Privatisering virker ikke!

Privatisering gjør ikke velferdstjenester bedre. Tvert imot, viser forskning.

Privatisering av offentlig velferd har i hele den vestlige verden vært høyresidens programmatiske svar på utfordringene i vårt velferdssystem. Da skulle man jo tro at suksesshistoriene stod i kø. At høyresiden i Norge kunne vise til solid forskning som viste hva og hvordan ting ble bedre med deres resept. I virkeligheten peker forskningen nesten entydig i motsatt retning.

De færreste har nok hørt om hverken Louis Brownlow (1879–1963) eller prisen som bærer hans navn. Brownlow var en amerikansk statsviter og embetsmann, en av arkitektene bak nybyggingen av den amerikanske statsadministrasjonen som Roosevelt satte i gang for å få på plass sine store reformprogrammer. En gang hvert andre år deles en pris i hans navn ut til en bok som har gitt et eksepsjonelt bidrag til kunnskap om offentlig administrasjon.

Konklusjonen i den prisbelønte boka er oppsiktsvekkende tydelig.

På tampen av fjoråret ble denne prisen gitt til boka «A Government that Worked Better and Cost Less?» (2015) av Christopher Hood og Ruth Dixon. Forfatterne går nitid gjennom erfaringene etter mer enn 30 år med markedsreformer og privatisering i Storbritannia. Landet der Margaret Thatcher lanserte teorien om at tjenestene skulle bli billigere og bedre med mer marked og konkurranse i velferden. En måte å betrakte offentlig sektor på som skulle spre seg langt inn i de brede folkepartiene på venstresiden.

Et mye brukt argument for innføring av mål- og detaljstyring har vært behovet for kunnskap om hva som er gjort og hva slags effekt som er oppnådd. Forskere som Hood og Dixon støtte imidlertid på et problem: Ingen hadde tenkt på å lage systemer for kontroll av effektene ved denne nye typen av offentlig administrasjon. Dermed har det vært en tidkrevende oppgave å samle inn data – antall klager til ombudsmenn, revisjonsrapporter, kvalitetsvurderinger, måling av tid- og pengebruk og så videre. Konklusjonen i den prisbelønte boka er oppsiktsvekkende tydelig: Etter tre tiår har man fått «høyere kostnader og mer misnøye» og «det offentlige har blitt litt dyrere og litt dårligere i løpet av denne tiden».

I mange av miljøene på venstresiden som ble fascinert av tankene fra Storbritannia på 1980-tallet, har begeistringen for lengst kjølnet. Ikke minst i det britiske Arbeiderpartiet selv. Austin Mitchell har vært medlem i Underhuset i nesten 30 år, og opplevd både Thatcher og Blairs reformer. Etter å ha lest boka konkluderer han nå med at den tunge retorikken bak disse reformene ved nærmere ettersyn har vist seg å være «slik jeg lenge har mistenkt, men våre to respektable akademiske forfattere ikke kan si i klartekst – all balls».

Boka føyer seg inn i en rekke lignende gjennomganger med tilsvarende resultat. Enten vi ser til den omfattende studien Stiftelsen Svensk Næringsliv gjorde i Sverige i 2011 etter mer enn ti år med markedsreformer, eller den grundige danske rapporten som Anvendt Kommunal forskning (AKF) har gjennomført, Petersen m.fl. (2011). AKFs studie er basert på 37 studier fra Danmark og 43 internasjonale.

Konklusjonen der er representativ for de fleste slike nyere studier: «Det er ikke forskningsmessig belegg for å hevde at det generelt er påvist økonomiske besparelser ved konkurranseutsetting på de bløte velferdsområder, liksom det ikke er dokumentasjon for at konkurranseutsetting fører til forbedret kvalitet verken på de tekniske eller bløte områder.»

Det er vanlig å si at politikere som handler mot bedre vitende gjør det med åpne øyne.

Forskning til tross: Et sted brenner fortsatt ilden for mer av det som ikke virker – i den norske Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen. Der har man i suveren forakt for fakta ganske enkelt vedtatt i regjeringserklæringen at:

«Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet.»

Jernbane og øvrig samferdsel, sykehusene våre, helsevesenet og skolene våre skal åpnes for mer marked. Det er til og med et selvstendig poeng at disse endringene ikke skal være mulig å rette opp for kommende regjeringer, har vår kulturminister Linda Hofstad Helleland tidligere uttalt.

Det er vanlig å si at politikere som handler mot bedre vitende gjør det med åpne øyne. Men når regjeringen ruller ut sine markedsreformer – i strid med kunnskap og forskning – er det med øynene bevisst knepet hardt igjen.