Pride mubarak, folkens

LANGLESING: Dette er historien om en uke i det nye Norge der det – tross alt – gikk an å ane en vei gjennom alle kulturkonfliktene og fram til et mer inkluderende samfunn.

Den gir et øyeblikksbilde fra innvandrings- og integreringsfronten, men er også et forsøk på å tenke prinsipielt i  saker som har det med å frambringe flest magefølelser.

Vel. Du trenger ikke like det. Men les og del, da vel!

 

Lørdag 24. juni 2017, like før midnatt

De få skyene i horisonten er rosa. Det er lett å bli revet med på en sånn kveld, se stort på tingene, liksom.

Talen for Sana i Skam-finalen ender med ordene: “Frykt sprer seg. Men det gjør heldigvis kjærlighet også.”

Det virker litt sannere enn vanlig. Når kidsa feirer Eid med Sana under en sånn himmel, er alle motsetninger opphevet. Jentene i stram hijab er der. De norske venninnene er der. De småtøffe innvandrergutta er der. De homofile vennene er der.

Og “alt er bare kjærlighet”, som det står på en av de aller siste bildene i Skam-historien, en skjermdump fra et kommentarfelt som viser at internett faktisk kan være ganske oppløftende.

Serieskaper Julie Andem har fått skryt for å skildre den norske ungdomstida anno 2017. Med Sana i hovedrollen har også unge med minoritetsbakgrunn fått en rollefigur å speile seg i.

 

 

Sesongen begynte med en scene på trikken i Oslo, ispedd korte glimt av Trump, Syria og krigen mot terror. Sånn veves det store inn i det lille, og omvendt.

Ingen slipper unna politikken, som det heter. Aller minst ungdom som er i klem mellom to kulturer. Under den avsluttende talen kommer det flere klipp fra en forvirrende verden.

“Hver og en er en viktig del av det store kaoset,” sier Jonas. “Og det du gjør i dag, har en effekt i morgen.”

Fiksjon kan gjøre magiske ting. Den kan blant annet åpne opp en dør til en alternativ virkelighet.

Skam antyder i siste episode at det er mulig å finne fram til en ny norsk idyll, ikke ved å late som om det er lett å leve midt i malstrømmen, men ved å peke på at bra folk kan gjøre en forskjell, selv med krig, terror og flyktningkrise som et mer eller mindre fjernt bakteppe.

Det er altså håp når Skam har fått et sånt enormt gjennomslag blant dem som skal forme framtida vår. Det Sana har invitert til i kveld, “det velter amerikanske presidenter i morgen,” som det heter i talen. 

Likevel. Det er fiksjon, dette.

Det hadde vært fantastisk om vi kunne adoptere kidsas selvfølgelige måte å håndterer mangfold på. Men ikke hvis det innebærer å glatte over noen av de sakene vi egentlig burde snakket skikkelig ut om nå.  

I en virkelig verden der Document.no og Rights.no er blant de mest delte sidene på sosiale medier, og PST anser det sannsynlig med jihadistisk terror de neste 12 månedene: Hvor langt vil budskapet om litt mer LOVE egentlig ta oss?

Det er vrient å si nøyaktig hva Skam-appelen innebærer når de virkelig harde kulturkampene bryter løs. Men ideen om at vi bør få det nye Norge til å minne litt mer om Sanas bakgårsdfest, er det likevel verdt å holde fast ved.

 

Søndag 25. juni 2017, tidlig om ettermiddagen

Et lite øyeblikk er det som om fiksjonen griper inn i den virkelige verden, og det er mulig å tro at man kanskje ikke skal se så dystert på det.

Sana – eller Iman Meskini, som skuespilleren heter – blir intervjuet sammen med statsminister Erna Solberg under Eid-feiringen i Vallhall.

I intervjuet avviser Solberg kritikken mot Sanas Skam-sesong. Muslimske jenter behøver ikke kaste hijaben, debutere seksuelt eller vanære profeten for å være norske nok.  

De muslimske jentene finner sin egen vei, sier Solberg.

Meskini skal for eksempel avtjene verneplikt i det norske forsvaret nå. “Tøft,” sier statsministeren.

Erna advarer i talen hun holder foran 8000 norske muslimer mot krefter som skaper “mer splittelse og mindre samhørighet”. “Det er viktig at vi i Norge klarer å bygge en fellesskapskultur,” sier hun.

Men idet hun drar, skal det ha blitt ropt “rasist” etter henne. Noen unge jenter blir, ifølge NTB, raskt føyset vekk av vaktene.

Den nye norske idyllen – om man faktisk kan snakke om noe sånt – framstår som en fjern drøm til tider. Uka har så vidt begynt, og sprekkene dukker allerede opp.

Selv om Solbergs uttalelse nok var oppriktig ment, slipper heller ikke hun unna et helt åpenbart problem: Hennes regjeringspartnere i Frp la fire dager tidligere ut et bilde på Facebook av en brennende bil (selvantent, fra Bulgaria) og ordene: “Slik skal vi ikke ha det i Norge.” Omtrent samtidig skrev innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug: “Jeg håper de andre partiene i Norge våkner før vi har samme (altså svenske, red.anm) tilstander her.”

Var det ikke nettopp sånne uttalelser statsministeren advarte mot? Hvis ja: Hvorfor er Listhaug fremdeles statsråd? Hvis nei: Hva var det egentlig Erna Solberg mente?

Skraper man i overflaten, må man erkjenne at vi sklir fra hverandre om dagen.

Man kan si mye om hvordan vi har kommet hit, hvem som har ansvaret for å bringe høyrepopulister inn i regjeringen, hvem som har hatt berøringsangst, hvem som skaper økt splittelse i befolkningen, og så videre.

Nå er vi her, i en situasjon der få ting feies under teppet. Når norsk samfunnsdebatt fungerer på sitt beste, har vi en ganske ærlig samtale om både æreskultur, moralpoliti, islamofobi og mye annet. Da går det an å tenke at vi er på rett vei.

Men norsk offentlighet er ikke alltid på sitt beste. Rasismeanklagene sitter løst. Og det gjør de mistenkeliggjørende generaliseringene og den regelrette hetsen mot muslimer også.

Skam-fansens kollektive følelsesutbrudd overskrider de fleste skillelinjer, men verken det eller statsministerens fine formuleringer kan redde det nye Norge dersom vi fortsetter med sånne gjensidige provokasjoner.

Det vi gjør i dag, det har jo en effekt i morgen.

 

Mandag 26. juni 2017, om morgenen

Regnbueflagget vaier over barnehagen, universitetet og perrongen på Oslo S. I “Gå for meg”-kampanjen prøver kjentfolk å få flere til å bli med i Pride-paraden. Kampanjeslagordet forteller om en virkelighet der mange fortsatt kvier seg: “Hver grunn til å la være er en grunn til å delta,” som det heter.

Jobben er ikke gjort før folk ikke lenger frykter reaksjoner fra omgivelsene sine. Likevel: Det offisielle Norge har skjønt greia nå. Homosak er i ferd med å bli allemannseie.

Både statsministeren og arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre deltar i “Gå for meg”-kampanjen. Og nesten alle partiene har byttet profilbilde på Facebook for å vise støtte til kampen for LHBT-rettigheter.

Nesten alle… KrF og Frp har nemlig droppa det. Det handler vel om baklandet, men bare gi det noen få år til.

Sånn lyder i alle fall den positive versjonen. Ingenting er imidlertid enkelt lenger. Dersom homokampen virkelig er i ferd med å bli en del av det nye norske verdigrunnlaget, må den vel også være en del av den “fellesskapskulturen” Solberg snakka om?

Helgutgaven av Klassekampen ligger fortsatt på Kaffebrenneriet. En lang reportasje (ikke på nett) forteller om “Ytre høyres skeive kamp”. Begrepet “homonasjonalisme” beskriver de delene av den ytterliggående høyresiden som bruker LHBT-rettigheter som ammunisjon i kampen mot islam.

 

 

Mens andre høyrepopulister kombinerer nasjonalisme og en nostalgisk lengsel etter en tid da menn var menn som lå med kvinner – og omvendt – vil homonasjonalistene forsvare en moderne, sekulær og liberal kultur med god plass for seksuelle minoriteter.

Ifølge Klassekampen startet det i Nederland med de to politiske drapene på Pim Fortuyn (2002) og Theo van Gogh (2004). Nederlendere har deretter følt seg tvunget til å velge mellom de homofiles sikkerheten og fortsatt innvandring. I dag er Geert Wilders en slags ledestjerne for homonasjonalistene internasjonalt.

Avisa forteller også om Jan Sjunnesson, en svenske som har tatt initiativ til Pride-parader gjennom Stockholm-forstaden Järva. Han pleide å være sosialist med et spesielt engasjement for flyktninger. I dag mener han at LHBT-bevegelsen svikter når den ikke konfronterer fordommer blant muslimer. Selv har han paradert gjennom innvandrertette Järva ikledd lateks og rosa cowboyhatt det ene året, Trump 2016-caps det neste.

I Norge har Frp-kvinnen som for syv år siden twitret “lurer på om det er helt greit at barnehager leser homoeventyr for små barn?” blitt tidenes beste minister for LHBT-folk.

Frp er riktignok delt. Da Sylvi Listhaug besøkte de kristenkonservatives Oslo Symposium for noen måneder siden, fikk hun forsamlingen til å flire av Knut Arild Hareide, som gikk i Pride-paraden i fjor.

Noe er likevel i ferd med å skje. Selv Carl I. Hagen har tatt et oppgjør (bak betalingsmur) med sine fordommer mot homofile.

Hvis man anstrenger seg litt, kan man faktisk se noe positivt i dette. En klam politisk omfavnelse er tross alt bedre enn en fortsatt trussel mot identiteten din, er det ikke?

Det er neppe hele historien. I takt med at LHBT-saken vinner oppslutning i majoritetskulturen, vil de problematiske holdningene som faktisk måtte finnes i deler av minoritetsbefolkningen få en større plass i ordskiftet.

Der har vi et minefelt hvor det er lett å trå feil. Forsøkene på å bruke homofilisyn som brekkstang for å stoppe innvandringen, kan lett føre til at minoritet blir satt opp mot minoritet. Den historisk viktige alliansen mellom homobevegelsen, antirasister og andre som kjemper for utsatte grupper, kan komme til å slå sprekker.

Samtidig er det jo ikke akseptabelt at det finnes befolkningsgrupper i det norske samfunnet hvor knapt noen homofile tør stå fram, hvor det er forbundet med fysisk fare å gjøre det, hvor man i alle fall kan regne med sosial utfrysing om man skulle våge å være seg selv. Sånn kan vi jo ikke ha det i lengden.

Et litt mer kinkig spørsmål handler om holdninger: Hvor sterk tilslutning til en liberal, progressiv, sekulær og moderne majoritetskultur er det egentlig rimelig å kreve av alle borgere i det nye Norge?

Mørkemennene skal selvsagt få høre det, uansett hvilken trosretning de representerer. Men folk skal jo ha lov til å leve med et formørket sinn. Du må gjerne ta utgangspunkt i en bok du holder hellig og argumentere for at homofili er en samfunnsnedbrytende synd. Du må gjerne leve som du preker, også. Men ikke krev at andre skal følge dine regler.

Kort sagt: La folk være seg selv. Og respekter dem likevel.

Sånn går det vel an å tenke.

 

Mandag 26. juni 2017, rett etter middag

Det interessante med Skam er at helt reelle motsetninger i et ungt sinn – mellom religion og følelsesliv, ungdomskultur og kulturbakgrunn – belyses uten at det ender på den forutsigbare måten: i et dramatisk oppgjør, som riktignok koster enormt personlig, men også blir feiret som det modige valget.

Når Sana velger annerledes enn det VGs anmelder forventer, er sjansen stor for at flere minoritetsjenter kjenner seg igjen i fortellingen. Sånn argumenterer i alle fall Fatema Al-Musawi når hun møter Vilde Sagstad Imeland i Dagsnytt 18 (debatten begynner etter 13 minutter).

Problemet med Imelands anmeldelse er, forklarer Al-Musawi, at den undervurderer hvor krevende det kan være for minoritetsjenter å snakke med foreldrene sine om at de har forelsket seg i en ikke-muslimsk gutt.

Da Sana gjorde det, kjente Al-Musawi seg igjen. Hun er langt fra alene, forteller hun. Mange muslimske jenter er i tvil: Skal de tørre å ta det opp? Det gnager i sjela.

Sana gir disse jentene en stemme. Og det er jo bra. Vi trenger å høre om de ekte menneskenes ekte dilemmaer.

Det som ikke er fullt så bra, er at mange i så fall har det sånn. De som egentlig burde sett på Skam, sesong 4, er altså innvandrerforeldre, kunne man tenke. Det hadde vært en ok start dersom flere faktisk kunne snakke med mor om de vriene tingene.

Fra et sekulært, progressivt utgangspunkt er det likevel vanskelig å gå med på at det skal være så farlig å bli sammen med en kar som har en annen tro (eller ingen tro, for den saks skyld).

Det er til og med vanskelig å skjønne at noen ikke skal velge kjærligheten når den kommer i konflikt med noe annet. Det er denne kløften Skam-debatten handler om.

Majoritetskulturen er full av romantikere: Kjærligheten skal trumfe alt. For andre skal den visst ikke det. 

Ingen skal så klart hindres i å forfølge sine drømmer på grunn av gammelmodig teologi og patriarkalsk praksis. Der må storsamfunnet stille opp. Men vi kan vel heller ikke bestemme hva folk skal drømme om, eller?

Svaret er nok ikke så opplagt som man kunne tro. For menneskenes drømmer oppstår ikke i et vakuum. De er i stor grad formet av hvem vi er, av bakgrunnen vår, og av oppdragelsen. Det vi kan påvirke, er evnen vår til å forestille oss et annet liv.

Derfor er det viktig å vise at det finnes mange veier å velge mellom. Valget skal være ditt eget, og det skal storsamfunnet garantere for, men også alternativene du velger fra skapes i samspill med resten av oss.

 

 

I tillegg til nulltoleranse mot tvang og trusler, bør vi derfor gjøre det mulig å drømme om flere ting. Vi må vise at det finnes tydelige utveier som i ytterste konsekvens kan innebære brudd med familien. I tillegg må det gå fint å ikke bryte, og likevel være et lykkelig ungt moderne menneske.

Først da blir valget mer reelt. Kan det gå an å bli enige om noe sånt?

 

Tirsdag 27. juni 2017,  til ettermiddagskaffen

Det organiserte islamistiske miljøet i Norge er svekket. Noen er døde i Syria. Andre sitter fengslet. Men i randsonen, forteller PST-sjef Benedicte Bjørnland, har det dukket opp nye radikaliserte folk.

Etter at en 17-åring ble avslørt på Grønland med en hjemmelaget bombe i våres, har det foregått undersøkelser. PST har “avdekket flere individer som vi knytter bekymring til”, sier Bjørnland på sitt byråkrat-norsk.

Også dette er dessverre det nye Norge: Rekruttering til terrorgrupper i Syria, hjemvendte fremmedkrigere, et potensial for IS-inspirerte aksjoner i Norge.

Sist det var et stort opptog i Oslo, på 17. mai, sperret busser og lastebiler alle tverrgatene langs traseen. De skulle hindre et potensielt angrep av den typen som har rammet London, Nice, Berlin og Stockholm.

At også homofile kan være et mål for jihadister vet vi alt for godt. Rett før fjorårets Pride ble 49 mennesker skutt og drept på en nattklubb for skeive i Orlando i Florida.

Terror skaper frykt for terror. Frykten skaper mistenksomhet. Mistenksomheten fører til motsetninger. Selv uten angrep, er vi sårbare for en sånn dynamikk. Det er riktig ille.

Homonasjonalistene vet selvsagt å spille på det. Det er ille likevel.

 

Tirsdag 27. juni 2017, en sen kveld

Like ille er vel forresten de andre høyreekstreme nasjonalistene, i alle fall de som gjør alvor av truslene om å angripe både muslimer og homofile?

Dersom man først skal gradere ondskap, er nok svaret nei, ikke helt. De er ikke del av en selvmordskult som feirer drap på uskyldige og tror at drapene gir dem inngangsbillett til paradis. De beundrer bare historiens verste skrekkregime mens de fantaserer om å kaste brannbomber mot asylmottak og banke opp utlendinger på gata.

Noen høyreekstreme grupper begår slike handlinger. Andre bare prater. Hvor lite vi enn liker det, må de ha lov til ganske mye av det siste. Og selvsagt ingenting av det første.

“Knus homolobbyen!” er parolen som Den nordiske motstandsbevegelsen gjerne vil marsjere under i Fredrikstad. Ifølge politiet er parolen lovlig. Og da er det deres jobb å sikre at en sånn organisasjon trygt kan si hva den mener i offentligheten.

Når politiet likevel har sagt nei til marsjen nå, skyldes det praktiske hensyn. Med de tillyste motdemonstrasjonene vil det kreve for store inngrep i byens dagligliv midt i ferien. Kanskje kan de få marsjere en annen gang, er beskjeden.

Ifølge Anine Kierulf og Erlend Methi fra Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, er beslutningen problematisk. Dersom noen kan hindre demonstrasjoner ved å true med såpass mye leven at ordensmakten må sette ned foten, er ytringsfriheten plutselig begrenset på en ganske ugrei måte, skriver de i en kronikk.

Det er det kinkige i saken. Denne gangen var det nynazister som ble rammet. Neste gang kan det være grupper ytterst på venstresiden, eller ikke-voldelige islamister, for den saks skyld.

Nå finnes det gode grunner for å mislike alle disse gruppene. Men det betyr ikke at staten skal gripe inn mot ytringene deres eller at motstandere skal kunne true med vold for å tvinge politiet til å sette en stopper for dem.

Kierulf og Methi argumenterer prinsipielt for at det må være sånn. En av de viktigste grunnene er at vi må vite hvilke tanker som påvirker folk i samfunnet vårt, selv om det er ubehagelig, for å kunne ta til motmæle.

Så la oss gjøre det, overfor nynazister, islamister og andre ekstremister, hver gang de kommer med en grov og usmakelig uttalelse.

Men ikke gå inn for å forby demonstrasjoner når parolene og organisasjonene som står bak er lovlige. Begynner vi med det, går det raskt galt. Vi får ikke oversikt over hva slags meninger som finnes der ute. Vi får et dårligere grunnlag for å danne oss egne meninger.

Som samfunn risikerer vi også å gå glipp av viktige korrektiver. Det gjelder kanskje ikke Den nordiske motstandsbevegelsen i veldig høy grad. Men prinsipielt er prinsippet vel verdt å forsvare.

Det betyr ikke at alle alltid må gi nazister (eller islamister) en plattform. Her er det en avgjørende forskjell mellom gater og torg, som er regulert av politiet og rettsvesenet, og et nettsted, en avis eller et litteraturhus. De står alle helt fritt til å ha en strengere publisistisk profil enn det loven krever.

Hver enkelt av oss står dessuten fritt til å nekte å møte folk vi misliker sterkt til debatt eller samtale. Så får det bli opp til arrangøren om møtet likevel skal gjennomføres.

Den nordiske motstandsbevegelsen skulle egentlig vært på scenen i Litteraturhuset i Fredrikstad i kveld. Men de er ikke der. Istedenfor blir det en debatt om ytringsfrihetens grenser med folk som Jon Wessel-Aas, Gunnar Stavrum og Rune Berglund Steen i panelet.

Litteraturhuset ville opprinnelig at både politiet, kommunen, representanter for de tillyste motdemonstrasjonene og Den nordiske motstandsbevegelsen skulle møtes hos dem. Men flere av deltakerne trakk seg, til dels etter betydelig press, forteller daglig leder Merete Lie (helt i starten av video nederst i saken) fra scenen.

Man går jo ikke i dialog med nazister. Det gir legitimitet til meningene deres. I denne saken kan det høre fornuftig ut. Men det ligger en fare i å tenke sånn.

Såkalt “no plattforming”, altså å nekte å dele scene med folk man er uenige med og gjerne også legge press på arrangøren for å dem til å avlyse eller endre et møte, er et uttrykk for en sensibilitet på speed som har bredt om seg internasjonalt de siste årene.

Det er noe vi ikke skal importere. Hvis meninger ikke brynes mot hverandre, kollapser nemlig kommunikasjonen vi er avhengige av på samfunnsnivå.

Vi må tåle at andre har verdier vi ikke deler, som vi kanskje til og med finner avskyelige. Hvis ikke vil folk med avvikende meninger holde seg unna den store offentligheten, bare henge med meningsfeller, og til slutt bli styrket i sine feilslåtte oppfatninger.

 

Onsdag 28. juni 2017, ved lunsjtider

Midtveis i en uke som viser det nye Norge på godt og ondt, går også facebookfeeden i fistel. I et debattinnlegg angriper en muslimsk skribent noe han kaller “homofilisme”.

Det er en svært forvirret tekst. Men skulle man prøve å uteske en mening, måtte det være at homofile og deres støttespillere ikke nøyer seg med å forsvare sin rett til å holde på som de gjør. De krever også at alle som misliker deres praksis holder kjeft. For å bruke skribentens egne ord: “I regnbueflagget er det kun én farge: homofilismens farge.”

Utgangspunktet er ikke allverden. Derfra går det bratt nedover: Homofile er noen laverestående dyr, kan vi lese. At de har blitt sånn må skyldes seksuelle overgrep i barndommen eller at de har sett nakne kvinner de ikke kan få.

Selv denne fyren har så klart rett til å ytre seg. Og også Verdidebatt.no tar ansvar for plattformen sin. De valgte å slette innlegget da de ble gjort oppmerksomme på det.

Det går an å forstå. Han her var langt ute. Samtidig er det hevet over tvil at det finnes dårlige holdninger til homofile i deler av minoritetsmiljøene.

Klassekampens artikkel fra lørdag ga et urovekkende eksempel: 40 prosent av førsteklassinger på videregående med bakgrunn fra Somalia, Pakistan og Marokko svarer i en undersøkelse utført av Fafo at homofili “aldri er ok”.

 

Dessverre har denne dagen mer å by på: Islamsk Råd Norge mister statsstøtten sin.

Selv om kulturminister Linda Hofstad Helleland sier at det er en totalvurdering som ligger til grunn for beslutningen, er nikab-saken en del av forhistorien. Det var den som for alvor gjorde det mulig å spørre hvor godt Islamsk Råd egentlig spiller sin tiltenkte rolle som brobygger og dialogpartner.

I mars ble Leyla Hasic ansatt som administrasjonskonsulent i organisasjonen. Hasic er en av ganske få muslimske kvinner i Norge som skjuler alt unntatt øynene.

At Islamsk Råd ansatte en slik person, ble oppfattet som en voldsom provokasjon. Helleland mente at det ville skape større avstand og mindre forståelse.

Selv lederne for de fem største muslimske menighetene i Norge kom med krass kritikk: “IRN ser ut til siden i fjor å ha ignorert sitt samfunnsoppdrag, i en tid hvor dialog er viktigere enn noensinne. Det er en urovekkende utvikling og tjener ikke norske muslimers sak i samfunnet,” uttalte de.

I dag sier de samme lederne at de støtter kulturministerens vurdering. Islamsk Råd har rett og slett sluttet å fungere, kan det se ut som.

 

 

De tre mest delte sakene i sosiale medier i juni handler alle om nikab. En av dem om kuttet i statsstøtte til Islamsk Råd Norge. De to andre om regjeringens forbud mot ansiktsplagg i skolen, som ble kjent for noen uker siden.

Det er liten tvil om at nikab er uttrykk for en forkastelig tenkemåte. For noen av dem som bruker plagget, er den en kvelende påminnelse om undertrykkelse. For andre er den nok mer et signal til omverdenen om at de slutter seg til en streng salafistisk tolkning av Islam. Uansett er det lett å mislike plagget.

Om et forbud hjelper dem som er tvunget til å bære nikab, altså kvinner som gjennom utdanning kan skaffe seg et grunnlag for å stå stødigere på egne bein, er imidlertid usikkert. At de som bærer nikaben som en provokasjon vil få bekreftet sitt inntrykk av at de ikke er velkomne i det norske samfunnet, kan vi derimot være nokså sikre på.

I utgangspunktet burde dette altså vært enkelt: Ingen skal tvinge noen til å ta på seg noe. Ingen skal tvinge noen til å ta av seg noe.

Likevel finnes det argumenter for et nasjonalt forbud mot (alle) ansiktsplagg i undervisningssituasjonen. Det å se hverandres fjes og mimikk er viktig for læringsutbyttet. Det finnes også gode argumenter for at hver enkelt skole skal slippe å stå alene i stormen når en konkret konfliktsituasjon dukker opp. Når regjeringens forslag bankes gjennom i Stortinget, der det ganske sikkert vil få solid flertall, får disse skolene et felles regelverk å vise til.

Men la det stoppe med det, da dere. Ikke gjør dette til et steg på veien mot et totalforbud i offentlige rom, slik endel tar til orde for allerede. Et totalforbud mot nikab er en dårlig idé. Ikke fordi nikab nødvendigvis hører hjemme i den nye Norge, men fordi det sender noen skarpe signaler om hvilke deler av livet staten skal regulere.

Paradoksalt nok, kan man si, kommer denne iveren nå fra høyresiden. Vanligvis er det jo venstresiden som beskyldes for å innføre statlig detaljstyring.

Uansett hadde det vært fint om vi var ferdige med denne splittende symbolsaken nå. Kan vi ikke si oss fornøyd med den avklaringen som har kommet?

 

Torsdag 29. juni 2017, tidlig kveld

Det tok ikke lang tid før statsstøtten til en annen kontroversiell organisasjon, på den innvandringskritiske siden, også ble tema igjen.

Whataboutismen galopperer videre gjennom norsk offentlighet.

Human Rights Service, drevet av de utrettelige aksjonistene Hege Storhaug og Nina Hjerpset-Østlie, har opplevd en voldsom vekst de siste månedene. På oversikten over de mest delte sidene i Norge de siste 30 dagene, lå Rights.no per 9. juni på 15. plass. Document.no var nummer ti.

Var det disse to Erna Solberg tenkte på da hun snakket om krefter som skaper mer “splittelse og mindre samhørighet”? Selv føler HRS seg uthengt av statsministerenu nder Eid-feringen. Både Hjerpset-Østlie og Storhaug har allerede skrevet lange kommentarer om det.

I dag har Storhaug enda en tekst.

Da Solberg sa at vi måtte bygge en fellesskapskultur, la hun også til: “Vi lever i det samme landet, og likhetene er større enn forskjellene.”

“Er de det?” spør Storhaug nå, før hun fortsetter: “Kan vi slutte å late som om alt er så hyggelig, og heller ta opp reelle problemstillinger som kan gå på livet løs?”

Hun tenker særlig på temaet den siste Skam-sesongen tok tak i, det Solberg kommenterte da hun møtte skuespilleren bak Sana utenfor Vallhall, det som ble debattert på Dagsnytt 18 dagen etter, nemlig muslimske jenters begrensa mulighet til å elske en ikke-muslim.

 

 

Mens Solberg la vekt på at muslimske jenter finner sin egen vei, spør Storhaug hva som skjer dersom en av dem får lyst til å gifte seg med en mann som ikke deler troen hennes. I verste fall kan det få henne drept.

Ifølge Storhaug burde Solberg tatt opp dette. Hun har til og med et forslag til hva statsministeren kunne sagt.

“Vet dere hva,” kunne Erna – ifølge Storhaug, altså – sagt. “Jeg synes det er på tide at dere nå viser oss nordmenn og andre nye nordmenn tillit… At dere slutter å se på oss som kafir/vantro… Jeg mener at det er på tide at dere oppdrar barna deres til å leve som frie mennesker i samfunnet vårt. En frihet som innebærer retten til å elske hvem de vil… Bare sånn kan vi få til en fellesskapskultur som er ekte, som ikke er en floskel i festtaler.”

Hvem vet hva som kunne ha skjedd…

Det er nok en ren tilfeldighet, men på omtrent samme tid publiserer Lars Akerhaug hos Minerva en enquête om god og dårlig islamkritikk. Han forteller at skravleklassen nå har blitt enige om at det er legitimt å kritisere islam. Den er bare ikke enig med seg selv om hvordan det bør gjøres.

“Det vi finner i den norske offentligheten er heselig. Nordmenn er besatte av islam,” sier for eksempel Runar Døving. “God islamkritikk er sunt… Dessverre er det ikke så mye toleranse for kritikk blant noen muslimer, da de vil svare med angrep,” sier Laila Janet Ayoub.

Hva med å lande omtrent i midten; mene at religionskritikk har vært en bra greie som har ført til mange positive endringer i kristenheten siden opplysningstida, og at det går an å møte også andre former for religiøs maktutøvelse på samme måte?

Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, lander der: “Slik kan god og legitim islamkritikk bidra til å understøtte moderate stemmer i de muslimske miljøene, og en reformert utgave av islam,” sier han.

Det hadde vel ikke vært helt feil?

 

Fredag 30. Juni 2017, før turen til barnehagen

So sad. Very sad. I dag skriver Klassekampen (ikke på nett) om en ny rapport, laget av Senter for ekstremismeforskning ved UiO, som viser at fordommer mot jøder er mest utbredt blant muslimer. Du blir visst mer antisemittisk jo mer religiøs du er.

Verken sosioøkonomi eller en følelse av utenforskap kan forklare dette. De faktorene som i størst grad henger sammen med antisemittisme, er landbakgrunn og intoleranse overfor andre grupper. Som Klassekampen skriver: “Misliker du romfolk og homofile, er det gode sjanser for at du også har et problem med jøder.”

Det er, som sagt, very, very sad.

Heldigvis minner Espen Ottosen fra Misjonssambandet oss om at vi har ulike homofilisyn blant nordmenn, også, dersom vi skulle ha glemt det.

Ottosen har lagt merke til den enorme oppslutningen Pride-festivalen har fått i år: Regnbueflagget vaier fra cornerstengene i Tippeligaen, fra flaggstengene foran Rådhuset og på Oslos trikker og busser.

Han lurer på om det betyr at de alle sammen støtter opp om alt det FRI, organisasjonen bak Pride, står for også i de mer kinkige sakene, som sexkjøpsloven og spørsmålet om et tredje kjønn. Gjør Ruter det? Norges Fotballforbund?

Er det antydninger til dobbelt bokholderi her?

Selv vil Ottesen ikke nekte noen å ta til orde for sine synspunkter. “Men,” skriver han, “de som lovpriser mangfold når de vifter med regnbueflaggene, er ofte raske til å fordømme andre syn på kjønn og seksualitet.”

Sylvi Listhaug sa noe av det samme på Oslo Symposium tidligere i år: “De som sier at de er så tolerante, er ofte de mest intolerante av alle.”

Folk må gjerne mene mye rart, men ikke kreve av andre at de skal leve etter deres regler. Var det ikke sånn? I så fall bør det vel gjelde begge veier?

Man kan jo ikke kreve at folk skal slutte å tro, selv om deres utgave av troen forteller dem at kvinner skal dekke til hele seg og/eller at menn for enhver pris skal holde seg unna menn.

Ingen skal tvinge andre til å bli i skapet eller dumpe sitt livs store kjærlighet. Men vi andre skal nok heller ikke tvinge demsom har konservative holdninger til å stille opp med regnbueflagg i lørdagens parade eller gå inn for et tredje kjønn.

De må ha lov til å mene det de mener, og til å gi uttrykk for det. Vi kan si fra om at de har reaksjonære meninger, et utdatert syn på kjønn og seksuell orientering. Eller kultur og etnisitet, for den saks skyld.

Men ikke krev at folk tier, da. Ta en åpen diskusjon istedenfor.

 

Fredag 30. Juni 2017, ettermiddag

I dag har Sylvi Listhaug delt et bilde på Facebook med to avisoppslag og teksten “59 prosent av nordmenn mener Islam er uforenelig med norske verdier.” Det ene oppslaget viser Jonas Gahr Støre, som sier at radikal islam ikke er et problem i Norge. Det andre, presenterer en undersøkelse der et flertall av nordmenn sier de frykter terror.

 

 

Undersøkelsen, som Klassekampen omtaler, er fra YouGov og måler blant annet terrorfrykt og holdninger til islam i europeiske land. Siden februar har andelen nordmenn som tror det er sannsynlig med et terrorangrep det neste året, økt fra 37 til 53 prosent.

YouGov har også sjekka om folk mener det er en fundamental konflikt mellom islam og norske verdier. Det gjør 59 prosent av oss, så Sylvi har ordene i behold, hun.

Hvorfor overrasker det ikke at Christian Tybring-Gjedde er alt annet enn overrasket? Han sier til avisa at det vil bli flere konflikter når islam blir mer framtredende i det norske samfunnet.

Linda Noor fra Minotenk er ikke-overrasket av en helt annen grunn. I hennes øyne har fordommene mot islam og muslimer økt voldsomt i det siste, ikke minst takket være nettsteder som Rights.no og Document.no.

Det har gått langt, mener Noor. Selv i Skam-anmeldelsen hun nettopp leste ble det “klaga på at hovudrolla ikkje kasta hijaben eller krenka Mohammed”.  “Det er,” sier hun, “nesten ikkje lov å vere vanleg muslim, med mykje til felles med vanlege folk.”

Er det noen der ute som fortsatt tror på den nye norske idyllen nå? Opp med hånda, i så fall. Norge trenger dere.

 

Lørdag 1. juli 2017, ettermiddag

Som om det ikke var nok. Høyreekstreme skal ha konferanse på hemmelig sted i Oslo i dag. Ifølge Filter Nyheter deltok 40 personer. Framtredende folk fra den amerikanske alt.right-bevegelsen talte.

Det her skjer ganske ofte for tida: Den internasjonale høyreradikalismens store og litt mindre personligheter kommer til Norge på stripe. Det er for eksempel bare noen uker siden møtet på Eldorado bokhandel, der Martin Sellner, lederen for den såkalte identitærbevegelsen, snakket.

 

 

Men så starter endelig paraden. På Grønland i Oslo. Og alt er bare kjærlighet igjen.

Blant mye annet som skjedde denne dagen, skal en saken nevnes: FRI deler hvert år ut Frydprisen. I år var det Skam som fikk den. 

“Frykt sprer seg, men det gjør kjærlighet også,” sa prosjektlederen under prisutdelingen. “Love on top!” sa de to skuespillerne som har spilt henholdsvis Eskild og Even.

Stolthet er egentlig det motsatte av skam. Men Pride gjør det samme som Skam: Viser at det finnes en vei framover for et nytt og mangfoldig Norge, et sted der alle får være seg selv og der forskjeller ikke er truende. 

FRI tok for eksempel kraftig til motmæle mot møtet på Eldorado. “Nå må folk reagere på nynazistenes mobilisering. Det holder ikke å innta en nøytral holdning til dette,” skrev styreleder Hans Heen Sikkeland da.

I etterkant vurderte FRI om de ville fortsette samarbeidet med bokhandelen. Det har de gjort. Mange av Pride-arrangementene har funnet sted nettopp her.

Da Klassekampen intervjuet Sikkeland i saken om “homonasjonalisme”, sa han dessuten: “Det er mange sårbare grupper i vårt samfunn. Homofile er bare en av dem, og vår kamp skal ikke brukes som argument mot en annen gruppe.”

Amen i kirka. Og moskeen.

Få høre et “Pride mubarak!” nå.

 

Lørdag 1. juli 2017, like før leggetid

Ta denne teksten for det den er: Et forsøk på å skrive seg gjennom en uke som viser hva det nye Norge kan komme til å bli – og på å være noenlunde konsistent underveis.

Jeg er verken homofil, muslim eller ung jente. Jeg er en hvit norsk heterofil dude som pusher 40. Men en som alltid har tenkt at det må etableres et felles verdigrunnlag som gjelder for alle og alltid, men som samtidig ikke dekker flere områder av livet enn absolutt nødvendig.

Utover det, er alt LOVE, som det heter. Oppå et strengt, men smalt, felles verdigrunnlaget er det mangfold som gjelder.

Det vanskelige er å avgjøre hvor omfattende et sånt felles grunnlag skal være, hva som skal inkluderes, og hvordan man best implementerer det.

Her foregår det intense kamper for tida. I mange saker nærmer vi oss et punkt der det blir umulig å holde fast ved et mellomstandpunkt, der vi må avgjøre om noe faller innenfor eller utenfor det området som vi skal ha en sterk felles formening om.

På en måte er det fint for samfunnet å få avklart en del sånne spørsmål. Samtidig er faren for dypere splittelse der. Den ene eller den andre siden kan bli nødt til å gi opp noe som er viktig for den. Da ligger forholdene til rette for flere og mer alvorlige konflikter.

Det er ikke sikkert at det finnes noen vei utenom. Men sluttresultatet blir et helt annet om vi bare bruker de hardeste virkemidlene der vi virkelig må, avstår fra provokasjoner for provokasjonens skyld og er åpne om bakgrunnen for at vi gjør som vi gjør.

Bare da kan vi ha en realistisk forventning om at samfunnsdebatten virker, og – tross alt – skaper et sterkere fellesskap enn det vi hadde fra før.

Av aktørene som har vært med på å forme denne uka, bør alle unntatt ekstremistene kunne være med på dette. Men ta utgangspunkt i Fatema Al-Musawi nå, Skam-fan og en av de skamløse jentene som har tatt opp problemet med uønsket sosial kontroll over minoritetsjenter. Kanskje er hun en av dem som i aller størst grad kan vise vei framover.

Hun har bedt imamer snakke om voldtekt, blant annet. Og hun har tatt opp homofiles plass i islam. Rett før Pride i 2015 skrev hun at hun selv skulle bidra som frivillig under festivalen. Hun mente homofile burde få gifte seg i både kirker og moskeer, ville motbevise at alle muslimer er homofiendtlige og la vekt på at alle må få lov til å være seg selv uten å møte fordommer.

Det endte med så mange hatefulle reaksjoner, fra begge ytterkanter, at det tok lang tid før hun skrev noe i avisa igjen. Siden hun bærer hijab, er hun ekstremist, sa noen. Siden hun skriver som hun gjør, er hun en falsk muslim som Gud bør ta av dage, skrev andre.

Heldigvis er Fatema tilbake, sammen med riktig mange andre. Jeg tror noe av det lureste vi kan gjøre er å slå ring om sånne som henne. Det hun gjør i dag, og det vi gjør for henne, får konsekvenser for oss alle i morgen.

Det er, tross alt, ok å tenke på, når enda en sommernatt kommer med sine lette rosa skyer: Gode folk kan gjøre en forskjell. Det finnes heldigvis en god del slike folk. Og jeg er ganske sikker på at vi alle kan gjøre en forskjell.