Posten binder Norge sammen

«Ingen kjenner Norge bedre» er Postens slagord. Det kunne like så gjerne vært «Vi knytter Norge sammen». Få virksomheter er mer tilstedeværende enn Posten.

Det er en forenklet, og dessuten feil, analyse som viser at Jacobsen ikke har forstått noe vesentlig ved norsk politikk.

Det er kanskje en klisje, men det blir ikke mindre sant av den grunn: Norge er et langstrakt land og posten skal frem, uavhengig av om du bor i Vadsø, Stryn eller i Groruddalen. Om ikke hver dag, så i alle fall jevnlig nok til at du får aviser og brev levert i postkassa to eller tre ganger i uka.

Nå foreslår regjeringen at folk flest kun skal få levert brev én gang i uken. Det kommer til å skape uro i postkasser over hele landet. Små bygder som tidligere hadde både postkontor og samvirkelag, har nå kanskje ingen av delene. Folk som har vært vant til å få avisa i postkassa daglig, kan nå risikere å få gammelt nytt én gang i uka.

Konsekvensene er store for et par tusen ansatte postbud, mange av dem over 50 år. Fagforbundet har kalt det den største masseoppsigelsen i moderne tid i Norge og når statsråden sier at Posten er «gode på omstilling», glemmer hun at for de ansatte er «omstilling» en svært konkret ting, ikke bare et abstrakt ord.

Får vi kanskje et frimerkebrøl snart?

Regjeringen rører med dette kuttet ved en helt grunnleggende konflikt i norsk politikk – den mellom sentrum og periferi. En konfliktlinje DNs oslobaserte politiske redaktør, Fridthjof Jacobsen, nylig kalte «det nærmeste vi kommer tåpelig identitetspolitikk i Norge».

Det er en forenklet, og dessuten feil, analyse som viser at Jacobsen ikke har forstått noe vesentlig ved norsk politikk. Konflikten mellom sentrum og periferi handler om makt, ressurser og politiske prioriteringer, om forholdet mellom beslutningstakere i politiske og økonomiske maktsentra og folk som lever med beslutningene andre steder i landet.

Helt siden statsviteren Stein Rokkan beskrev sentrum-periferi-konflikten, har den dreid seg om forholdet mellom beslutningstakerne i de politiske og økonomiske maktsentrene og menneskene som lever med konsekvensene av beslutningene andre steder i landet.

I stedet for en irreversibel nedbygging av Posten, bør regjeringen ta distriktspolitisk sats og innføre den såkalte dørterskeltjenesten.

Kuttene i Posten føyer seg inn i rekken av kutt som rammer distriktene og som har ført til ulike brøl og opprør, fra Distriktsopprøret og Bunadsgeriljaen via Bondeopprøret og Vestlandsopprøret til årets Dieselbrøl. De enkelte kuttene kan fremstå som mindre justeringer, men i lokalsamfunn som har opplevd tap av skatte- og lensmannskontor, bankfilial, fødeavdeling eller postkontor, så er det ikke rart at mange sitter igjen med en følelse av at man ikke tas på alvor av «Oslo-eliten».

Får vi kanskje et frimerkebrøl snart?

Nå skal det innvendes at i en hverdag hvor frimerker snart er like vanlig som fasttelefon – altså noe folk stort sett ikke har i hjemmet sitt – har det vært naturlige omstillinger i Posten gjennom mange år: Fra å ha rundt 30.000 ansatte mot slutten av 1990-tallet til å ha rundt 10.000 ansatte i Norge i dag. Fra å være en statlig etat til å bli et internasjonalt transportkonsern. Fra i hovedsak å levere brev til nå å levere pakker fra Temu.

Det regjeringen imidlertid ikke tar høyde for, er både beredskapsutfordringene og hvordan man skal håndtere veksten i den eldre delen av befolkningen. Få – om noen – virksomheter har flere folk på bakken over hele landet enn Posten, som for 40 prosent av husstandene er eneste faste leverandør av pakker og post.

Posten skal opprettholde nødvendig beredskap, står det i postloven.

I stedet for en irreversibel nedbygging av Posten, bør regjeringen ta distriktspolitisk sats og innføre den såkalte dørterskeltjenesten, som blant annet fagbevegelsen har foreslått. En slik tjeneste handler ikke bare om distribusjon av brev og pakker. Det sikrer at eldre og sårbare innbyggere i grisgrendte strøk kan få tjenester som bidrar til trygghet, tilhørighet og tilstedeværelse i hele landet.

Postens landsdekkende infrastruktur har en betydelig verdi. Med virksomhet i hele landet, binder Posten Norge sammen. Med høy lokal tillit og omfattende kompetanse utgjør virksomheten en viktig del av den nasjonale beredskapen. Det viser også erfaringer fra Ukraina, hvor posten har spilt en avgjørende rolle i en beredskapssituasjon.

Posten skal opprettholde nødvendig beredskap, står det i postloven. Å kutte 2000 ansatte med et pennestrøk, mange av dem i distriktene, vil gjøre den jobben vanskeligere.