FOTO: Kari Shea/Unsplash

Gi bort litt politikk til jul

Det er fint med juleveldedighet, men Norges fattige trenger politiske tiltak hele året.

«Pappa, vet du hva Mia sa her en dag? Hun sa: Julenissen, han kommer bare til de rike, aldri til oss.»

«Nei, det er det som er galt med julenissen,» sier pappa.

Marikken kjenner på seg at noe er galt med hele denne julen, og hun sukker tungt.

– Astrid Lindgren, «Marikken og Lisabet får en salighetsting»


Fattig året rundt

En økende andel nordmenn gruer seg til jul viser en ny undersøkelse fra Unicef. Og det er særlig folk med under 300.000 kroner i husstands-inntekt som gruer seg til julen. En undersøkelse fra Kirkens bymisjon forsøker å snu fokuset litt rundt og kan melde om at ni av ti (heldigvis) gleder seg til jul. 170.000 nordmenn derimot, eller 4 prosent, svarte at de gruer seg «mye» eller «noe» til julen.

Når kronprinsparet har dratt hjem fra Egon er de fattige fortsatt fattige.

Hvert år kan vi lese lignende saker i norske aviser. Norge er et dyrt land å leve i, faktisk et av de dyreste landene i verden. Det er lett å glemme. Det er kanskje også lett å glemme at det fortsetter å være dyrt å leve her etter at juletrærne er kastet ut av de norske hjem. Når kronprinsparet har dratt hjem fra Egon er de fattige fortsatt fattige.

Derfor bør den økende ulikheten i Norge først og fremst bekjempes politisk, ikke bare med jule-veldedighetsaksjoner. Misforstå meg rett: Det er fint at folk husker på alenemoren, minstepensjonistene, de uføre og barna deres i juletider, men det endrer ikke situasjonen deres for resten av året.

Jeg følte meg utenfor og litt ensom, for første gang på veldig lenge

Norge har blitt et kaldere land for mange av dem som har minst. Mange uføre mistet bostøtten sin i år, det kommer oppå de allerede gjennomførte kuttene i barnetillegget. Våre folkevalgte politikere rammer de svakeste ved å gjennomføre usosiale uførereformer. «Alle skal med», sier Arbeiderpartiet, men er nokså nådeløse når det kommer til arbeidslinja.

Alene, mamma

2017 ble et spesielt år for meg. I mars kom sønnen vår til verden og jeg ble mor for første gang. Jeg lærte meg å gjøre alt med bare én arm. Jeg koste meg med sønnen min, en veldig blid og nysgjerrig type, men av og til var det også utfordrende. Jeg glemte nesten alle avtaler og planer. Jeg rakk ikke å få med meg ny musikk eller se nye filmer, jeg sluttet å lese nyheter. Jeg kunne ikke bidra noe særlig i samtaler om verken kultur eller politikk. Jeg meldte meg ut av barselgruppa også, jeg orket ikke å diskutere bæresjal og ergonomiske leker. Og da jeg trillet rundt på poden i byen kunne jeg ikke stoppe opp, fordi han våknet hver gang jeg forsøkte å gå inn et sted.

Det finnes langt verre måter å være utenfor på

Så jeg ble gående eller trillende gatelangs, opp og ned de samme bakkene, mens jeg kikket inn på andre mennesker som gjorde ting jeg pleide å gjøre før. Jeg følte meg utenfor og litt ensom, for første gang på veldig lenge.

Det finnes langt verre måter å være utenfor på. Jeg hadde ikke fødselsdepresjon, og mitt utenforskap var ikke av den systematiske typen som vedvarer. Noen ting gjør deg mer utsatt for det utenforskapet. Å tilhøre en minoritetsgruppe, å være en kvinne eller å være fattig.

Den norske fattigdom

Mormoren min var minstepensjonist. Hun ble alenemor tidlig på 70-tallet og var ufør. Da barna hennes selv hadde fått barn kunne hun spøke med historiene fra den gangen. Som da et av barna hadde spinket og spart til en levis-bukse og mormor hadde klippet av det hun mente var prislappen (det var merket på buksa). Hun spøkte med det da, men en gang hadde det vært ramme alvor for henne og hennes barn. Økonomisk utenforskap kommer med merkelapper som er veldig vanskelig å klippe av, både for voksne og barn.

I det klokkene kimer på julaften, spiser sønnen min kanskje sitt tredje måltid for dagen. Han er ikke så stor enda. Han tar veldig lite fysisk plass, men i hodet mitt er han overalt. Sånn er det, heldigvis, for mange foreldre. Også for dem som ikke eier nåla i veggen. Sånn var det óg for mormoren min.

Sakte men sikkert tar en usosial og usolidarisk arbeidslivspolitikk livet av Louis’ far

Forskjellen på min mor og sønnen min er at startstreken hans i livet ligger 100 meter lengre fram enn det hennes gjorde. Han har to friske foreldre med fast inntekt, han har alle muligheter til å delta på det materialistiske kappløpet som det å ha barn i et land som Norge krever av deg. Et kappløp som, de siste årene, har blitt vanskeligere å henge med på. For ulikheten i Norge øker.

Fra Norge til Frankrike

Jeg synes ikke man trenger barn/søstre/brødre/mødre/fedre for å se andres utenforskap og ønske den bort. Som den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit skriver i sin bok Alle spørsmåls mor: «Det er så mye man kan elske utover sitt eget avkom, så mye som trenger kjærlighet, så mye arbeid kjærligheten har å gjøre i verden.»

Jeg tror ikke jeg først forstod utenforskapet i det jeg fødte et barn, det var mormors historie som først lærte meg det. Men det å være i permisjon påminnet meg likevel hvordan det føles å være på utsiden og kikke inn.

Louis kunne like gjerne skrevet om norske politikere

Det gjorde også den franske forfatteren Edouard Louis da han skrev historien om sin far i Morgenbladet denne julehelgen. I essayet med tittelen «Hvem drepte min far» beskriver forfatteren hvordan hans arbeiderklasse-far, som ble yrkesskadet i sin fabrikkjobb, ble rammet av flere franske presidenters politikk mot landets uføre. Chirac, Sarkozy, Hollande og Macron. Sakte men sikkert tar en usosial og usolidarisk arbeidslivspolitikk livet av Louis’ far.

Politikk varer året rundt

Louis skriver: «I august 2017 tar Emmanuel Macron fem euro i måneden fra de aller fattigste, han trekker fem euro i måneden fra sosialhjelpen. Samme dag kunngjør han skattelette for de rikeste menneskene i Frankrike. Han synes at de fattige er for rike, og at de rike ikke er rike nok. Regjeringen hans påpeker at fem euro er ingenting. De har ikke peiling. De sier slike hårreisende ting fordi de ikke har peiling.»

Det beste jeg kan gjøre med det er ikke å kjøpe en julegave til en fattig, det er å engasjere meg politisk

Louis kunne like gjerne skrevet om norske politikere. Daværende Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson uttalte under stortingsdebatten om uførereformen i 2015, at «500 kroner mindre i måneden er noe uføre bør klare å takle uten store problemer». Han hadde ikke peiling, det har han senere også innrømmet.

Jeg har ikke peiling på hvordan det må føles på kroppen selv heller, men jeg kjenner på meg at det er noe galt med hele dette samfunnet. Det beste jeg kan gjøre med det er ikke å kjøpe en julegave til en fattig, det er å engasjere meg politisk. Ikke bare til jul, men hele året rundt.