Råttent dansegulv for ytringsfriheten

Norsk offentlighet renner over av forkjempere for ytringsfriheten, men det virker som om enkeltes ytringsfrihet er langt viktigere enn andres. Det er nok av velvillige som roper høyt til forsvar for SIANS ytringsfrihet. Imens blir en gruppe mennesker bokstavelig talt stående igjen på perrongen mens ytringsfrihetstoget går fra dem, uten at verken politikere eller det frie ords forkjempere ser ut til å legge merke til det.

Det virker som om enkeltes ytringsfrihet er langt viktigere enn andres

En viktig del av å delta i norsk debatt og dermed bruke ytringsfriheten sin, er å være på riktig sted, til avtalt tid. For noen er det ofte svært vanskelig.

Da professor og forfatter Jan Grue for noen år siden skulle delta på Litteraturfestivalen i Lillehammer, ble han nektet adgang på toget – til tross for at han hadde bestilt billett på forhånd.

Da filmskaper Mari Storstein skulle holde innlegg på landsmøtet til Norges Handikapforbund, var det først på tredje forsøk hun fikk bli med et tog.

Og etter at Handikapforbundets leder hadde deltatt i Debatten på NRK om funksjonshemmedes rettigheter, var det først ingen rullestoltaxi å oppdrive i hele Oslo. På hjemturen ble hun stående igjen på perrongen på Oslo S da toget gikk – fordi rullestolheisen ikke virket.

At mange minoritetsgrupper utsettes for diskriminering og hets, og at dette har konsekvenser for deres ønske om og mulighet til å ytre seg offentlig, er neppe noen kontroversiell påstand. Men én minoritet opplever ikke bare negative holdninger, men også rent fysiske begrensninger, som har alvorlige konsekvenser for deres ytringsfrihet.

Noen av innbyggerne blir skremmende ofte glemt – eller nedprioritert

Innbyggernes mulighet til å delta i den offentlige debatten, og å kunne formidle sin mening gjennom ord og handling, er avgjørende for at demokratiet vårt skal fungere. Da regjeringen nylig nedsatte en kommisjon som skal undersøke rammene for ytringsfrihet i Norge i dag, uttalte kulturminister Abid Raja at medlemmene «gjenspeiler mangfoldet i det norske samfunnet». Kulturministeren hadde muligens glemt – slik mange dessverre gjør, at mennesker med funksjonsnedsettelser er en del av det mangfoldet. I hvert fall fant han ikke plass til noen i det ellers så mangfoldige utvalget – og høstet kritikk for det.

For organisasjoner som representerer mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, vil nok utelatelsen ha føltes som «business as usual». En skal nemlig ikke ha veldig mye erfaring med utfordringene knyttet til nedsatt funksjonsevne før en begynner å mistenke at disse innbyggerne skremmende ofte blir glemt – eller nedprioritert.

Bevares, det skorter ikke på unnskyldninger

En viktig forutsetning for å kunne benytte seg av sin ytringsfrihet, er muligheten til å delta i offentligheten. Selv om koronaåret 2020 har gitt oss både Teams og Zoom, og digitale møter er en del av den nye hverdagen, utelukker det ikke nødvendigheten av å kunne komme seg steder for å delta i samfunnsdebatten. Det burde derfor være en tankevekker at omtrent halvparten av personer med nedsatt funksjonsevne opplever at nettopp transport er en utfordring i hverdagslivet.

En person med nedsatt funksjonsevne må altså beregne god tid på reisen – hvis hen i det hele tatt kommer seg av gårde.

Og hvis reisen går i orden, enten toget er tilgjengelig eller man kjører egen bil (og HC-plassen ikke er blokkert av varebiler, containere eller en sykkelparkering), er det ikke dermed sagt at det er mulig å komme seg inn i bygget der møtet eller debatten skal holdes. For en som sitter i rullestol, er det faktisk en ganske stor sjanse for at bygget er helt eller delvis utilgjengelig. Kartverket har undersøkt offentlige bygg og konkludert med at bare 7 prosent av inngangspartiene er tilgjengelige for brukere av manuell rullestol. For personer med nedsatt syn er tallet 13 prosent.

Bevares, det skorter ikke på unnskyldninger. Noen av dem er sikkert tilforlatelige – rullestolrampa er ødelagt, bygget er fredet så vi kan ikke gjøre endringer, kommuneøkonomien strekker ikke til. Også videre, og så videre. Summen av alle disse små enkelttilfellene utgjør likevel noe mer enn en rekke hverdagslige hendelser: slår du dem sammen, sitter du igjen med en systematisk og allestedsnærværende innskrenking av ytringsfrihet og mulighet til deltagelse i det offentlige rom for en stor gruppe nordmenn. Det burde ytringsfrihetskommisjonen ta på alvor. Det hadde heller ikke vært dumt om ytringsfrihetens mange bolde riddere også brukte et minutt eller to av sin tid i offentligheten til å løfte fram ikke bare de som sier de drøyeste tingene, men også de som faktisk opplever angrep på sin ytringsfrihet hver eneste dag.

Som samfunn må vi slutte å møte mennesker med funksjonsnedsettelser med at de ikke kan

Den svenske statsministeren Tage Erlander uttalte at politikernes oppgave var «å bygge dansegulv, slik at enkeltmenneskene kan få danse sine liv». Da den første rullestolbrukeren i programmets 15-årige historie ble invitert ut på parketten i Skal vi danse, så vi – nok en gang – hvor råttent det metaforiske dansegulvet er for mennesker med funksjonsnedsettelse. Birgit Skarstein ble i harde ordelag fortalt at hun ikke hadde noe i et danseprogram å gjøre. Fordi hun sitter i rullestol. Når holdningen blant enkelte er at mennesker som Skarstein er sin funksjonsnedsettelse – «nedgradert til et sett med hjul», som hun selv sier – viser det hvor langt unna likestilling vi er. Som samfunn må vi slutte å møte mennesker med funksjonsnedsettelser med at de ikke kan, vi må invitere dem med når viktige saker skal diskuteres, og vi må sørge for at de kommer seg med toget og inn døra.