, diplomater, etterretningsoffiserer og akademikere under sikkerhetskonferansen i München sist uke, hadde jeg mine tvil.

Tenk på forholdet mellom USA og Kina. Det er bare en måned siden Kinas visestatsminister Liu He holdt en forsonende tale som av flere kommentatorer ble oppfattet som en sjarmoffensiv vis-à-vis Vesten. Etter denne talen var det mange som hadde håp om at USAs utenriksminister Antony Blinkens planlagte Kina-besøk (som skulle ha funnet sted denne måneden) ville bidra til ytterligere avspenning. Tanken var at dette besøket ville bygge videre på Lius eget møte med finansminister Janet Yellen nå nylig, så vel som møtet mellom Kinas president Xi Jinping og USAs president Joe Biden (tête-à-tête) på Bali i november.

Nå for tiden spiller alle land for galleriet — selv diktaturer.

Det er nettopp fordi begge parter befinner seg i en situasjon preget av tiltagende rivalisering at de virker villige til å begrense denne rivaliseringen. De innser også at mer jevnlig kontakt er nødvendig for å gardere seg mot misforståelser og utilsiktet eskalering.

Men så kom den store kinesiske ballong-jakten som endte ethvert tilløp til avspenning. Etter hvert som den store styrbare ballongen fløy over USA, forsøkte Biden-administrasjonen å bevare roen. Men folkeopinionen gjorde seg raskt gjeldende i sikkerhetspolitikken.

Kommentatorer som er kritiske til Biden fortolket presidentens tilbakeholdenhet som svakhet — på fjernsyn, Twitter og i andre kanaler. Og det gikk ikke lang tid før Blinkens planlagte Kina-besøk ble utsatt. Det amerikanske militæret skjøt ned ballongen én uke etter at den dukket opp, for så å ødelegge ytterligere tre uidentifiserte objekter i det amerikanske luftrommet. Alle disse tre ble senere antatt å være ufarlige objekter. Som svar på dette, har representanter for det kinesiske forsvaret angivelig nektet å ta imot telefonsamtaler fra sine amerikanske kolleger.

Åpen og ærlig dialog mellom verdens to supermakter har aldri vært mer nødvendig enn nå.

Årsaken til at amerikanske myndigheter handlet som de gjorde, var ikke fordi amerikansk etterretning hadde identifisert noen umiddelbar trussel. Det er tusenvis av ballonger som befinner seg i lufta hver eneste dag. Og de amerikanske etterretningstjenestene var enige om at objektet som hadde krenket amerikansk luftrom, ikke utgjorde noen fysisk fare. Men Biden-administrasjonen følte behov for å framstå som sterk i det amerikanske folkets øyne. Og nå er forholdet mellom USA og Kina enda mer vaklende enn det var fra før.

Nedskytingen av den kinesiske ballongen får meg til å tenke på George Orwells gripende fortelling om da han skulle skyte en elefant i Burma på 1920-tallet. Den unge Orwell ble gitt en rifle og bedt om å jakte på en fordrevet elefant, men fant ut at dyret i realiteten var relativt harmløst. Men han følte at han måtte skyte elefanten for å bli ansett som besluttsom av lokalbefolkningen. Når han senere så tilbake på hendelsen tenkte han følgende: «Hele mitt liv, enhver hvit persons liv i Østen, var en eneste lang kamp for ikke å bli ledd av».

Åpen og ærlig dialog mellom verdens to supermakter har aldri vært mer nødvendig enn nå. Men behovet for å markere seg og vise styrke gjør diplomatiet umåtelig vanskelig. Dette er unektelig sant i et medielandskap drevet av Twitter og en pågående strøm av nyhetsvarsler, som bare fører til ytterligere eskalering. Og mens Xi kan beskytte seg mot kritiske medier og hjemlig opposisjon, møter også han på et stadig større krav om aldri å vike en tomme.

Det er folkeopinionen som nå synes å sitte i førersetet.

Høyprofilerte kinesiske akademikere som Jin Canrong høres stadig mer nasjonalistiske ut. Han krever for eksempel at flyet til Kevin McCarthy, som er speaker i Representantenes hus, bør tvinges til å lande dersom han forsøker å fullføre et planlagt besøk til Taiwan.

Da Wang Yi talte til forsamlingen av utenrikspolitiske storheter i München tok han bladet fra munnen. Måten USA hadde reagert på ballongen var «utrolig, nesten hysterisk» og responsen utgjorde en «urimelig bruk av makt», et «åpenbart» brudd på «internasjonal rett». Et møte som ble organisert i all hast mellom Blinken og Wang (på sidelinjen av det offisielle programmet til konferansen), førte bare til ytterligere gjensidige beskyldninger.

For å forstå dagens geopolitiske krangler, kan vi ikke bare se på stormaktene og deres ledende strategiske rådgivere. Det er folkeopinionen som nå synes å sitte i førersetet. Og det er et globalt fenomen. Etter hvert som folk i Sør-Asia, Sørøst-Asia og Afrika sør for Sahara kommer seg på nett, krever de å bli lyttet til. Og de tvinger sine myndigheter til å ta hensyn til deres synspunkter når de utformer utenrikspolitikken.

Et viktig poeng er som følger: Folk flest som lever i Sør har et helt annet syn på verden enn de som lever i Vesten.

En ny meningsmåling gjennomført av European Council on Foreign Relations viser følgende: Mens europeere og amerikanere blir stadig mer enige om at man bør opptre mer haukaktig overfor Russland, og ønsker at Ukraina skal ta tilbake hele landets territorium, ønsker folk i Kina, India, Tyrkia og (selvsagt) Russland at krigen skal ta slutt så raskt som mulig, selv om det innebærer at Ukraina taper krigen.

Et enda større skille er i ferd med å utvikle seg når det gjelder utformingen av den globale ordenen. Europeere og amerikanere ser for seg framveksten av en bipolar verden delt mellom Kina og Vesten, der mange andre land vil fungere som «vippestater», slik man så under den kalde krigen.

Landene reagerer på tanken om å tvinges til å velge side i en konflikt de ikke selv har skyld i.

Men mange andre mennesker, blant annet i Kina, ser for seg en fragmentert verden, der en rekke makter kappes om makt og innflytelse. Spørsmålet da er ikke hvilken rivaliserende blokk man skal velge, men hvordan man på pragmatisk vis bør forholde seg til alle for å beskytte ens egne interesser. Framfor å spille etter andres noter, ønsker de fleste land å kunne synge sin egen sang.

Wang syntes å forstå dette da han holdt sin tale i München — i større grad enn USAs visepresident Kamala Harris. Hun og andre amerikanere som talte under konferansen, forsøkte å få resten av verden til å slutte opp om ideen om demokrati, samtidig som de tok til orde for at russere bør stilles for retten for sine krigsforbrytelser.

Men uansett hvor kjærkomment dette budskapet er i Øst-Europa, risikerer man å skyve fra seg mange andre mennesker rundt om i verden med en slik retorikk. Ikke bare anser disse landene dette som dobbeltmoral; de reagerer også på tanken om de tvinges til å velge side i en konflikt de ikke selv har skyld i.

Wang, derimot, tok til orde for at alle land bør kunne velge sin egen vei. Han var til og med så smart at han uttrykte støtte til «europeisk strategisk autonomi». Og da han tok til orde for en fredsplan for Ukraina, snakket han ikke i like stor grad til nasjonale ledere og diplomater som hadde møtt opp i konferansehotellet Bayerischer Hof, som han snakket til resten av verden.

Wang vet sikkert at en våpenhvile som befester det Russland har vunnet territorielt, vil være utenkelig for myndighetene i Kyiv og er derfor ikke et seriøst forslag. Men målet hans er å framstå som fornuftig og legge skylden på Ukraina og landets vestlige støttespillere for å eskalere konflikten. Nå for tiden spiller alle land for galleriet — selv diktaturer. Og reelt diplomati spiller en stadig mer marginal rolle.

Oversatt av Marius Gustavson