Franske tilstander

Situasjonen har sjelden vært så febrilsk, bare dager før første valgrunde. Gemyttene er i kok, og diskusjonene rundt påskelammet ble hete. Nylig blandet også terrorister seg inn i valget, med et planlagt angrep mot én eller flere kandidater.

For første gang ligger fire kandidater så jevnt an at alle kan gå videre til annen omgang. To av dem representerer hver sin ytre fløy: Marine Le Pen til høyre og Jean-Luc Mélenchon til venstre. Begge rendyrkede populister. Francois Fillon er tradisjonelt konservativ, mens Emmanuel Macron pendler mellom høyre og venstre – i et slags sentrum. Bortsett fra Fillon vil ingen ha dem oppnå noe solid flertall i den kommende nasjonalforsamlingen. Det er i så fall første gang siden de Gaulle innførte den 5. republikken, og minner mer om det landsfaderen nettopp ville ha slutt på: vinglingen i den 4. republikken.

Det vil bety slutten på et annet fransk fenomen: det republikanske monarkiet.

Der presidenten har makten og ansvaret for alt uten å ha noe ansvar overfor nasjonalforsamlingen – som han dessuten kan oppløse når som helst. Samtidig har den sittende presidenten, Francois Hollande, vist hvordan en republikansk monark også kan krystallisere all misnøye. Det var bare da han bestemte seg for ikke å stille til gjenvalg at han gjenvant en viss popularitet.

– Presidenten er en koloss, men på leirføtter, sier historikeren Michel Winock.

– Franskmennene fremstår i historien som rojalistiske kongemordere. Akkurat som froskene i La Fontaines fabel vil de ha en konge – for så å kappe hodet av ham.

Fremdeles spriker det faretruende mellom en topputdannet elite og resten av folket.

Selv om det er en stund siden Ludvig 16.s kongelige hode ble kappet på Place de la Concorde, anser man ikke det franske demokratiet som særlig gammelt, knappe 170 år. Og det fikk dessuten en smertefull fødsel, fra revolusjonen i 1848 via dobbelt napoleonsk keiserdømme til kommunen og to utmattende verdenskriger. Ikke rart Frankrike er slitent, for ikke å si deprimert. Republikken har for øvrig aldri blitt kvitt en viss nedarvet monarkistisk uvane, der Staten med stor S alltid har vært mer opphøyet enn i andre land, og der det sjelden eller aldri stilles kritiske spørsmål til hva som foregår i kulissene.

Privilegiene ble – teoretisk – avskaffet i 1789, men har fortsatt frem til i dag. Fremdeles spriker det faretruende mellom en topputdannet elite og resten av folket. Men for første gang i år fikk særlig én kandidat, høyresidens Francois Fillon, og i mindre grad Marine Le Pen, kritiske spørsmål, ja en rettslig prosedyre, om hvordan de hadde hatt personlig vinning av parlamentariske goder.

– I Frankrike sies tingene aldri slik de er. Kort sagt har politikernes strategi, både på høyre- og venstresiden, alltid vært å dysse folk i søvn og få dem til å gå i den retningen man ville. Nå er det ingen som viser vei lenger. Det forklarer delvis at såpass mange stemmer på Le Pen. Velgerne føler at det går tilbake med landet. De forstår ikke, men opplever nedgangen som dramatisk, sier filosofen Marcel Gauchet til den belgiske avisen Le Soir.

Den som blir valgt i år vil bare være en stedfortreder, en ersatz.

Greven, politikeren og samfunnsforskeren Alexis de Tocqueville identifiserte allerede i 1850 Frankrikes store dilemma, som så ofte har lammet landet. Hvordan kan man reformere et land som «tørster etter frihet» men stritter imot når det gjelder økonomisk frihet, muligheten til å drive handel og beholde privat initiativ? Greven fryktet at Staten, stadig med stor S, ville overta. Samtidig fryktet han også at franskmennenes lidenskap for frihet kunne føre til «farlige tendenser». Man må aldri glemme at Frankrike er et revolusjonært land, med en vedvarende duell mellom frihet og likhet, uten å glemme brorskap. Tocquevilles etterkommer Jean-Guillaume tror greven i dag ville ha stemt på sentrumskandidaten Emmanuel Macron.

– På grunn av hans amerikanske aspekt, hans vilje til å reformere. Samt hans konstante kritikk av korrupsjon og «sjelelig svakhet», sier etterkommeren til nettstedet Slate.

Men svarer Emmanuel Macron eller en av de andre kandidatene i årets presidentvalg til de Gaulles berømte definisjon: «Et presidentvalg er møtet mellom en mann og folket»? I hans tid var det umulig å forestille seg et møte mellom en kvinne og folket, og selv i 2017 er bare to av elleve kandidater kvinner. Selv møtte de Gaulle folket, liten tvil om det. Det samme gjorde Mitterrand. Men de andre? Giscard d’Estaing? Sarkozy? Hollande? Absolutt ikke. Og det spørs om Macron eller Fillon vil gjøre det. Kanskje Marine Le Pen, men i så fall bare deler av folket. Nei, valget i 2017 svarer absolutt ikke til de Gaulles ord. Den som blir valgt i år vil bare være en stedfortreder, en ersatz. Den «minst verste» som mange velgere sier.

Franskmenn interesserer seg for politikk igjen.

36 prosent har ennå ikke bestemt seg. Det er rekordhøyt i forhold til tidligere presidentvalg, som vanligvis er høydepunktene i alt politisk liv i Frankrike. Enhver politiker med respekt for seg selv drømmer om en dag å bli president. Noen helt fra de er barn. Valget av ny president faller dessuten sammen med en klargjøring av hele det politiske landskapet.

Men denne gangen blir det neppe en forventet klargjøring. Igjen, Francois Fillon er den eneste av kandidatene som kan håpe på et klart politisk flertall i det påfølgende valget på nasjonalforsamlingen. Le Pen vil ikke kunne få det, men kan tvert imot risikere å få hele nasjonalforsamlingen mot seg hvis hun skulle bli valgt, som en motreaksjon der velgerne innser hvor feil de har stemt.

Macron vil måtte komponere et helt nytt flertall ut fra de mange retningene han har samlet bak seg. For ham er det kanskje ingen umulig oppgave. I løpet av et år har han allerede med seg 120 000 tusen i sin bevegelse «En marche» (fremad). Men det skal noe til å få full støtte fra 289 representanter … Hvis Macron ikke får det, mener mange at han vil måtte styre med skiftende flertall som i den 4. republikken, eller at han blir tvunget til et politisk samboerskap – som Mitterrand og Chirac.

Det utrolig spennende valget i år, med overraskelser og skandaler på rekke og rad, har i hvert fall en positiv konsekvens: franskmenn interesserer seg for politikk igjen.

Også yngre velgere. I innspurten før første omgang diskuteres det politikk over en lav sko. Selv ikke Le Pens velgere, som før ikke torde si hvem de stemte på. For en gangs skyld er det ikke comme il faut å si at jeg ikke kan stemme, fordi jeg ikke er fransk. Neste spørsmål er da øyeblikkelig: ja men hvem ville du ha stemt på? Ingen slipper unna. Det gjør det for så vidt enklere å vite hvilken frisør jeg kan utelukke, eller hvilken slakter som i mine øyne ble mye mer sympatisk …

Dette valget ligner definitivt ikke på noe annet. Det gjelder også brennhete temaer. Hvordan tør kandidatene å ikke ha bekjempelsen av arbeidsledighet som absolutt prioritet når hver tiende franskmann er uten arbeid? Alle 11 har forslag til økonomien og hvordan bedriftene skal få friere hender, men burde ikke ledigheten og stadig mer prekære ansettelsesforhold for mange millioner andre komme først?

Selv hos Nasjonal Front er innvandringsspørsmålet tonet ned nå, for ikke å skremme bort velgere som kanskje ikke er helt enige i Frontens ideer. Hva med forstedene og utenforskap? De fleste kandidatene har vært «innom» en eller annen forstad, men har ikke kommet med noen overbevisende planer. Derimot har alle planer for kampen mot terrorismen, som alle vil «trappe opp» – i et land som allerede har unntakstilstand, soldater på annet hvert gatehjørne og politi i høyberedskap.

Og klimaet? Parisavtalen? Sosialisten Benoît Hamon er den eneste med klar grønn profil, og han går neppe videre til annen omgang. Sist, men ikke minst, snakkes det utrolig lite om EU, Syria og utenrikspolitikk, men det er dessverre det samme ved hvert valg.

Fagforeninger og andre bråkmakere har allerede varslet en «tredje valgomgang» i gatene, etter valget.

«Frankrike kjeder seg» skrev Le Mondes kjente kommentator Pierre Viansson-Ponté 15. mars 1968. En uke senere okkuperte studentene universitetet i Nanterre. Den berømte mai-revolusjonen var i gang. Den hadde verken han eller noen andre sett komme. Hvis han fremdeles hadde vært i live i dag hadde han sannsynligvis skrevet at Frankrike er rasende. For det er ikke vanskelig å merke at det syder rett under overflaten. Det har skjedd før, og da har det endt med en revolusjon, Frankrikes varemerke.

Så sterke blir neppe rystelsene denne gangen. Men fagforeninger og andre bråkmakere har allerede varslet en «tredje valgomgang» i gatene, etter valget. Kanskje til høsten. Den tredje omgangen er ofte het i Frankrike, dette skakkjørte, men fengslende landet som aldri klarer å akseptere at det ikke lenger er verdens navle. Hvordan det vil se ut når stemmene blir talt opp er det per i dag ingen som kan si.

Derimot ser det ut til at det største partiet utgjøres av de som ikke vil stemme – hjemmesitterne. Da er det noe som er galt – et sted i det franske demokratiet.

Uansett utfallet er et nytt politisk landskap i ferd med å bli til.

Hvor er de intellektuelle, spør noen. En av dem, Bernard-Henri Lévy har uttalt seg i hytt og pine. Han skal forlate Frankrike hvis le Pen vinner, og han skal dra hvis Jean-Luc Mélenchon vinner. Det er faktisk ikke så mange som vil savne ham hvis han gjør det. Sartre, Aron, de Beauvoir, Glucksmann – alle er døde. Ingen av deres såkalte etterkommere har samme dimensjon. Franske velgere blir nødt til å gå i sine egne fotspor, som vår egen Marve Fleksnes. Selv Angela Merkel tier med hvem hun ville foretrekke som ny partner. Mediene har fanget opp velgernes villrede, og foreslår nå diverse quizer og apper for å bestemme seg.

Joda, Frankrikes neste president blir valgt – men kanskje på grunn av et tilfeldig spill.

Uansett utfallet er et nytt politisk landskap i ferd med å bli til. Det er definitivt slutt på toblokksystemet, med et sterkt venstre og et enda sterkere høyre. Le Pens Nasjonal Front har i de siste ti årene gnaget seg inn ytterst til høyre, og Macron – med hjelp av ringreven Francois Bayrou – har gjenskapt et sentrum. Hardest rammet er sosialistpartiet, som i verste fall kan ende under sperregrensen på 5 prosent og dermed ikke få refundert utgiftene til valgkampen.

I 1981 stilte Coluche som kandidat ved presidentvalget. Han definerte seg selv som en klovn, men var langt mer enn det, en filosof. Jeg lar ham konkludere:

– Høyre har vunnet valget. Venstre har vunnet valget. Når skal Frankrike vinne valget?