Skal vi bare finne oss i at synda er kommet til landet?
Å hangle: med nød og neppe greie seg, holde det gående, ifølge ordboka.
Mine tanker gikk til fargefjernsynet sist uke. At 34 stortingsrepresentanter, staute karer som bare ville det beste for nasjonen, stemte nei til farger på TV etter debatten i Stortinget i 1971, er jo nesten ikke til å tro i dag. De sa nei til det som glimret.
Kontrollen var ikke god nok.
Alt var bedre før, heter det. Det er selvsagt feil, men ting var enklere. Tempoet var lavere og politikerne våre rakk å tenke seg om. Innføring av farger på TV? Nja, vi vil gjerne tenke oss om i dette spørsmålet. Tenk det!
En kan nesten si at utviklinga i dag derimot går så fort at man bare må håpe noen styrer. At noen rekker å tenke seg om. For det går i et forrykende tempo framover, men så lenge vi ikke treffer noe stort på vår ville ferd, kan vi nesten la oss lure til å tro at Stortinget har grep om dette. Altså om Utviklinga.
Men det er ikke lenger politisk nøling à la 1971 som gjelder, mer evnen til å trekke i nødbremsen når nølinga har glimret med sitt fravær. Forrige uke måtte Arbeiderparti-regjeringa kline inn bremsen for datasentrene som skulle bli den nye olja. Det var nesten til å bli oppstemt av. Det er å håpe at manøveren er et frampek om politisk pondus også på andre områder.
I dag tar vi selvsagt både vask og tørk for gitt, og vi har på rekordtid lært oss å elske KI.
Kontrollen var ikke god nok. Systemet for en storstilt utbygging av datafabrikker var ikke på plass. Og ikke var det strøm til alle som ville heller. Valg som har evigheten som horisont for Norge, var ikke tatt. Det bare ble sånn.
Landet var klint opp i et hjørne av en metatrend, en bølge eller en utvikling vi bare ikke hadde rukket å ta stilling til før byggene sto der og energiministeren klippet snorer, klappet for arbeidsplasser og forlangte servering av elektrisitet til de høye herre fra Amerika. Først etter flere år kom politikken. Regjeringa hadde til slutt bare to valg. Bremse eller bli bremset av Stortinget. Å bli tvunget over i passasjersetet og la opposisjonen ratte pent til siden, ser aldri bra ut for en regjering. Det ser bedre ut med handlekraft.
Jeg gjengir debatten om fargefjernsyn litt karikert. De som sa nei var ikke imot farger. For også den gangen var virkeligheten og livet i farger. Men de var usikre på den nye teknologien, og ville bare utsette framtida litt. De ville vite mer om konsekvensene for NRK og kringkasterens utbyggingsoppgaver landet rundt. Var det riktig prioritering av ressursene for fellesskapet?
Det var altså slett ikke (bare) et spørsmål om puritanisme og tvil om framskrittets sosiale, kulturelle og sentraliserende utslag. Motstemmene kom fra flere hold, også fra Arbeiderpartiets representanter. Selv om KrF stemte imot, og Einar Førde ble en legende med sin sardoniske replikk: «Me får finna oss i at synda hev komme til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar».
Også landsfaderen var ukuelig optimist.
Fjensynsparlamentarismen er en svunnen tid. Men den er et eksempel på at politikerne prøvde å stille seg myndig i døra. De veide hensyn og kost-nytte. De teknologiske gjennombruddene hadde før dette, men særlig siden, kommet tett som hagl. Nyvinningene har siden krigens slutt blendet velgere og opinion helt fram til våre dager. Det sies at vaskemaskinens introduksjon kamuflerte britenes imperialistiske mageplask i Suezkanalen i disse dager for 70 år siden. Storbritannias siste forsøk på storhet gikk på trynet i Egypts ørken til publikums skuldertrekk. De var opptatt av revolusjonen i husholdningen.
Bedøvet av framskritt. I dag tar vi selvsagt både vask og tørk for gitt, og vi har på rekordtid lært oss å elske KI. Som kom som kastet på oss helt tilbake i 2025. Vi rakk ikke engang få opp nevene i et forsøk på nøling. KI er her, over alt, alltid. Og har for lengst forandret samfunnet vårt. Helt uten politikk. Vi har dessverre lært oss å stole på at all utvikling er god utvikling.
«En har vært særlig redd for at barna skal bli så opptatt av fjernsynet at de forsømmer både lekselesing og aktiv lek ute i sol og frisk luft. Det er ingen grunn til å være redd fjernsynet», sa Einar Gerhardsen da TV kom til landet i 1960. Også landsfaderen var ukuelig optimist.
I dag handler politikken, på vegen av fellesskapet, nasjonen, folket, oss alle, dessverre om å prøve vinne tilbake initiativet.
Men én ting er at publikum er naive i møte med det nye, noe ganske annet er det at lovgiverne våre har hatt sitt svare strev med å henge med og regulere framskrittet med lover og regler. Med å forstå og forutse. Da internett kom rundt 1990 var vi storøyde tilskuere. Det var ikke måte på for hvilken demokratiserende effekt det ville ha. I dag er makta monopolisert til de grader at nasjonalstatene er maktesløse overfor de store amerikanske tech-plattformene. Og innholdet som er tilgjengelig.
I dag er internett i realiteten lovløst i den forstand at vi som samfunn ikke evner å regulere til det vi mener er vårt eget beste. Den viktigste infrastrukturen i samfunnet er på oligarkers hender. Etter internett kom smarttelefonene. Datasentrene. Kunstig såkalt intelligens. Med Stortinget hengende etter som et slips.
Men mobilen som vi elsket, er i dag blitt symbol på ufrihet. Vi er hekta, og må på kollektiv avvenning. Smarttelefonen var ikke så smart likevel. Og vi kikker oss nå sårt tilbake over skuldra.
Politikk er forvaltning med bærekraft og generasjonsperspektivet lengst fram i frontallappen. Ideelt er det politikk etter mitt syn. Helt sikkert preget av oppvekst i en etterkrigspolitikk som virkelig formet et godt samfunn, som om det var i plastilin. Den hadde da også det dyrekjøpte privilegiet å bygge på nytt. I dag handler politikken, på vegen av fellesskapet, nasjonen, folket, oss alle, dessverre om å prøve vinne tilbake initiativet.
Vi har på en måte våknet.
Vi har sett det de siste par årene, der vi har måttet kjempe oss tilbake fra idiotien som har preget skolepolitikken. Fra et vilt, digitalt fullskala eksperiment der vi i praksis uten motforestillinger lot alle elever i grunnskolen legge vekk penn og papir til fordel for en død dataskjerm. Vi har måttet ta dype markløft for at barn og unge skal gjøre noe så helt grunnleggende og intuitivt som å lese bøker. Og skrive med blyant. Fordi ingen våget å si nei til fargene, vi ble blendet, og stilte ikke det banale spørsmålet: Er vi tjent med det?
Det kjempes nå en kamp om å få stoffet kalt virkelighet tilbake på tuben. Eierskapet til internett og de store plattformene, til hvordan denne sfæren skal reguleres til ikke å virke polariserende og demokratisk undergravende. Vi har på en måte våknet. Vi kjemper i skolen, vi stritter imot smarttelefonenes hypnose og det drives forsvarskamp mot KI i kulturen, og derfor er det nesten inspirerende å se at regjeringa forrige uke sa stopp.
De sa nei til frislipp av datasentre og ja til politisk kontroll. Og kan de det på dette feltet, så kan det skje også på andre der politikken ikke rakk å komme til orde.


Kommentarer