Japan har nå fått sin egen form for høyrepopulisme i partiet Sanseitō, som tok i bruk det fantasiløse slagordet «Japanere først» i forbindelse med valget til overhuset i parlamentet nå nylig.
NEW YORK – I likhet med fascismen på 1930-tallet, sprer dagens høyrepopulisme seg som et virus, der hvert land pådrar seg sin egen variant basert på lokal kultur og historie. Det var viktige forskjeller mellom den katolske fascismen i Portugal og nasjonalsosialismen i Tyskland. Likeledes er det vesentlige forskjeller mellom Sverigedemokraterna, Marine Le Pens Nasjonal Samling i Frankrike og persondyrkingen av president Donald Trump i USA.
Japan har nå fått sin egen form for høyrepopulisme i partiet Sanseitō, som tok i bruk det fantasiløse slagordet «Japanere først» i forbindelse med valget til overhuset i parlamentet nå nylig. Sanseitō ble grunnlagt i 2020 av den gutteaktige Kamiya Sohei, som har sagt at han ikke vil la «Japan bli kjøpt opp av jødisk kapital». Han har også omtalt likestilling mellom kjønnene som en form for kommunisme. (Et annet partimedlem, Matsuda Manabu, har kalt covid-19-vaksinen for et «drapsvåpen»).
Sanseitō var et av valgets største vinnere og fikk 14 av totalt 248 seter i Rådgiverhuset (Sangi-in), slik at partiet nå til sammen har 15 lovgivere. Selv om det ikke er et stort antall, er det nok til å skremme moderate konservative politikere i Japan, som er redde for å miste flere stemmer til ytre høyre. Det regjerende liberaldemokratiske partiet (LDP) mistet flertallet i overhuset.
Det temaet som aller mest opptar de som vil sette «Japan først», er det økende antallet utlendinger i Japan – innvandrere, arbeidere og turister.
Til tross for at de japanske populistene stadig vender tilbake til de samme temaene – vaksiner, innvandrere, mangfold, kjønn og nasjonalisme – skiller de seg til en viss grad fra ytre høyre-partier i andre land og fra tidligere høyreekstreme miljøer i Japan.
De bråkete bilene med høyttalere på taket som høylytt spiller patriotiske sanger fra andre verdenskrig, har herjet japanske byer i mange tiår. Dette fenomenet har for det meste dreid seg om nostalgi. De unge bøllene i militærlignende utstyr som har kjørt rundt i disse bilene, har lengtet tilbake til Japans imperialistiske fortid. De har beskyldt USA, venstresiden i Japan og det kommunistiske Kina for å ha frarøvet japanere deres kampånd og gitt dem dårlig samvittighet for det disse nostalgikerne har ansett som en «hederlig» og «ærefull» krig i Asia.
Noen av synspunktene – spesielt angående japansk historie – til disse marginale, men høylytte ekstremistene, fikk innpass i de etablerte konservative partiene. Ytre høyre var særlig kritisk til etterkrigstidens pasifistiske grunnlov, som var skrevet av amerikanske tjenestemenn og som forbød japansk militarisering og bruk av militærmakt for å fremme japanske interesser utenfor landet. Et annet tema som nesten daglig ble kringkastet gjennom høyttalerne til bråkebilene som kretset rundt travle jernbanestasjoner, var Russlands annektering i 1945 av noen små øyer i det vestlige Stillehavet som en gang hadde tilhørt Japan.
Japanske myndigheter har oppmuntret til masseturisme og innvandring for å skape inntekter og fylle jobber med sårt tiltrengt arbeidskraft i et raskt aldrende samfunn.
Kamiya nekter også å erkjenne at Japan gjorde noe galt under andre verdenskrig. Men det temaet som aller mest opptar de som vil sette «Japan først», er det økende antallet utlendinger i Japan – innvandrere, arbeidere og turister.
Sammenlignet med de fleste andre land, har Japan tradisjonelt sett hatt få utlendinger. Flertallet av disse utlendingene var etniske koreanere, og de fleste av dem snakket bare japansk. Asylsøkere ble nesten alltid avvist. De fleste arbeidsinnvandrere som kom på 1980-tallet, for eksempel iranere som flyktet til Japan etter krigen mellom Iran og Irak, har forlatt landet.
Men dette har begynt å endre seg. Det bor nå 3,8 millioner utlendinger i Japan, og mer enn 20 millioner turister har kunnet nyte godt av den svake japanske valutaen i første halvår i år. Disse tallene er neppe overveldende. Utlendinger utgjør bare 3 % av Japans befolkning, sammenlignet med 10 % i Frankrike. Og når det gjelder turister, kunne Italia ønske 65 millioner internasjonale besøkende velkommen i 2024.
Japanske myndigheter har oppmuntret til masseturisme og innvandring for å skape inntekter og fylle jobber med sårt tiltrengt arbeidskraft i et raskt aldrende samfunn. Men resultatene har forferdet mange nok japanere til at Sanseitō har kunnet vinne terreng ved å gi utlendingene skylden for en rekke problemer – fra inflasjon og stigende levekostnader til stagnerende lønninger og rismangel.
De frastøtes av deres dårlige manerer, ufølsomhet overfor lokale skikker og prangende fremvisning av sin nye rikdom.
Mange utenlandske turister og nye innbyggere er kinesere. Også dette markerer en historisk endring. Fra begynnelsen av 1900-tallet var den japanske høyrenasjonalismen for det meste antivestlig. Før andre verdenskrig ble amerikanere beskyldt for å forurense den «rene» japanske kulturen med usmakelig kommersialisme og for å stå i veien for japansk overherredømme i Asia. Etter krigen var det «fredsforfatningen» som var nasjonalistenes store skremsel.
I dag er det et stadig mektigere Kina som skremmer folk. Mange japanere ser på de nye velstående kinesiske turistene på samme måte som europeere så på de «stygge amerikanerne» som kom på besøk på 1950-tallet: De frastøtes av deres dårlige manerer, ufølsomhet overfor lokale skikker og prangende fremvisning av sin nye rikdom.
Denne prangende fremvisningen er kanskje mest irriterende for den delen av lokalbefolkningen som sliter økonomisk. Asiatiske arbeidere og studenter, inkludert kinesere, var tidligere relativt fattige. Nå er det rike kinesiske immigranter – som synes Japan er et hyggelig sted å bo og et trygt sted å parkere pengene sine – som kjøper dyre eiendommer i Tokyo.
Med Trump som president – en slags helt for de som vil sette «Japan først» – kan man ikke lenger stole på USAs sikkerhetsgarantier.
Dette ville ikke ha betydd så mye hvis Folkerepublikken Kina hadde blitt sett på som en vennligsinnet stormakt. Men de kinesiske truslene om å utvide sin militære rekkevidde og gjenvinne sin tradisjonelle status som en imperialistisk asiatisk hegemon, er alarmerende for japanerne.
Det ironiske er at USAs dominans i Øst-Asia, inkludert etterkrigstidens konstitusjonelle rammeverk, delvis hadde som mål å beskytte Japan mot trusselen fra Kina og andre kommunistmakter. Med Trump som president – en slags helt for de som vil sette «Japan først» – kan man ikke lenger stole på USAs sikkerhetsgarantier.
Kina forsøker å presse USA ut av Asia. Hvis kineserne hadde vært i stand til å invadere Taiwan og ta kontroll over sjøveiene rundt Japan uten at amerikanerne grep inn, ville Japan sannsynligvis ha skaffet seg sine egne atomvåpen og beveget seg mye lenger til høyre. Dette er nok ikke hva japanere flest ønsker seg. Og det er nok heller ikke hva kinesere skulle ønske seg, hvis de tenker seg nøye om.
Oversatt av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate, 2025.
Kommentarer