Politikertroll

“When they go low, we go high”, sa Michelle Obama for åtte år siden og høstet vill applaus der hun fløy med hvite englevinger høyt over det brune gjørmebadet. Demokratene skulle heve seg over den nedrige retorikken til Donald Trump og på den måten vinne de gode velgernes gunst. Make America civilized again!

Det virker som om han er blitt lyttet til. Spørsmålet er til hvilken pris.

Denne høyverdige tankegangen er åpenbart lagt bort i denne valgkampen. Under demokratenes landsmøte siste uke kappes partiets elitelag (Clinton-/Obama-ekteparet og Oprah Winfrey, blant andre) om å latterliggjøre Trump mest mulig. Strategien til demokratene er ikke lenger å hisse seg opp over Trumps mange krumspring, men å kalle ham rar, liten, gammel og andre ting du ikke vil være. «When Trump goes low, we go lower”, er årets motto.

Til forskjell fra når Trump stuper ut i gjørma, blir disse spydighetene fra demokratene bejublet av den liberale eliten. Presidentkandidat Kamala Harris seiler nå på en «bølge av begeistring og energi».  En USA-ekspert Dagsavisen snakket med for en måned siden, fastslo at vinneroppskriften for Harris var å «være nådeløs» og «angripe Trump som en trussel mot USAs demokrati». Det virker som om han er blitt lyttet til. Spørsmålet er til hvilken pris.

En ny dansk undersøkelse, publisert i American Journal of Political Science, viser at det er en tydelig sammenheng mellom hvordan politikere snakker og velgernes tillit til systemet. Når debatten blir «rå, respektløs og personlig», som forskerne kaller det, faller velgernes tillit til politikerne og demokratiet. Så når Trumps visepresidentkandidat kaller Kamala Harris «en barnløs kattedame», når Trump kaller Harris for både gal og farlig eller når Harris hevder Trump babler usammenhengende og sprer farlige løgner, så sager de sakte, sakte over greina de hopper på.

I USA skjedde det motsatte fordi Donald Trump scoret billige politiske poeng ved å kritisere smittevernsregimet.

Det samme gjelder hvis de himler med øynene, nekter å svare på spørsmål eller avbryter motstanderne. Det handler altså ikke om politisk eller ideologisk uenighet, men om hvordan motstandere snakker til – og om – hverandre.

Tilfeldigvis ble undersøkelsen gjennomført da pandemien traff Danmark, noe som førte til at politikerne midlertidig skjerpet seg og opptrådte høflig. Da steg tilliten til både politikerne og demokratiet. Ikke bare det. Folk ble mer villig til å følge reglene politikerne kom med for å holde smittetallene nede. «Så retorikken ser også ut til å påvirke folks tilbøyelighet til å etterleve de politiske beslutningene», sier forsker Troels Bøggild til Weekendavisen. I USA skjedde det motsatte fordi Donald Trump scoret billige politiske poeng ved å kritisere smittevernsregimet.

«Vi vil ha politikere som framstår som ordentlige mennesker, som bekymrer seg for befolkningens ve og vel i stedet for å bruke all deres energi på å tvære motstanderne ut, sikre gjenvalg og stige i gradene i partiet», heter det i den danske avisa.

Dobbelmoralismen også, kan det virke som. Moralisme som er dobbelt så ineffektiv.

Spørsmålet er derfor hvorfor denne harde retorikken ser ut til å spre seg, også blant politikere som tidligere sverget til en sivilisert omgangsform. Vi har hatt flere grove overtramp i Norge også de siste årene, som når en Ap-politiker kalte Sylvi Listhaug  en «jævla rasistkjerring» eller da en Rødt-politiker mente Støre og Stoltenberg var «terrorister».

Innimellom kan moderne politikere også finne på å bruke utestemme mot velgerne, som da Hillary Clinton i valgkampen i 2016 kalte Trump-velgere for «basket of deplorables», altså rusk og rask. Det gir kanskje mening når Frp-ere er ufine mot norske muslimer, fordi de uansett ikke får stemmer derfra, men det er mer overraskende når FpU-leder Simen Velle sier at «norske ungdommer er late» eller når Mímir Kristjánsson ber norske ungdommer om å «skjerpe seg» og «slutte å loke rundt» og i stedet komme seg ut i arbeidslivet.

Bare noen dager senere kjeftet for øvrig Rødt-politikeren på Erna Solberg og Tonje Brenna fordi de med sin «stå opp om morran»-retorikk stigmatiserer uføretrygdede unge og fremstiller dem som «late». Kristjánsson har rett i at ordvalg betyr noe, men at han selv har befestet inntrykket av ungdommens latskap og at han selv hoppet av studiene og loka rundt som ung raddis, bidrar til noe uryddig kommunikasjon. «Moralen er tilbake på venstresida» kunne vi lese i Klassekampen her forleden. Dobbelmoralismen også, kan det virke som. Moralisme som er dobbelt så ineffektiv.

Uansett om Harris eller Trump vinner, ligger det an til at demokratiet går på et forsmedelig tap.

En forklaring på oppblussingen av retoriske lavmål, er at deler av velgermassen digger at deres favorittpolitikere gyver løse på ideologiske motstandere de hater, litt som å se på en hanekamp med skrekkblandet fryd, spesielt i land der debatten er kraftig polarisert. Mediene elsker dessuten folk som sier tullete ting, og ergo vil det uansett være bra for din politiske klatring. Om ikke annet kan du bli reality-stjerne i ditt neste karriereliv. Det er politikk som guilty pleasure. Vi holder hendene foran øynene og smugkikker mellom fingrene.

«Det er dessverre ikke alltid at det som fanger vår oppmerksomhet også er godt for oss selv eller vårt demokrati», fastslår Bøggild. Med andre ord: Uansett om Harris eller Trump vinner, ligger det an til at demokratiet går på et forsmedelig tap.