Magnus Lagabøtes landlov bidro til å gi folk i Norge større frihet, men er vi i mål?
I år feirer Norges første lovbok 750 år. Magnus Lagabøtes landlov var ingen oppskrift på folkestyre og demokrati. Den markerte likevel en ny tid: fra nå av ble loven et politisk instrument som gjorde det mulig å forme samfunnet, beskytte enkeltmenneskets rettigheter, og forlange likhet for loven.
På midten av 1200-tallet startet Håkon Håkonssøn (konge fra 1217-1263) arbeidet med en helt ny landlov, som ble fullført av sønnen Magnus (1263-1280). Han fikk tilnavnet Lagabøte, som betyr noe sånt som «lage bedre lover».
Det var behov for lover og regler for hvordan fattige kunne eie og rydde jord, og et system for hvordan mennesker i nød kunne få hjelp.
Landloven ble skrevet i en periode med store sosiale endringer, både i Norge og resten av Europa. Folk trengte ikke lenger frykte vikingenes herjinger. Det var ikke lenger forbundet med like stor risiko å drive med handel. Varelagrene, byene og handelen vokste i takt med den nye optimismen. Nye samfunnsoppgaver skulle løses, og med det vokste også behovet for nye og bedre lover og reguleringer.
Norges første landsomfattende lover er blant de eldste lovsamlingene i Europa. Men enda mer slående er det hvor radikalt innholdet i loven var – særlig på tre områder.
Les også: Velferdsstat gir frihet for alle.
Kollektivt ansvar for de svake
For det første representerte den et nytt syn på de svakeste i samfunnet. I Norge var fattigdomsproblemene med på å drive fram ønsket om lovgivning, ifølge professor i rettshistorie, Jørn Øyrehagen Sunde.
Fattigdommen og den sosiale nøden var stor i Norge på 1200-tallet. Mange sto på bar bakke. Noen hadde gjort trellene sine til husmenn, men folk sultet, mange drev rundt uten arbeid eller et fast sted å bo. Samtidig hadde Lagtingene strenge straffer, selv for å stjele litt melk eller noen epler.
Det gamle trell- og ættesamfunnet var på ingen måte rettferdig.
Det var behov for lover og regler for hvordan fattige kunne eie og rydde jord, og et system for hvordan mennesker i nød kunne få hjelp. Med Magnus Lagabøtes lov ble det ikke lenger straffbart for en som sultet å ta mat. Den nye loven innførte almisser – en slags spede begynnelse på et kollektivt ansvar for å hjelpe fattige. Spesielt hadde kvinner og barn alltid krav på almisse.
I ættesamfunnet var gården, husholdet og slekten det viktigste sosiale nettverket. Før den nye landloven til Lagabøte var det her man bestemte hvordan tvister skulle løses og hvordan man skulle ta vare på sine. Det gamle trell- og ættesamfunnet var på ingen måte rettferdig, og det var bra at det forsvant. Magnus Lagabøtes landlov var et viktig steg i riktig retning.
Makten ble utfordret
For det andre utfordret loven makteliten direkte. Tidligere, under vikingtiden, var samfunnet bygget på at makt gir rett. Helt fram til på 1200-tallet, var det vanlig med treller i Norge. En trell var ufri, hadde status omtrent som slave og var å regne som en plog eller en geit – noe man kunne eie og gjøre hva man ville med. Ifølge den nye landloven skulle en rikmann – en med makt – straffes med pisking om han stjal. Nå skulle altså de rike og mektige også kunne stilles til ansvar for sine handlinger, og straffes etter loven.
En ny samfunnspakt
For det tredje knesatte loven et prinsipp om at mennesker er frie først når de lever under rettferdige lover. Lagabøtes landlov var ikke småtterier. Den inneholdt mer enn 1000 paragrafer. Det er mye, selv for en landsdekkende lov. Men loven har noen bærende søyler.
Lovens oppgave er derimot å utligne sosiale styrkeforhold.
En av dem var denne: «At lögum scal land várt byggia en eigi at úlögum eyða.». Med dagens ord «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødelegges».
«Lög» betyr både lov og samfunn. Dette er selve samfunnspakten. Landet skulle bygges med lover. Ikke den sterkestes rett. Ikke for å beskytte de rike og de mektige. Lovens oppgave er derimot å utligne sosiale styrkeforhold.
Inspirert av romerretten
Det fantes lover og regler i Norge også før landloven, men de var knyttet til det som skjedde i lagtingene. Gulating, Frostating, Borgarting og Eidsivating hadde sine lover, som hadde blitt til gjennom avgjørelsene som var tatt på tinget. Den nye loven bygget videre på disse lovene, men var også var også inspirert av den gamle romerretten.
Frihet er fravær av vilkårlig makt. Fri er du først når du er beskyttet av loven.
Romerne hadde et avansert rettssystem og godt utviklede lover både for et bysamfunn og et handelssamfunn. Mennesker er enten slaver eller fri, het det i den gamle romerretten. Men virkelig fri blir du først når du styres av rettferdige lover. Det var lover om arv, ekteskap, vergemål, kjøp og salg, og erstatning. Lover som beskyttet enkeltmennesket mot vilkårlig maktbruk. Frihet defineres altså som fravær av dominans.
Radikal frihet
Dette var radikale tanker. Frihet er fravær av vilkårlig makt. Fri er du først når du er beskyttet av loven.
Dette synet på frihet har stor betydning også i dag. Som medborger skal du kunne protestere fritt, stemme ved valg, bidra til å sparke politikere som ikke leverer, men også kunne se maktpersoner i kortene. Makt må fordeles på flere og kontrolleres slik at den ikke misbrukes av noen få. Lover skal beskytte mot maktmisbruk, enten det skjer i familien, på arbeidsplassen eller ute i samfunnet ellers.
I jubileumsåret for Magnus Lagabøtes lov bør vi spørre oss om beskyttelsen av enkeltmenneskers frihet er god nok.
Kommentarer