Det handler om prioriteringer

På sosiale medier snakker integreringsminister Sylvi Listhaug mye om regjeringens returpolitikk og målet om å tvangsreturnere ni tusen ulovlige innvandrere innen årets utgang. Denne digitale stemmesankingen er basert på selektiv statistikk og feilaktige fremstillinger av utlendingsforvaltningen. Resultatet er en tilspissing av en allerede polarisert innvandringsdebatt.

Et eksempel er Listhaugs Facebook-innlegg 24. november, hvor hun spør: “Er du enig i at retur helst frivillig, men hvis ikke med tvang, er nødvendig for å håndheve asylinstituttet?” Stilt overfor dette retoriske spørsmålet, kan det virke som om Fremskrittspartiet er for tvungne utsendelser, mens noen andre er mot.

Taktikken er gjenkjennelig. Fremskrittspartiet fremstiller seg selv som en nødvendig aktør for å bevare omstridte, men sentrale virkemidler i utlendingsforvaltningen. I dette tilfellet er det politiets tvangsreturer som politiseres.

Tvungen retur av personer uten lovlig opphold i Norge er hjemlet i utlendingslovens paragraf 99 (generelt) og paragraf 90 sjette ledd. Tvangsretur er ikke en politisk beslutning trumfet gjennom av Fremskrittspartiet i regjering, slik man kan få inntrykk av. Det er heller ikke slik at fremtidige regjeringer vil stå fritt til å fjerne bruken av tvungen utsendelse. Eventuelle endringer av paragrafene må, som alle andre lovendringer, vedtas i Stortinget.

Eventuelle endringer av paragrafene må, som alle andre lovendringer, vedtas i Stortinget.

Hva som gir politiet grunnlag for å returnere en person med tvang, er også definert i utlendingsloven. Det avhenger altså ikke av Listhaug eller Anders Anundsen. Generelt vil personer som oversitter en gitt utreisefrist eller unndrar seg utreiseplikt kunne sendes ut av politiet. Man vil også kunne benytte seg av tvungen utsendelse dersom en person ikke kan reise på egen hånd, og i tillegg har fått avslag på en søknad om assistert retur.

Videre hersker det relativt stor partipolitisk enighet om at tvungne utsendelser er et nødvendig middel i håndhevelsen av den norske utlendingspolitikken. Politikerne kan være uenige i omfanget av tvangsreturer, og hvor sterkt man skal satse på dette sammenlignet med de andre delene av returpolitikken. Mange kritiserer også tvungen retur for å være brutalt, inhumant, og for å bryte menneskerettighetene. Imidlertid er det ingen som går aktivt inn for å endre den delen av utlendingsloven som hjemler politiets bruk av tvangsretur. Likevel fremmer sentrale Frp-ere budskapet om at det er her den politiske kampen står.

Ved å fremprovosere en falsk forestilling om at politiske partier er splittet med hensyn til tvangsretur, viser innvandrings- og integreringsministeren en manglende forståelse for utlendingsforvaltningens premisser.

Etter å ha etablert denne nye politiske sannheten, underbygger Listhaug fremstillingen sin med misvisende statistikk. Dette gir grunnlag for å sverte politiske motstandere, og da særlig Arbeiderpartiet.

Etter å ha etablert denne nye politiske sannheten, underbygger Listhaug fremstillingen sin med misvisende statistikk.

Et eksempel i så måte finner vi på Facebook-siden til Listhaug fra 25. november, hvor det er publisert en statistikk som viser antallet tvangsreturer fra 2007 til 2015. Her kan man se en kraftig økning siden 2013. Listhaug kommenterer statistikken med at “Det sterke taktskiftet i returpolitikken gir resultater. Flere enn noen gang som oppholder seg ulovlig i Norge sendes ut”. Også partifelle og stortingsmedlem Roy Steffensen følger Listhaugs linje i sitt debattinnlegg fra 23. november på iTromsø.no. Samme innlegg ble for øvrig også publisert på Dagbladets nettsider fem dager senere.

Fellesnevneren for meningsytringene til Listhaug og Steffensen er at de påberoper seg storstilte resultater i returpolitikken sammenlignet med foregående regjeringer. Det er klart at de fremlagte tallene gjenspeiler en økt satsing på tvungen utsendelse de siste årene. Samtidig er belegget for generelle konklusjoner basert på antallet tvangsreturer, mangelfullt. Grunnen til dette er at antallet frivillige og assisterte returer er ekskludert fra statistikken.

Også prosentfordelinger er utelatt, for eksempel andelen returer sammenlignet med antallet personer som plikter å returnere. Fordi retur omfatter alle uten lovlig opphold som reiser på egen hånd, med assistanse, og med tvang, kan man ikke bruke antallet tvangsreturer til å si noe om returpolitikks helhetlige resultater.

Det burde også fremheves at den gjenfødte politiseringen av tvangsretur kommer som tilsvar til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett.

Det burde også fremheves at den gjenfødte politiseringen av tvangsretur kommer som tilsvar til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett. Mens regjeringen har foreslått 105 millioner kroner i bevilgninger til arbeidet med tvangsreturer og tilbakekall, foreslår Arbeiderpartiet 60 millioner kroner mindre i arbeidet med retur av asylsøkere. Basert på denne reduksjonen spør Steffensen “om det virkelig ikke spiller noen rolle hvem som styrer landet”.

I motsetning til Steffensens påstand er ikke Arbeiderpartiets alternative budsjettpost ensbetydende med ett “ja til ulovlige innvandrere”. Det er flere grunner til dette. For eksempel velger Steffensen å utelate andre returpolitiske virkemidler. Slik skjuler han blant annet Arbeiderpartiets forslag om å i større grad satse på assistert retur.

Helt konkret foreslår de 21 millioner kroner mer enn regjeringen i bevilgninger til dette arbeidet, som blant annet kan innebære informasjonsarbeid på asylmottak, tilrettelegging og fremming av assistert retur gjennom International Organisation for Migration (IOM), så vel som samtaler mellom UDI og personer som skal returnere til hjemstedet sitt. Kjenner man til Arbeiderpartiets uttalte standpunkt om å føre en aktiv og effektiv returpolitikk, er ikke denne satsingen særlig overraskende. Om noe, gjenspeiler den en forskjell i prioriteringer fra Fremskrittspartiet og regjeringen.

Et annet problematisk, dog illustrerende aspekt ved Frps returretorikk, knytter seg til budsjettposten for arbeidet med tvangsretur. De 105 millioner kronene som regjeringen har foreslått bevilget, er samlet i en budsjettpost som omfatter både tvangsreturer og arbeid med såkalt tilbakekall. Det foreligger ingen lett tilgjengelig oversikt over hvor stor del av summen som skal øremerkes politiets arbeid med uttransportering av personer uten lovlig opphold i landet. For å finne reelle tall, må man gå inn i statsbudsjettsdokumentet og selv prøve å finne ut av dette. Det er ikke så enkelt.

Tvangsretur og tilbakekall er to kvalitativt forskjellige arbeidsfelt. Når Arbeiderpartiet foreslår å redusere denne fellesposten med 60 millioner kroner, er det ikke nødvendigvis, slik Steffensen hevder, et signal om at ulovlige innvandrere skal få bli i Norge.

Tvangsretur og tilbakekall er to kvalitativt forskjellige arbeidsfelt.

Tilbakekall tar utgangspunkt i personer som har en oppholdstillatelse i Norge, og er hjemlet i utlendingslovens paragraf 63 og 37. En tilbakekallsprosess kan iverksettes av ulike grunner, blant annet dersom det foreligger opplysninger om at personens lovlige opphold er gitt på et feilaktig grunnlag. Utlendingsdirektoratet vil da opprette en tilbakekallssak på personen, hvor det vurderes hvorvidt de skal få tillatelsen sin tilbakekalt, endres, eller opprettholdt. Altså foregår tilbakekall på en helt annen måte og i andre deler av forvaltningen enn politiets gjennomføringer av tvangsreturer. Når disse postene er sammenslått i statsbudsjettet, kan det derfor bli misvisende.

Norge bedriver, og vil fortsette å bedrive, aktiv returpolitikk overfor personer som ikke har oppholdstillatelse i landet. Dette er ikke en partipolitisk strid. Ja, regjeringen har satt rekord i antallet tvangsreturer i år. En grunn til dette kan være at de har prioritert tvangsreturer av familieenheter over enkeltpersoner, og at politiets utlendingskontroller har blitt intensivert. I tillegg har vi stått overfor en ekstraordinær flyktningsituasjon som har krevd ekstraordinære tiltak. Denne rekorden skyldes også at regjeringen prioriterer tvungen utsendelse over andre returpolitiske virkemidler. Muligens ville man sett flere assisterte returer dersom Fremskrittspartiet ikke hadde utøvende makt.

Likevel, stilt overfor samme regelverk, kunne like mange tvangsreturer ha funnet sted med en annen regjering.

Innvandringsdebatten er polarisert og stiller vanskelige spørsmål som utfordrer våre verdisyn. I tillegg er utlendingsforvaltningen innadvendt, teknisk, og derfor også tidvis vanskelig å forstå. Denne kombinasjonen kan gjøre det vanskelig å ta velbegrunnede og solide standpunkt. Her er det partiene og media sin oppgave å sikre en offentlig debatt og et politisk klima som tar utgangspunkt i reelle fakta.

Taktikken til Listhaug og hennes partifeller er verken ny eller original. Den forutsetter mottakere uten særlig god kjennskap til faktiske politiske prosesser og lovverk, eller mottakere som er motvillige til å anerkjenne disse. Eventuelt forutsetter taktikken en mottaker som er tilbøyelig for konspirasjoner som står i veien for en fintfølelse for statlig styring og offentlig debatt.

Det er tross alt valg i 2017.

De siste ukene har Listhaug sin lik og del-aktivitet i sosiale medier skapt hylekor, avisforsider, og politiske kvarter. For å sitere Ingebrigt Steen Jensens vantro over Listhaug sin såkalte “innvandrerjakt”: “en norsk statsråd lager ikke fredagsunderholdning av å jakte på mennesker som man mener burde kastes ut av landet”.

Jo, det gjør Listhaug, hun har gjort det før, og kommer til å gjøre det igjen. Dette fordi Fremskrittspartiet profitterer på å fremme en innvandringsprofil hvor de er velferdsstatens beskytter mot et ukritisk utlendingsinstitutt som egentlig ønsker å “ta imot hele den tredje verden”.

Det er tross alt valg i 2017.