Prissmitte

Noe vi tidligere tok for gitt og som bare skal virke, har blitt det vi bruker mest tid på å lese om og krangle om. Hvorfor er prisene så høye? Hvem har skylda? Hva kan vi gjøre med det?

Et søk i norske medier avslører at ingen var opptatt av prissmitte eller marginalprising før i fjor. Ordene var knapt i bruk.

Det er litt synd, for fenomenet er ikke nytt. Tvert imot er det velkjent.

I markedet for kraft er det motsatt. Der er den sist produserte strømmen dyrest.

I økonomifaget snakker vi om «kanaler» for prissmitte. Og om marginalkostnaden ved produksjon. Både renta, valutakursen og folks forventninger til framtida er «kanaler» som sender signaler til markedet og som faktisk gjør at priser går opp eller ned. Dersom fagbevegelsen forventer høyere priser neste år, kan du stole på at den vil justere opp lønnskravene tilsvarende. Slik stiger lønningene mer enn de ellers ville gjort.

Marginalkostnad? Det er det det koster å produsere én til av noe. Å utvikle og produsere den første hodepinetabletten koster 100 millioner kroner. Å produsere tablett nummer 100 million, koster nesten ingen ting.

I markedet for kraft er det motsatt. Der er den sist produserte strømmen dyrest. Grunnen til at all strøm får samme pris som den siste, dyreste marginalstrømmen, er at det gjør det lønnsomt å bygge ut mer fornybar strøm. Slik får norske vannkraftverk med lave kostnader betalt like mye som et kjempedyrt, lite effektivt gasskraftverk, som dessuten også er det første som blir skrudd av når prisene faller. En god idé i fredstid.

Krafta reiser i kabler, toppledere reiser med businessbillett.

Men la oss la strøm være strøm et par minutter og heller kikke litt på hvordan priser settes på marginalen, og smitter over landegrenser, i et annet marked. Markedet for toppledere. Også der har prisene steget betraktelig.

Produksjonskostnaden for norske toppledere er, i likhet med produksjonskostnaden for norsk vannkraft, omtrent den samme som før. De skal gjennom 13 år med skole, så skal de som regel ha litt høyere utdanning. Kanskje en mastergrad.

I Norge spanderer vi dette på dem. Deretter jobber de gjerne en del år innen de får tilbud om en topplederstilling. Dette har vært uendret de siste 20–30 årene. Likevel har prisen på toppledere steget enormt. Hvorfor tjener de så mye mer enn før? Svaret er det samme som i strømmarkedet. Prissmitte og marginalprising.

Det absurde er selvsagt at de aller fleste av dem aldri hadde fått muligheten til å faktisk reise.

Når en toppleder ansettes, spør ikke styret henne hva det koster å gjøre jobben, eller hva hun tjener i dag. De får laget en undersøkelse over hva tilsvarende ledere koster der ute. Som alle veit er lønninger akkurat som kraftpriser, høyere i utlandet. Dermed blir også norske lederlønninger høye. Logikken er at hvis ikke de norske lederne får den samme prisen som de utenlandske lederne, vil de gjøre akkurat som vannkrafta: Reise dit prisen er høyest.

Krafta reiser i kabler, toppledere reiser med businessbillett. For at ikke lederne (eller strømmen) skal forlate landet, øker vi prisen her hjemme. Slik har vi fått importert prissmitte på norske lederlønninger. Det absurde er selvsagt at de aller fleste av dem aldri hadde fått muligheten til å faktisk reise.

Mens Europa etterspør all den rene norske krafta vi klarer å produsere, er kontinentet relativt sjølberga med ledertalenter.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)