Hva gjør vi med fiender av et åpent samfunn?

Hva skal et samfunn gjøre med grupperinger hvis hele eksistens er basert på ønsker om å fjerne liberale rettigheter, ved å bruke de samme liberale rettighetene (ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og så videre) for å fremme sin illiberale sak?

Skal vi stole på at vårt eget liberale standpunkt, og vårt eget demokrati, er så trygt, så sterkt, så umulig å slå i fillebiter, at det og vi tåler alt? Kanskje.

Eller bør vi kjenne på en uro over grupper som truer demokratiet ved å true våre medmenneskers menneskeverd, og spørre oss om lovverket per i dag evner å beskytte folk og samfunn godt nok mot slike trusler? Kanskje det også.

Skal vi stole på at vårt eget liberale standpunkt, og vårt eget demokrati, er så trygt, så sterkt, så umulig å slå i fillebiter, at det og vi tåler alt?

For møtet mellom Sian og andre ekstreme gruppers offentlige menneskehat på en side, og vår selvtilfredse tro på oss selv som liberalismens voktere ved å tillate dette på den andre, burde oppmuntre til viktige samtaler ytringsfrihet hver dag. Vi kan for eksempel stille oss selv spørsmål rundt hvem i samfunnet ytringsfriheten – slik den forvaltes nå –  best ivaretar friheten til? Når noens frie ytringer ender med å hindre andres, hva gjør vi da?

Det som er helt sikkert, er at dersom noen (som meg i denne teksten) ønsker en åpen og fri debatt om grensen mellom ytringsfrihet og hatprat, så settes krefter i sving for å begrense min og andres ytringsfrihet. Og jeg tilhører ikke engang en minoritet, og man vet hvor mye mer brennbart det blir om man gjør det.

Dersom noen ønsker en åpen og fri debatt om grensen mellom ytringsfrihet og hatprat, så settes krefter i sving for å begrense min og andres ytringsfrihet

Det er for eksempel knapt mulig å skrive en tekst med ytringsfrihetstematikk, uten at det kommer massive angrep i sosiale medier og i innboks, fra aktører og nettsider langt ute på den ekstreme høyresiden. For det er særlig derfra, at kravet om ytringsfrihet for enhver pris ser ut til å stå særdeles sterkt i dag. Og det er særlig derfra at formen dette kravet formidles i, er via trakassering, trusler, personangrep og kommentarfelt i caps lock. Vi bør spørre oss hvorfor ekstremhøyre er så intenst opptatt av egen ytringsfrihet, mens de i praksis, og iboende i eget prosjekt, jobber for å begrense andres. Vi må rett ut være på vakt.

Forsker Sindre Bangstad skriver hos Antirasistisk Senter at:  «Den brede liberale appellen som ytringsfriheten har, gjør også at en påstått tilslutning til og forsvar av ytringsfriheten har blitt et særdeles nyttig instrument for vår tids rasistiske bevegelser på den ytre høyresiden.»

For slik er det, at dersom antirasister påpeker at en ytring er, eller kan være, rasistisk, så møtes vedkommende raskt med anklager om å ville begrense ytringsfriheten. Men det var jo aldri det vi snakket om.

Dersom antirasister påpeker at en ytring er, eller kan være, rasistisk, så møtes vedkommende raskt med anklager om å ville begrense ytringsfriheten

Ofte er det motsatt: Antirasister ønsker å utvide ytringsfriheten, fordi rasismen som pågår begrenser andres. Om ikke annet, så bør vel alle tilhengere av ytringsfrihet ønske å diskutere hva vi gjør med grupper som truer noens ytringsfrihet, enten truslene kommer fra det ene eller andre ekstremistiske miljøet?

Britiske Nesrine Maliks skriver i boken «We need new stories», (2019) at det som faktisk skjer når det ropes om en «ytringsfrihetskrise» fra ekstremhøyre, er en strategi for å tillate mer hatprat. Og videre: Å kunne hatprate helt uten at det får konsekvenser. Det fungerer, fordi ingen vil være en som sensurerer og går imot «hele opplysningstidens idealer!».

Derfor, skriver Malik, er ikke bare samtidsmyten om en ytringsfrihetskrise usann (det betyr ikke at det ikke finnes noen akutte og uheldige episoder), men det viser seg at det faktisk er det motsatte av det mytene forsøker å etablere, som er sant og virkelig. De som roper om krise, er de samme som jobber hardt for å skape den samme krisen.

De som roper om krise, er de samme som jobber hardt for å skape den samme krisen

Faktum er at ytringsrommet de siste årene er kraftig utvidet. Tidligere u-hørte stemmer har kommet på arenaen, og det er bra. Men med det kom også flere stemmer med ekstreme budskap, og flere som protesterer mot slike ekstreme budskap. Da ropes det ofte om «polarisering av debatten», og anklager om at begge sider er like ille.

Men dette er ikke polarisering på den måten at vi her snakker om to, eller flere, sider som alle synkront stadig siger ut i ekstremisme. De fleste antirasister for eksempel, har stått stødig på visse prinsipper alltid, og har verken gjennomgått metamorfose eller radikalisering. Men hva som sies, hva som tolereres i offentlig debatt og debatter på sosiale medier har blitt drøyere, og det sies i dag ting om muslimer, minoriteter og nye landsmenn- og kvinner jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd bare for et tiår siden. Og verre, når vi protesterer, som antirasister alltid har gjort, så blir vi anklaget for å ville ytringsfriheten til livs, for å sensurere, for å no-platforme, for å bidra til «amerikanske tilstander» og for å stadig skli lenger ut til ultravenstre.

Dette er ikke polarisering på den måten at vi her snakker om to, eller flere, sider som alle synkront stadig siger ut i ekstremisme

Det er dette som er nytt – kritikken av dem som kritiserer rasisme. Det ser vi også nå i etterkant av Sians sommerturne: Debatten nå handler ikke primært om Sians rasisme, men om alt antirasister gjør galt. Hvordan ble det sånn?

Et av de mest kjente referansepunktene når slike spørsmål skal opp til debatt, er filosofen Karl Poppers såkalte toleranseparadoks. I boken «Det åpen samfunn og dets fiender» konkluderer han slik: Dersom vi er uinnskrenket tolerante, selv mot dem som er intolerante, dersom vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep, så vil de tolerante bli tilintetgjort, og toleransen med dem.

Dersom vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep, så vil de tolerante bli tilintetgjort, og toleransen med dem

Popper minner oss om at demokratiske stater er sårbare, nettopp på grunn av sin åpenhet og toleranse mot folk og grupper som er stikk motsatt. Og er ikke det debatter vi må løfte opp igjen, utover jussen slik den foreligger i dag, utover dommer som falt i fjor eller i går, og gir presedens?

For, i tråd med Popper igjen, bør ikke alle samfunn ha en viss tålegrense når det gjelder hva slags ytringer vi skal godta? Og, i vårt nyeste tilfelle, endog gi enorm politibeskyttelse?

Popper: «Vi bør derfor i toleransens navn forbeholde oss retten til ikke å tolerere de intolerante.»

Hva denne filosofiske tankerekken betyr for praktisk politikk har ikke jeg svaret på, men bør vi ikke i demokratiets navn alltid diskutere det?

Vi bør derfor i toleransens navn forbeholde oss retten til ikke å tolerere de intolerante

I fjor ble den tyske lokalpolitikeren Walter Lübcke drept av en nynazist. Med det tok Tyskland nok en runde rundt sammenhengen mellom høyreekstremisme og vold. Siden 1990 har 198 mennesker blitt drept av høyrekstreme i Tyskland, ifølge Amadeu Antonio Foundation. Trusler fra denne kanten er ikke uvanlig i Tyskland, verken blant politikere på alle nivåer, eller blant aktivister blant feminister, antirasister, i skeive miljøer, for flyktninger, på venstresiden, i klimabevegelsen.

Trusler og trakassering fra høyreekstreme nettsider eller grupper kan til slutt slite folk vekk fra folkevalgt politikk eller aktivisme. Og om det skjer, starter også demonteringen av demokratiet. Dette demokratiet må staten forsvare, og de må forsvare det ved å forsvare dem som rammes av rasisme og høyreekstremisme. Å følge tysk debatt om grenser mellom hatprat og ytringsfrihet er lærerikt, nettopp på grunn av landets historie og lovene de har satt i verk som skiller seg fra våre. Et eksempel er forbudet mot nazistiske grupper.

Dette demokratiet må staten forsvare, og de må forsvare det ved å forsvare dem som rammes av rasisme og høyreekstremisme

Etter å ha sett og hørt Sian i aksjon de siste ukene, og etter å ha sett hva slags trakassering folk må oppleve på visse nettsider og i sosiale medier når de tar til motmæle, er det ikke rart om man undrer seg over om staten har de redskaper den trenger for å beskytte borgerne godt nok. For dette handler ikke om å tåle en annen mening. Dette er ikke bompengedebatter eller uenighet om høyde på en hekk. Dette handler om at noen freser ut hat over andre mennesker, og det er ikke en debatt eller en mening. Det er hat, og bør det da beskyttes av ytringsfriheten når det fremføres i alles offentlige rom?

Uinnskrenket toleranse er altså ikke så enkelt som kun et positivt kjennetegn ved et demokrati, men kan være en trussel mot det. Det er et ekte liberalt dilemma.

Å forsvare et liberalt demokrati er derfor en aktiv, pågående og åpen affære, og ikke en tilbakelent, daff øvelse der man lener seg på et sitat eller en menneskeskapt grunnlov. Denne samtalen må det, i ytringsfrihetens navn, være mulig å ta sammen, fremoverlent, hver dag.