Hvorfor Putin ønsker å ødelegge Ukraina

WIEN: Putins krig mot Ukraina er så brutal nettopp fordi han mener russere og ukrainere er ett folk. For å forstå hvorfor han besluttet seg for å invadere Ukraina, bør vi lytte til hans egen forklaring — og vi bør lytte enda mer oppmerksomt når argumentasjonen virker så absurd.

To av argumentene han fremsetter for å rettferdiggjøre invasjonen, er spesielt påfallende. Det første — at Ukraina er «anti-Russland» — er virkelig underlig. Det andre — at «russere og ukrainere er ett folk» — virker uforenlig med det første og gir ikke så mye mening med tanke på russernes morderiske fremferd i Ukraina.

Det er viktig å forstå den russiske tsar-ideologien for å forstå dagens konflikt i Ukraina

Men i politikken er det gjerne det absurde som er mest avslørende. Begge uttalelser har dype historiske røtter og en psykologisk logikk som forbinder og forklarer dem. Historien dreier seg om Moskva-fyrstenes fremgang — de fremste fyrstene i middelalderens «Rus» — som etter hvert fikk herredømme over området.

Moskva-fyrsten etablerte opprinnelig sin makt ved å opptre som skatteinnkrever for den mongolske khanen. Moskovittene lærte hvordan de skulle opptre som nådeløse despoter av sine mongolske mestere, for så å utvide sitt herredømme med hjelp fra mongolene. Deretter vendte de seg mot mongolene, fordrev dem fra regionen og konsoliderte «Rus-riket» under ledelse av storfyrsten av Moskva — senere tsaren av Russland.

Men autokrati var ikke det eneste styringssettet i de russiske områdene da Moskva-fyrstedømmet vokste frem. Den handelsbaserte republikken i Novgorod, i den nordvestlige delen av landet, er det mest kjente eksemplet på russisk konstitusjonalisme i middelalderen, men langt fra det eneste. Storhertugdømmet Litauen, som til tross for navnet også omfattet dagens Hviterussland og Ukraina, hadde velutviklede representative institusjoner ut fra datidens standard (Europa i middelalderen).

Som i alle borgerkriger, er det nærheten til motstanderne som gir næring til brutaliteten som nå blir begått mot det ukrainske folket.

På 1500-tallet hadde den litauiske nasjonalforsamlingen (Seimas) og de regionale forsamlingene til overklassen mer makt enn sine iberiske og britiske motstykker. Det var av stor betydning at Litauen i stor grad var en slavisk stat. Det offisielle språket var gammel-hviterussisk, ikke litauisk, og store deler av aristokratiet var ortodokse kristne og etniske russere.

Vi må også ta med den politiske tradisjonen til kosakkene ved Dnipro. Disse besto opprinnelig og i hovedsak av bønder som flyktet fra slaveriet og slo seg ned i det folketomme grenseområdet i «utkanten» (u kraina) av Polen-Litauen. Kosakkene anså seg med rette som «et ridderlig folk» og fikk sin frihet gjennom militære aksjoner mot tatarene (på Krim), de osmanske tyrkerne, moskovittene og polakkene. De valgte sine høvdinger (hetman) og en rådsforsamling i nesten 200 år frem til Katarina den store slo ned på disse institusjonene i 1764.

Ivan den grusommes blodige ødeleggelse av Novgorod er godt kjent. Det samme er delingene av Polen. Mindre omtalt er ødeleggelsen av kosakkenes stat (Sich) i 1775 og massakren av 20 000 mennesker. Alle disse hendelsene bidro til etableringen av autokrati i de russiske områdene (den såkalte Russkiy mir).

Det er derfor et ukrainsk nederlag, hvis det skjer, vil være en epokegjørende hendelse for Russland.

Det er viktig å forstå den russiske tsar-ideologien for å forstå dagens konflikt i Ukraina. Denne ideologien vokste frem gjennom blodige kamper og for å rettferdiggjøre et despotisk styresett. Og den var avgjørende: Adelen i Moskva-riket ønsket begrensninger av vilkårlig maktutøvelse i like stor grad som den litauiske adelen, innbyggerne i Novgorod, kosakker, engelske baroner og amerikanske koloniboere.

Det tsaristiske narrativet vevde sammen to hovedtemaer: Tsaren er «hele folkets lille far» som beskytter slavebundne småbønder mot sine adelige herrer. Og det russiske folket er spesielt uskikket til å utøve konstitusjonelle friheter. Konstitusjonalismen ville etter sigende kun tjene en egennyttig adel, som kunne bruke sin resulterende makt til å utbytte bøndene enda mer. Og i tillegg: Fordi russere — i motsetning til folk i Vesten — etter sigende ikke var i stand til å styre seg selv på en god måte, men heller trengte en «sterk hånd», ville konflikter mellom ulike fraksjoner svekke staten, gjøre den sårbar for ytre trusler og muligens føre til dens oppløsning.

Vi ser nå hvordan Putin har rett når han sier at Ukraina er «anti-Russland». Hvis den russiske staten er kjennetegnet av despotisme, og hvis russere og ukrainere er ett folk, vil ukrainere ved å styre seg selv på godt vis, bevise at den grunnleggende myten for det moskovittiske Russland har vært en enorm historisk feil.

For Putin, og eliten rundt ham, er krigen mot Ukraina en borgerkrig — en kamp om selve ideen om Russland.

I likhet med andre europeere, kan også russere både ha personlig frihet og en effektiv stat. Og siden en effektiv russisk stat mest sannsynlig også vil være mektig militært, vil de ikke nødvendigvis trenge et autokrati, selv for å sikre geopolitisk innflytelse. Derfor må «selve forestillingen» om å være ukrainsk «bli totalt utslettet» — for å sitere en russisk fjernsynskommentator nå nylig.

For Putin, og eliten rundt ham, er krigen mot Ukraina en borgerkrig — en kamp om selve ideen om Russland og for den rettmessige russiske historien, slik de definerer den. Som i alle borgerkriger, er det nærheten til motstanderne som gir næring til brutaliteten som nå blir begått mot det ukrainske folket.

Russere som slutter seg til denne formen for forvrengt virkelighetsforståelse, der diktatur er godt og frihet er ondt, slutter også opp om en lumsk psykologisk byttehandel. De gir opp personlig frihet for underkastelse og medlemskap i en mektig stat som andre frykter. «Jeg frykter min stat, men det er min stat», sier mange russere til utlendinger og til seg selv. «Du frykter min stat, men den er ikke din stat». Men hva skjer med denne byttehandelen dersom utlendinger ikke frykter den russiske staten lenger?

Det er derfor et ukrainsk nederlag, hvis det skjer, vil være en epokegjørende hendelse for Russland. Selv Vestens seier i den kalde krigen betydde ikke slutten på Russlands autoritære ideologi. Det vestlige demokratiet har muligens vist seg å være mektigere enn sovjetisk despotisme. Men det styrket ikke nødvendigvis troen på at et demokratisk Russland kunne være godt styrt eller at det kunne ha vært mektig. Men et russisk nederlag vis-a-vis Ukraina vil være en helt annen sak.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org