Politikk er å ville

Da har vi valgkampen i det herrens år 2023 bak oss, i dag er det bare stillheten igjen. Og den rolige lyden av skritt på vei til valglokalene. Nå rydder partiene inn brosjyrene sine for denne gang. Kanskje i dag er et bra tidspunkt å reflektere litt rundt spørsmålet: Hva er politikk? Spesielt hvis du ikke har funnet en grunn til å stemme allerede.

Grunnen til at politikk kan være alt fra dørgende kjedelig til det viktigste som finnes, er at svaret er like mangfoldig som de over 10 000 folkevalgte vi velger i dag.

Konflikten mellom lønnstakere og eiere er høyst levende i hver valgkamp, mellom venstresiden og høyresiden.

Politikk er interessekamp. Det handler om at noen gir tydelig beskjed om hva de ønsker og fortjener. Kvinnekampen, hvor kvinner, og allierte menn, kjempet for stemmerett, fri abort, kjønnskvotering, barnehageplasser, og hele myriaden av små og store steg for likestilling er interessekamp. På samme vis er den eldgamle motsetningen mellom de som jobber et sted og de som eier denne bedriften, interessekamp. Konflikten mellom lønnstakere og eiere er høyst levende i hver valgkamp, mellom venstresiden og høyresiden.

Det er ikke luftig ideologi som gjør at høyresiden gjerne vil privatisere flere sykehjem og barnehager. Det handler om ideologi, men også om interesser. I dette tilfelle privates interesser av å skape profitt på flere områder i samfunnet. Og det handler om arbeidstakeres interesser når fagbevegelsen kjemper imot det.

Politikk er verdens fredeligste boksering.

Men politikk er også samarbeid. Høyre- og venstresiden barker sammen i utallige debatter, i et stort og velfungerende samarbeid om å føre kampen med ord. Vi er enig i at vi skal ha ytringsfrihet, og frie og hemmelige valg. Og arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden møtes for å krangle om lønn, tariff og pensjon og andre sider av konflikten mellom arbeid og kapital, ja, på en sånn måte at det kalles konfliktpartnerskap. Vi har felles interesse av å være et uenighetsfellesskap. Politikk er verdens fredeligste boksering.

Politikk er maktkamp. Først skal man få tillit i et parti, noen ganger i konkurranse med andre. Så skal man få tillit av velgerne, alltid i konkurranse med andre. Så skal man gjennomføre politikken, til tross for motvillige byråkrater, pengemangel, pandemi, flom, krig i egen verdensdel og internasjonale økonomiske nedgangstider. For å nevne noe. Det er alltid motstand, i mange slags former. Og man får aldri noe gjennom uten å bruke makt.

Politikk er følelser og bilder og identitet.

Men politikk er også fellesskap. Et politisk parti er folk som jobber for samme mål, og samtidig, helt naturlig, konkurrerer med hverandre om posisjoner og gjennomslag. For ingen er heldigvis enig om alt. Til landsmøtene barker partiaktive sammen om alt fra vindkraft til olje til ruspolitikk og verv. Fire-fem måneder senere går de samme menneskene rundt i matchende jakker og deler ut løpesedler påtrykt minst to av sakene de tapte, og med minst en kandidat på listen de ikke liker. Og de ønsker med hele seg at partiet skal vinne.

Politikk er følelser og bilder og identitet. Ser man opplagt ut, eller trøtt? Hvordan er håndtrykket, hvordan er klemmene? Hvilke klær går politikerne i? Hva er magefølelsen?

Men politikk er også tung nerding. Det er nerdenes hevn. For fakta ender ofte opp med å ha (grøss og gru, a-endelse) makta, når ting skal besluttes. De som ville ha sjøkabel fremfor luftspenn når det skulle legges strøm til Bergen gjennom Hardanger måtte forholde seg til det faktum at fjorden er 890 meter dyp. De som vil kutte aktivitet på norsk olje må forholde til det faktum at vi er Europas største leverandør av naturgass. Men de som vil beholde aktiviteten må forholde seg til at verden må slutte å forbrenne olje, gass og kull for å unngå en eksistensiell klimakrise. Men fakta har aldri alene makta. Det er for eksempel fakta at 260 mennesker dør hvert år av overdose i Norge, men et sørgelig faktum at ruspolitikken endres altfor sakte. Like mye fakta er det at hvis du serverer skolemat til barn, blir de mer opplagte.

Ja, politikk handler alltid om å ville noe. Også å ikke ville, eller ikke delta, er å ta stilling.

Så ble visst denne teksten litt politisk likevel. Men det som er felles for politikk, enten det interessekamp, samarbeid, maktkamp, fellesskap, følelser, logikk eller dets motsetning: Som Olof Palme sa som SSU-leder på kongressfesten til ungdomspartiet, i den blå hallen, i 1964. Politik – kamrater – det är att vilja nogot.

Ja, politikk handler alltid om å ville noe. Også å ikke ville, eller ikke delta, er å ta stilling.

Så la din vilje skje, og kom deg i valglokalet, for sammen med oss andre, er det du som er herren av 2023.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 11. september 2023.