Håp i hengende snøre

Nylig gjenleste jeg Jens Bjørneboes Vinter i Bellapalma. Romanen handler om hvordan turismen truer det tradisjonelle levesettet i idylliske fiskerlandsbyer rundt Middelhavet. Boka utkom i 1958, og ergo skulle man tro at problemstillingen var utdatert. Den gang ei. Romanen er en mer aktuell enn noensinne.

Yrkesfiskerne i Bjørneboes roman mener myndighetene bruker for mye penger på å tilrettelegge for turisme framfor inntektsbringende fiske. Til svar får de barske kara at de tilhører fortida, ikke framtida. Deres viktigste jobb er å sitte på utstilling og gi de besøkende en følelse av å være med på noe autentisk. Fiskebåtene og havna er pittoreske kulisser.

I dag er nærmere 60 prosent av alle fiskearter i Middelhavet truet på grunn av overfiske.

Slik er virkeligheten for mange i Hellas i dag. Derfor har fiskere på øyer som Lesvos, Samos og Kreta streiket siden starten av oktober. Klagemålene er mange, men det handler i bunn og grunn om at det ikke lenger er lønnsomt å fiske. Kostnadene, blant annet på grunn av økte drivstoffavgifter, er blitt for høye, mens fangsten – blant annet på grunn av forurensning og overfiske – er blitt for lav. Et stolt yrke, som går tilbake til sivilisasjonens opprinnelse, står i fare for å bli utryddet. Nesten ingen unge rekrutteres til yrket. FN har spådd at to tredjedeler av all sjømat i verden vil komme fra oppdrett inn 2035. Det er nokså snart.

I dag er nærmere 60 prosent av alle fiskearter i Middelhavet truet på grunn av overfiske. En tredjedel av fiskebestandene er blitt redusert det siste halve århundret. 180 000 mennesker forsørger seg av Middelhavet og er helt avhengig av at noen hver dag påtar seg den tidvis utrygge jobben med å høste av havet i allslags vær og vind.

Den aller største utfordringen er imidlertid klimaendringene. September i år var den varmeste i verdenshavene som noensinne er registrert, kunne vi lese denne uka. Middelhavet er aller varmest. Temperaturen stiger der 20 prosent mer enn det globale gjennomsnittet. Fram mot 2100 er det forventet at gjennomsnittstemperaturen i Middelhavet vil stige mellom to og seks grader. Føy til at havet kommer til å bli betydelig saltere, og stige med rundt en meter. Det kommer til å bli ubehagelig for både hvit fisk og rød turist.

Dessverre står det ikke så mye bedre til med fiskerens bestevenn i nord.

Konsekvensen er store for det økologiske systemet i havet – stedegne arter dør eller flykter nordover mot kaldere farvann, mens fremmede og skadelige arter lurer seg inn via Gibraltarstredet. 93 prosent av alle blautdyr (som blåskjell) i Middelhavet er allerede borte. Annenhver uke kommer det en ny fremmed art inn i Middelhavet, ifølge en fersk rapport. Det er registrert rundt 1000 så langt. Arter med ekle navn som «dragefisk».

«Det Middelhavet som tilhørte besteforeldrene våre, forfedrene våre og grekerne i den greske antikken, er borte for alltid», sier den italienske marinbiologen Ernesto Azzuro til nyhetsbyrået Reuters.

Dessverre står det ikke så mye bedre til med fiskerens bestevenn i nord.

For noen uker tilbake snakket jeg med en greker på Kreta om fisk, siden fiskerne streiker også der. Jeg fortalte at det pussig nok er vanskelig å skaffe smakfull, fersk fisk i havnebyen Oslo, så fremt du ikke oppsøker spesialforretninger. Enten er det dårlig. Eller dyrt. Eller dårlig og dyrt. Han trodde ikke noe på meg. «Spør hvem som helst rundt her, hvor i verden de tror du vil få den beste fisken. 100 prosent vil svare Norge».

«Det skal du ikke ta for god fisk», svarte jeg. Etter at han hadde gått.

Det er jo nesten som å gå over bekken etter vann.

Kanskje hadde de rett en gang i tiden. Men fra nyttår har det vært fiskeforbud i store deler av Oslofjorden i et tappert forsøk på å redde stumpene etter mange tiår med forurensning og overfiske. Ikke bare for å redde fisk og det økologiske mangfoldet, men også kultur og tradisjon. «Oslofjorden er mer enn bare en fjord. Den er barndomsminner, sommernetter og morgenbad. Nå roper fjorden om hjelp. (…) Oslofjorden skal ikke bli et tapt barndomsminne. Den skal være en levende fjord vi kan gi videre til barna våre», sa statsminister Jonas Gahr Støre da forbudet ble annonsert.

De siste årene er antall yrkesfiskere på heltid i Norge kraftig redusert, til i overkant av 9000. 95 prosent av fisken, hovedsakelig oppdrett, blir eksportert til utlandet. Fiskeriressursene i havet er halvert siden 2013, og havforskingsdirektøren ropte varsku og skitt fiske under årets hav-tale torsdag denne uka.  

Vårt årlige konsum av sjømat går ned år etter år, til tross for at de fleste i Norge sier de gjerne skulle spist mer sjømat. I stedet får vi makrell i tomat uten makrell og oppdrettslaksen blir fôret med kylling på grunn av global mangel på ansjos fra Peru. Det krever over 700 ansjos for å mate en – 1 – laks. Det er jo nesten som å gå over bekken etter vann.

Det blir vemodig å takke av den siste ekte sjøulken.

«The Dirty Secret Behind the Farmed Fish You Eat» lød en overskrift i storavisa New York Times forrige uke. Den handlet blant annet om at fiskemelet norsk oppdrettsfisk spiser, skader mennesker, maten og miljøet. «De av oss som nylig har spist oppdrettssjømat, bidrar til klimakrisen som er i ferd med å utvikle seg.», kunne vi lese. Snakk om dårlig Norges-reklame. Det er trolig bare et tidsspørsmål før lufta går ut av ballongfisken.

Kan den siste fiskeren som legger inn årene slukke akterlanterna? Det blir vemodig å takke av den siste ekte sjøulken. I Norge, som i Sør-Europa, er fisk og fisking tett knyttet til identitet og kosthold. Vi kommer framover til å bli fattigere på mat-, kultur- og naturopplevelser. Mindre faste i fisken. Den magre fattigmannstrøsten for fiskeren er at han fortsatt kan spille en rolle som statist og kulisse for amerikanske turister på cruiseferie, slik at de kan sende idylliske postkort hjem.

Gitt at de finner en postmann. Men det er vel en annen historie.