Råtne epler på NRK

Helt på tampen av NRKs nye storsatsning, «Exit», kommer finansmannen Jeppe Schøitt (Jon Øigarden) med det som må kunne sies å være en programerklæring for både ham og hans venner som vi nettopp har lært å kjenne over åtte episoder:

«Om vi ikke hadde hatt [økonomisk ambisjon] så hadde det ikke vært noen grunn for studenter til å gjøre sitt aller beste. Eller for folk å møte på jobb, eller for oppfinnere for å drive teknologien fremover … Økonomisk ambisjon er den mentale motoren som driver verden, og uten den hadde vi vært satt hundrevis av år tilbake i utvikling … Enten du liker det eller ikke, så kan ikke kapitalisme dømmes ut ifra motivene bak den, men kun ut ifra fruktene den har gitt oss.»

Så hva er det egentlig serien prøver å formidle?

Innholdet i monologen kan man være enig eller uenig med, men serieskapernes hensikt virker å være at man skal stille seg tvilende. Den leveres tross alt av et av de mest forkastelige menneskene sett på NRK i nyere tid. En mann som uten provokasjon hemningsløst banker kvinner og menn på nattestid, som nedverdiger prostituerte på det verste og som drar på utenlandstur ene og alene for å true en ukjent mann, som han attpåtil tror er lam, på livet.

Likevel har ikke «Exit» gitt oss noen som helst grunn til å være uenig i det som blir sagt, og for en serie som øyensynlig ønsker å kritisere både budskapet og mannen som leverer det, er det avslørende. Ja, mannen som leverer monologen er fæl, men på bakgrunn av det vi nettopp har sett er det så langt kritikken strekker seg.

Så hva er det egentlig serien prøver å formidle?

 

Fordervelse uten ende

I «Exit» blir vi kjent med fire finansmenn og venner. Sammen har de kjøpt en leilighet hvor de kan feste, ruse seg og tilbringe tid med prostituerte uten at deres koner og barn finner ut av det. De introduseres som kyniske, egoistiske og arrogante fra start og bli bare verre derfra.

Karakterene er basert på ekte mennesker ansatt i norsk finanssektor. Manusforfatter og regissør Øystein Karlsen sa før serien gikk på luften til D2 at han ikke ønsker å moralisere, men å «lage tredimensjonale karakterer». Det er likevel åpenbart at mennene vi presenteres for ikke blir satt frem av Karlsen som dydsmønstre.

De blir heller ikke presentert som symptomer på et system og en politikk som har latt deres verste egenskaper blomstre. I løpet av seriens åtte episoder presenteres vi knapt for samfunnet rundt dem overhodet. Sett bort i fra et kjapt nikk til skatteunngåelse i Nederland, får vi ikke innsikt i noe annet enn karakterene selv.

Dette er heller ikke bare min oppfatning av serien. På spørsmål i D2 om hvorfor han lager serie om mennene slår regissør Karlsen fast at «Jeg prøver bare å vise dette frem, egentlig. Og kanskje få folk til å tenke: “Hvorfor oppfører de seg sånn?”»

For hva gir det oss egentlig å få detaljert innblikk i at Norges finanselite oppfører seg dårlig?

Manglende kritikk

Dette er også seriens fellende svakhet. For hva gir det oss egentlig å få detaljert innblikk i at Norges finanselite oppfører seg dårlig? Utover å la oss nikke anerkjennende mens vi tenker at «neida, dette er ikke bra» er det en tannløs kritikk i en tid hvor skarp kritikk av strukturene og politikken som muliggjør oppførselen på skjermen er sårt trengt.

For hva er det ved det norske samfunnet som muliggjør den vanvittige opptjeningen av kapital vi ser i serien? Hva er det som muliggjør at den kyniske og sosiopatiske oppførselen vi ser portrettert på skjermen får florere og akkumulere makt? Det sier serien ingenting om. Den nikker til at skatteflukt skjer, men den sier ingenting om hva som muliggjør skatteflukten.

Det eneste man sitter igjen med er at, joda, de er jo fæle disse mennene.

Kritikk av politikken som har muliggjort den ekstreme finansakrobatikken mennene i serien bedriver er for mainstream å regne verden over. Selv i liberalistiske bastioner som Financial Times og The Economist akkes det over at kanskje liberaliseringen og den ekstreme oppsamlingen av kapital på få hender har gått for langt.

Likevel klarer eller vil ikke serieskaperne å målbære en versjon av det som i utgangspunktet er en ganske tannløs kritikk av moderne kapitalisme. Og det attpåtil i en serie som øyensynlig handler om ekstrem finanskapitalisme og mennene som driver den stadig fremover. Det eneste man sitter igjen med er at, joda, de er jo fæle disse mennene.

Selv hvordan vi blir vist de er fæle er betegnende. Vi ser dem nedverdige, banke, latterliggjøre, true og mer. Vi dykker i motivene deres og får høre om alt fra mindreverdighetskomplekser til paranoid schizofreni. Men vi får aldri noe innsikt i det som faktisk er interessant: Arbeidet deres. Hva er konsekvensene av finansakrobatikken deres? Hvem må gå konkurs, hvilke arbeidsplasser må «omstruktureres» og hvilke regler må bli brutt for at en mann som Jeppe Schøitt skal oppnå en avkastning over ti prosent år etter år?

 

Ergrelse uten utløp

Det man sitter igjen med etter å ha sett «Exit» er at det virkelig finnes noen råtne epler der ute. Man har fått ergre seg med brennende rettferdig harme over hvor vanvittig hensynsløst mennene portrettert på skjermen oppfører seg, men det er også der kritikken stopper.

Når Schøitt holder sin monolog har ikke serieskaperne sannsynliggjort at noe av det han sier eller gjør i sitt arbeid er galt – bare at det er noe galt med han selv. Som samfunnskritikk blir det ikke mye mer meningsløst enn det.