Putins krigserklæring

Etterkrigsgenerasjonens fortellinger om åndeløs venting på utfallet av supermaktenes stirrekonkurranse over Cuba, får nå sin moderne avlegger. Nesten nøyaktig 60 år etter at verden sist skalv i angst for atomkrig, opplever nye generasjoner samme frykt.

Disse prosessene har selvsagt ingen moralsk eller rettslig tyngde.

Det er et snev av uvirkelighet over det som skjer. Det skulle ikke kunne skje igjen. Men faren for full krig i vårt eget Europa rykker nå nærmere når Vladimir Putin mobiliserer 300.000 soldater til innsats mot Ukraina. Det er første gang Russland gjør dette siden andre verdenskrig. Mer ubehagelig for oss alle enn marsjerende soldater, er viljen og evnen til å konstruere en helt virkelighetsfjern historie som kan gi påskudd for å bruke atomvåpen.

For å skape nytt moment i konflikten planlegger russerne nå for folkeavstemninger i fire ukrainske grensefylker slik at de formelt kan slutte seg til den russiske føderasjonen. To av dem, Donetsk og Luhansk, er tidligere anerkjent av Russland som selvstendige republikker, mens byene Kherson og Zaporizjzja også skal stemme. Disse prosessene har selvsagt ingen moralsk eller rettslig tyngde. «Humbug har ingen legitimitet», har Natos generalsekretær Jens Stoltenberg kalt demokrati-falskneriet.

Onsdag morgen, samtidig som FN har samlet verdens nasjoner til toppmøte i New York for å diskutere felles, globale utfordringer, snakket Russlands president Putin direkte til sitt folk gjennom TV. Russland mobiliserer deler av sin soldatreserve. Målet om å ta Donbas-området i Ukraina ligger fast.

Det er et skuespill for eget folk.

Han tar nå steget fra en avgrenset «militær spesialoperasjon», som er språket russerne på typisk maner har pakket den brutale krigen mot Ukraina inn i, til en påstått totalforsvarskrig av eget territorium. «Vi vil bruke alle midler vi har til rådighet for å forsvare landet vårt og vårt folk», sa Putin, og la til at «dette er ingen bløff». Det er illustrerende for en leder som alltid lyver at han må presisere at dette, i motsetning til mye annet, ikke er en bløff. Det er institusjonalisert løgn med historisk gjenklang.

Historien gjentar seg. Russernes retorikk er et ekko fra nazistene, som i september 1939 angrep polakkene under påskudd av at det var Hitlers Tyskland som ble angrepet. Overfallet på Polen var en forsvarskrig. Parallellen fortsetter. Slik nazistene pakket sin ondskap og forfølgelser inn i juridisk språk og rammer, har det russiske parlamentet vedtatt lover som skal gi Russland rettslig grunnlag for å forsvare seg med alle midler. Tirsdag vedtok den russiske dumaen grunnlaget for mobiliseringen og for en rettsstatus tilpasset et land i krig. Det er et skuespill for eget folk.

Logistikk er ikke russernes styrke.

I talen la Putin skylda på Vesten og Nato, og fortsatte sin forledelse av russerne med å fortelle at Natos ledere har ytret seg om mulighetene for bruk av atomvåpen mot Russland. Han hevdet også at Washington, London og Brussel, altså Vesten og Nato, oppfordret ukrainerne til å flytte krigen inn i Russland med mål om «å plyndre landet vårt totalt». Russernes fôres nå med en offerhistorie, om at det er de som trues, om at det står om russisk overlevelse. Det er ikke overraskende, men like fullt absurd.

Viljen og evnen til løgn og manipulasjon skremmer enn så lenge langt mer enn 300.000 russiske soldater. Analytikere og eksperter er av unison oppfatning om at dette er tropper som er langt fra klare til strid. De beste soldatene er brukt og forbrukt i angrepet på Ukraina. De har vist seg underlegne, og det er åpenbart liten grunn til nå tro at reservister skal ha høyere kvalitet. Det vil også ta lang tid før soldatene er klare. Logistikk er ikke russernes styrke.

Etter at gasskortet er spilt ut, har russerne bare én strategisk styrke − i tillegg til sin skamløshet: Et velutstyrt arsenal med atomvåpen.

Russerne er på defensiven. Det samme er Putin. Det spekuleres nå voldsomt om hans reelle posisjon og styrke. Mobiliseringen kan tolkes som et uttrykk for et desperat behov for å vise kraft og komme på offensiven som leder etter uker med retrett. Militær impotens kompenseres for med trusler og bedrag.

Etter at gasskortet er spilt ut, har russerne bare én strategisk styrke − i tillegg til sin skamløshet: Et velutstyrt arsenal med atomvåpen. Manøveren med folkeavstemninger er rigget for å skape en situasjon der videre ukrainsk militær framgang kan defineres som angrep på selve Russland. Fra offisielt hold i Russland er det blitt fastholdt at atomvåpen kun vil brukes i selvforsvar.

Om bare få dager, når folkeavstemningene er gjennomført, kan russerne påberope seg dette. Fella er satt opp, som en catch-22. Slik det russiske regimet har konstruert feller og manipulert alle sine fiender i den totalitære, putinske staten.

Det gikk bra i 1962. Verden kunne puste ut etter 13 dager. Hodene ble holdt kalde i Washington og Moskva. De russiske atommissilene ble demontert og sendt vekk fra Cuba. 60 år etter er ikke Moskva lenger styrt av rasjonelle menn, av tidligere soldater med bitre, egne erfaringer med hva total krig innebærer. Men i dag er Kreml styrt av korrupte menn langt fra fronten og som ikke leder av hensyn til eget folks beste.

(Teksten er først publisert i Dagsavisen.)