Reddet av koronaen

Erna er stjerna. Munnhellene om statsminister Erna Solberg har vært mange. Mine egne to barn kan ikke huske noen annen statsminister. For dem har Erna alltid vært sjefen. De har alltid lyst opp når hun har dukket opp i TV-ruta. Men det er ikke bare for barn Ernas regime kan minne om en evighet.

Aller mest har Solberg sørget for å fortsette en svak kurs mot høyre.

Nå har hun sine siste dager på jobb. Torsdag tar Jonas Gahr Støre over tømmene etter 2921 dager med Erna Solberg som leder for landet. Det har gått betydelig mindre dårlig enn det var grunn til å frykte da hun og Siv Jensen for åtte år siden gikk i bresjen for den blåeste regjeringa landet noen gang har hatt. LO skalv, NHO gnei seg i henda og Frp fablet om 100 milliarder i skattelette. Noen dramatisk politisk knekk til høyre er det likevel ikke grunnlag for å si at de åtte årene har vært.

Aller mest har Solberg sørget for å fortsette en svak kurs mot høyre. En retning som Arbeiderpartiet var med og peilet ut på begynnelsen av 2000-tallet, og som Jens Stoltenberg ikke endret i særlig grad fra 2005.

Solberg har styrt skuta i en æra der det har vært en internasjonal trend med individet i fokus og stødig marsj mot egoisme, liberalisme og globalisering. I det perspektivet vil jeg si at Norge sto av høyrebølgen. Og sakte drift mot høyre kan man jo nesten ikke holde mot en statsminister fra Høyre?

Erna Solbergs politiske testamente ville, hvis verden ikke hadde gått av hengslene i mars 2020, vært forglemmelig. Det er en interessant tankelek å viske ut koronaen og tenke seg hvordan Solbergs regime ville sett ut. Tenk halvannet års sakte utånding med Venstre og KrF ved sin side, en lang dags ferd mot politisk natt.

Det hadde vært en trøttende øvelse. Istedenfor akslet hun rollen som landsmoderen, dronningen som med sin døgnet-rundt-kjempende prins Valiant, Bent Høie, ved sin side, reddet landet under en total krise.

Det er håndteringen av det akutte og uforutsette som har skrevet Solbergs navn i gullskrift i norsk historie.

Erna Solberg og den norske regjeringens håndtering av koronakrisa kan aldri tas fra henne. Den er suveren i internasjonal sammenheng. Selv om ingen andre statsledere hadde bedre forutsetninger, med et tillitsfullt, høyt utdannet og sindig folk i ryggen, sterke institusjoner og et oljefond fullt av penger. Det er håndteringen av det akutte og uforutsette som har skrevet Solbergs navn i gullskrift i norsk historie.

Det forutsette fikk hun derimot ikke til. Hadde det ikke vært for en unntakstilstand ville Erna Solbergs politiske avtrykk vært små. Heldigvis. Det ble aldri en blå revolusjon. For helt grunnleggende mislyktes hun med sitt primære mål om å danne en borgerlig samlingsregjering med fire partier. Når hun endelig fikk det til, forsvant Frp ut. Solbergs vilje var større enn evnen.

Sykelønna som LO frykta for, kom seg helskinnet gjennom åtteårsnatta. Liberaliseringa av arbeidsmiljøloven med åpning for mer midlertidighet, har hatt liten effekt, mener forskerne. Søndagsåpne butikker ble det ikke noe av. Arbeidslivet er ikke brutalisert av Solberg.

Privatiseringstorpedoen det var grunn til å frykte, har ikke rammet Norge midtskips, som den har Sverige. Verken skole- eller helsesektoren er snudd opp ned, selv om fritt skolevalg og fritt behandlingsvalg ble politikk på tampen. Valgfriheten er reversibel for nye politiske koster. Det er dessverre ikke Solbergs kontroversielle jernbanereform.

Solberg står igjen som en kriger for kapitalen, som en interesseslugger.

Offentlig sektor har måttet tåle de tusen kutts død, men noe paradigmeskifte innen forvaltninga har det ikke vært på Solbergs vakt. En halvhjerta regionreform ble gjennomført. Den hardhendte høyrepolitikken i møte med flyktningene, ble det knapt behov for da tilstrømmingen avtok. Selvbildet til Nansens nasjon som humanitær supermakt er temmelig intakt.

Det store nedsalget av statlig eid virksomhet uteble. Utpekte Statkraft og Statskog er fortsatt felleseie, selv om Entra forsvant og Norsk Hydro fikk selge ut de norske valseverkene. NRK har overlevd. Og da Wizzairs skitne forretningsstrategi kom flyende, ble de sendt hjem igjen – også av Erna.

Kontrasten er sterk til Siv Jensen i 2013: «I 40 år har vi stått på utsiden, nå har vi en hånd på rattet. Det skal merkes». Jensen ble bundet av rollen som finansminister, og Frps etterlatenskaper som Solbergs makkere er mest noen ynkelige symboler: Ståmopeder som har sendt sivilisasjonsnivået i landets bykjerner tilbake til middelalderen og utvida åpningstider på polet. Solberg tøylet Frp.

Men det er smuss på Solbergs gullskrift. Solberg står igjen som en kriger for kapitalen, som en interesseslugger. Hun har våget for lite på klima. Norge er blant Europas dårligste på kutt og har prioritert oljeindustri og næringsinteresser. Hun har levert store skatteletter til de rike. Rundt 34 milliarder over åtte år har hun senket skattene med og arveavgiften er avviklet. Det har vært arvefest for fiffen under Solberg.

Men også på dette feltet kunne det vært verre. Mon tro om ikke høyresida hadde håpet på mer, om ikke mange av hennes egne er skuffa over resultatene etter åtte års Høyre-styre? Formuesskatten levde farlig når de blåblå skulle styre. Den har overlevd. Avgiftene, som alle må betale, men som rammer fattige hardest, har gått opp på Solbergs vakt.

Lex Solberg er å sørge for de rike og være hard mot de fattige.

Det siste er typisk. Lex Solberg er å sørge for de rike og være hard mot de fattige. Det er ikke noe sympatisk personlighetstrekk, vil mange mene. Og svært mange i Norge vil hevde at det skal være omvendt, man skal være hard mot de harde – de rike og sjølberga. Men dette vil stå igjen etter henne med versaler. Mange og smålige sosiale kutt er gjort. Livet nederst ved bordet er blitt tøffere under Solberg.

Tida og en ny regjering som kan vise mer nestekjærlighet, vil kunne pusse vekk dette fra Solbergs sokkel. Røret med «Ways of seeing» og middagen på Geilo, som utrolig nok endte i en dom, også. Mer gjenstridig er merket etter abortstriden hun tillot og ikke minst Frp-justisminister Per-Willy Amundsen, som hun lot få en plass ved kongens bord. Solberg tok det norske ytre høyre inn i varmen.

Hva er så dommen etter åtte år? Det kunne vært fristende å gi karakteren fire. Mest fordi hun lyktes dårligere med sitt prosjekt enn man kunne frykte.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 12/10-2021.)