Etter en ukes debatt har jeg snudd. Ingen av oss – med eller uten pressekort – bør ta opp samtaler i skjul.
«Målet helliger middelet» tenkte jeg umiddelbart da TV2-saken om Fremskrittsparti-rådgiveren, som uhemmet brisket seg og delte av sin åpenbare rasisme, ble kjent forrige helg. Middelet var et skjult opptak gjort av kanalens reportere under en fuktig aften.
Ord, holdning, handling.
Som redaktør ble jeg spurt mandag om hva jeg hadde gjort hvis det var opp til meg. Ville du brukt opptaket?
Jeg hadde brukt helga på å lese Frode Hellands bok «Holocaust. En historie fortalt av ofrene», og hadde igjen blitt minnet på hvordan katastrofen ikke startet med leirene, men med dehumanisering og fremmedgjøring av ofrene. Først gjennom språket staten, makta og etter hvert helt vanlige folk brukte. Sentralt i boka står den tyske jøden Victor Klemperers vitnesbyrd.
Han omtalte nazistenes ordbruk som arsenikk. Først umerkelig, så dødelig. Ord, holdning, handling. I den rekkefølgen.
Det som lå lengst fram i panna på meg, var derfor et rungende ja. Klart jeg ville publisert. Argumentasjonen var at dette var en viktig avsløring. Av maktas språk. Og derfor av vesentlig samfunnsmessig betydning. At fyren var dritings, var ingen unnskyldning. Fylla har aldri skylda.
Styre impulsen. Tenke konsekvens.
Han var jo en sentral rådgiver på Stortinget, i vårt parlament, i et parti som på målingene er Norges suverent største. En mann partiet med kjølig overlegg har koblet tett på, for å gi faglig støtte og veiledning til partiets blonde framtidshåp, Simen Velle. En partiveteran som pleier sosial omgang med partiets leder, og meget mulig landets neste statsminister, Sylvi Listhaug.
Selvsagt er hans holdninger til innvandrere, uttrykt gjennom et ubehagelig klinisk språk om rase og rangering av menneskeverd, viktig å få fram i dagen. Det er viktig journalistikk. Men så viktig at den er verdt å flytte normene våre for?
Den siste delen av hjernen som utvikler seg, er frontallappen. Panna. Det er hjerneområdet for dømmekraft og innsikt. Og for impulskontroll. Heldigvis er de færreste av oss tenåringer, men kan nyte fordelene av å bli gamle og grå – og ha fått gaven det er å kunne tenke oss om. Styre impulsen. Tenke konsekvens.
Men unntaket må ikke få bli regelen.
Et rungende ja, er i løpet av litt betenkningstid tid blitt et nei. Det skjulte opptaket burde ikke vært brukt slik det ble. Rådgiveren var ikke sentral nok. Han var ansatt, ikke tillitsvalgt. Dette var ikke avsløringen av den lille rådgiveren som fortalte den store historien om Fremskrittspartiets rasisme. Metoden som ble brukt er kontroversiell og presseetikken legger lista for bruk svært høyt. I pressens etikkregelverk heter det at metoden kun skal brukes i unntakstilfeller. Var dette eneste mulighet til å få dritten dokumentert?
Hvis målet var å avsløre nettopp denne mannens holdninger, kunne det fint vært bygd en sak på åpne kilder på internett, rasismen hans er for så vidt ingen nyhet, og kanskje gjennom et intervju med mannen der premissene er avklart. Slik pressen skal. Og i et større sakskompleks kunne opptaket vært brukt som del av grunnlaget.
Men det er viktigere grunner. Og de handler ikke om presseetikk i det hele tatt. Men etikk. Punktum. Om alle andre rom der pressen ikke er. Om hva slags samfunn vi ønsker oss. Hvis pressens list for å drive med skjulte opptak senkes, hvilket signal sender vi? At det er ok. Men unntaket må ikke få bli regelen.
Overvåkingssamfunnet er her for lengst.
Vi lever i skjøre politiske tider. Liberalt demokrati og folkestyre er under press, og totalitære regimer er på frammarsj. Friheten til å mene og tenke og si, som vi tar for gitt, er rettigheter som kan nappes fra oss over natta. Ikke la oss forskuttere dette ved å åpne døra for total mistillit, som jeg er redd vi kan bidra til hvis vi senker terskelen for å overvåke og avsløre hverandre.
For vi sitter alle med høyteknologiske våpen i lomma. Hypermoderne overvåkingsutstyr. Rede til å avsløre hver eneste en av oss som bærere av falske flagg. Som hyklere som utad står for ett syn, men kan komme til å si noe annet i situasjoner der vi er trygge og fortrolige. Der vi lar tvil komme til uttrykk eller lar gleden av en billig vits fare av gårde med oss.
Storebror ser deg, heter det i George Orwells dystopiske klassiker «1984» om det totalitære samfunnet der alle dine handlinger overvåkes. Ikke trygg noe sted. Og dette marerittet har vi lagt til rette for i vår moderne verden. Angiversamfunnet er i dag et tastetrykk unna.
Men de sosiale sperrene er der. Og slik bør det forbli.
Overvåkingssamfunnet er her for lengst. Det er kameraer over alt. For vår sikkerhet, som det heter. Det har vi svelget, selvsagt. Og vi angir løpende oss selv med telefonene våre og datasporene vi etterlater oss. Ikke bare hvor vi er og når vi var der, men også hvem vi omgås, vanene våre og politiske holdninger avsløres enkelt. I et godlynt politisk regime er det kanskje null problem. Og da var vi tilbake ved skjørheten i tida vår.
Vi filmer og tar bilder av hverandre. I alle situasjoner. De distribueres med eller mot vår vilje. De sosiale sperrene er borte. Enn så lenge er samtalene, enten de tas på kafé, bar, bussen eller hjemme, hegnet om kulturelt. Som fristeder. Lydfiler flyr ennå ikke rundt i sosiale medier. Og vi kjenner det ubekvemt å lytte til andres samtaler og vi er diskre med våre egne i det offentlige rom. Det er privat og fortrolig. Jussen sier at vi kan ta opp samtaler vi er del i. Men de sosiale sperrene er der. Og slik bør det forbli. Hvis vi ikke da gjør som TV2 og sier at det ok å ta opp praten.
I pressens etiske regelverk heter det også at man ikke skal betale for informasjon. Det er fordi vi ikke ønsker å friste publikum til å tråkke inn i folks liv – og tråkke feil. For eksempel ved å gjøre skjulte opptak. Vi ønsker ikke det.
Kommentarer