Pupp eller pappa?

Det er sommer, det er sol og det er arbeidsdag, en av de siste dagene i mai 2014. For første gang på sju og en halv måned har jeg verken gulpeflekker eller leverpostei på klærne. Datteren min er hjemme sammen med pappaen sin, hun skal være det i 14 uker, jeg har min første dag på jobb etter at hun ble født. Det er frihet. Endelig skal jeg få lov til å være bare meg noen timer.

Veldig mange mødre går ikke på jobb med denne følelsen drøyt sju måneder etter at de har fått barn. Nesten halvparten velger nemlig nå å ta ut ulønnet permisjon, ifølge en ny undersøkelse fra NAV.

Debatten om fordeling av foreldrepermisjon kan være vond og vanskelig.

Etter at fedrekvoten ble utvidet fra 10 til 15 uker i 2018, har mange advart om at en så lang fedrekvote vil gjøre det vanskelig å følge amme-anbefalingene, at den klusser til barns tilknytning – ja, nylig ble vi til og med fortalt at permisjonsordningen traumatiserer barna. «Hva var det jeg sa?» er det mange som sier nå, etter at NAV-rapporten viser at uttaket av ulønnet permisjon har økt kraftig den samme perioden.

Debatten om fordeling av foreldrepermisjon kan være vond og vanskelig. Den er full av følelser og personlige anekdoter, som gjør det vrient å snakke prinsipielt. Fagfolk mener forskjellige ting, og det er ikke så lett å bli klok på hvem man bør lytte til.

Til syvende og sist kommer holdninger til foreldrepermisjonen an på hva slags familie og verdier du har, hva du jobber med, hvor mye du tjener, hvor høy utdanning du har og hvor du bor – og hva slags unge du får (etter at permisjonen allerede er planlagt).

Når alt dette sauses sammen, blir det en ganske forvirrende debatt – med tidvis steile fronter og harde ord. Det etterlater seg et inntrykk av at de som er mot tredelingen er dårlige feminister, mens de som er for også er dårlige feminister – og i tillegg dårlige mødre.

Etter hvert har jeg innsett at mange av oss som er for tredelingen argumenterer fra et privilegert ståsted.

Selv er jeg fan av fedrekvoten.

Jeg ble forbanna da kvoten ble kuttet fra 14 til 10 uker rett før mitt andre barn ble født. Og jeg jublet da den ble utvidet til 15 uker rett før mitt tredje barn kom til verden. Vi vet at lengden på fedrenes permisjon henger sammen med lengden på fedrekvoten. Fellesperioden er det som regel mor som tar.

FrP har nå foreslått å fjerne fedrekvoten. All erfaring tilsier at barna da vil få mindre tid med fedrene sine det første året. Noe av det mest irriterende med foreldrepermisjon-debatten er når noen sier at man har «tatt uker fra mor» for å gi til far, som om de som er for tredeling er frekke tyver som stjeler mors tid sammen med barnet sitt. De anser ikke fellesperioden som uker fritt til fordeling mellom mor og far, men som mor sine. Vel, på en måte har de et poeng, all den tid de fleste mødre tar ut hele eller mesteparten av disse ukene. Retorikken er likevel påfallende: For hva skjer hvis fedrekvoten fjernes eller reduseres? Hvis mor regnes som rettmessig eier av fellesukene, hvor mange er da igjen til far?

Det er ikke vanskelig å finne en far som synes det er lettere å argumentere for pappaperm overfor arbeidsgiver når den er kvotert enn når den er valgfri. Fedre ønsker seg faktisk mer «tvang» og mindre fleksibilitet.

Å fjerne fedrekvoten er ikke løsningen.

Mannen min har elsket å være hjemme med barna i ukevis, og selv om jeg har spøkt med at han har fått ungene servert på sølvfat i en alder da de har fått noen rutiner for spising og soving og sånn, så har jeg elsket det også. Jeg har elsket følelsen av å bare ha meg selv å tenke på. Å gå store deler av dagen uten søl på meg. Å ha voksne samtaler med voksne mennesker.

Jeg har ammet alle barna lenger enn de offentlige anbefalingene. To av barna sluttet med pupp fordi de hadde vært alvorlig syke, men også de ble ammet til de var godt over året. Det lot seg fint gjøre å kombinere amming og pumping med jobbing, selv om jeg brukte to og en halv time hver dag på å pendle.

Jeg har nemlig en sånn jobb, sånne rettigheter. Da jeg fikk mitt første barn, hadde jeg en tariffavtale som ga meg to timer betalt ammefri hver dag. Jeg kunne reise på jobb senere enn vanlig, komme hjem tidligere, og pumpe litt midt på dagen.

Etter hvert har jeg innsett at mange av oss som er for tredelingen argumenterer fra et privilegert ståsted. Det er lett å forsvare 15 ukers fedrekvote hvis du for eksempel har en jobb med fleksitid og mulighet for hjemmekontor og et barn som vil ha både pupp og fast føde og er trygg og tilknyttet.

Mannen min har elsket å være hjemme med barna i ukevis.

Sliter du med fødselsdepresjon, har en jobb eller arbeidsgiver som vanskeliggjør ammingen (selv om du har aldri så mye rett til ammefri) eller et barn som ikke er imponert over flaske og grøt når hen har fått pupp hele livet, er det forståelig at sju måneder permisjon kan føles kort.

Det er en høy pris å betale hvis det er sånn at utvidelsen av fedrekvoten går på bekostning av kvinners inntekt, arbeidstakerrettigheter, pensjonsopptjening og tilknytning til arbeidslivet – men er det sånn det henger sammen? Det kan ikke NAV-rapporten konkludere med.

Mødrene tar for eksempel ut mye mer ulønnet permisjon (16 uker i snitt) enn det fedrekvoten økte med. De vanligste grunnene til ulønnet permisjon var å få mer tid sammen med barnet, å kunne følge amme-anbefalingene og mangel på barnehageplass.

Dessuten lønner det seg med 100 prosent utbetaling kombinert med ulønnet permisjon framfor 80 prosent utbetaling – og det lønner seg enda mer hvis pappa har høyere lønn enn mamma etter at fedrekvoten økte fra 15 til 19 uker med 80 prosent sats.

Da er vi nødt til å legge bedre til rette for småbarnsmødre i arbeidslivet.

Det er mye vi kan – og må – gjøre for å bedre likestillingen for kvinner. Å fjerne fedrekvoten er ikke løsningen.

Vi må øke statusen og lønna i typiske kvinneyrker (det er her flest mødre tar ulønnet permisjon) og innføre hele og faste stillinger. Vi må sørge for at mødre som har rett til ammefri, faktisk får denne retten oppfylt. Vi må utdanne flere barnehagelærere, øke bemanningen i barnehagene og innføre løpende barnehageopptak. Vi må innføre seks timers arbeidsdag. Vi må gi fedrene mulighet til å være lenger hjemme ved barnas fødsel.

Vi må utdanne flere jordmødre, slik at kvinner blir godt ivaretatt før og etter fødsel, vi må stoppe nedbyggingen av fødsels– og barselomsorgen og slutte å planlegge med å sende kvinner hjem noen få timer etter at de har født. Vi må bli bedre til å forebygge fødselsdepresjon.

For hvis vi ikke makter å gi mødre et godt utgangspunkt for permisjonen, kan vi da klandre dem for å ville ha permisjon en stund etter de aller mest krevende månedene også?

Babyer må kunne få både pupp og pappa. Da er vi nødt til å legge bedre til rette for småbarnsmødre i arbeidslivet. Det vil lønne seg – for hele familien, og for resten av samfunnet.

En kortere versjon av denne teksten er publisert i Dagsavisen, 4. april 2022.