Regjeringens krisepakke-troverdighet vakler

Hvor mye, hvor lenge og hvem skal få penger av staten til sin bedrift? Det har blitt et av de store stridstemaene for håndteringen av koronakrisen.

Flere og flere eksempler viser at de store og sterke får mest.

Flere og flere eksempler viser at de store og sterke får mest. Gjerne også uten å ha bidratt særlig mye, slik en beregning NHH har gjort for NRK viser i dag. De fem selskapene som har fått mest i koronastøtte, til sammen 1,4 milliarder kroner, har bare betalt 333 millioner i skatt de siste fem årene. De får altså mange ganger så mye som de selv har ytt til fellesskapet.

Selskapene har søkt penger og mottatt støtte helt fram til desember 2020. Regjeringen gjentar på inn- og utpust at ordningen skal være bred, og omfatte alle selskaper som trenger støtte hvis de har mistet minst 30 prosent av omsetningen sin.

At kompensasjonsordningen ikke har blitt justert gjennom året, og at regjeringen til stadighet, senest denne uken, stemmer ned forslag fra opposisjonspartier om å stramme inn viser at ordningen fungerer akkurat slik regjeringen mente og ønsker at den skal fungere.

De fem selskapene som har fått mest i koronastøtte, til sammen 1,4 milliarder kroner, har bare betalt 333 millioner i skatt de siste fem årene

Dersom Erna Solberg mente det var urimelig at eiendomsselskaper lar være å skru leien ned og dermed sitter på tomme leiligheter, og samtidig håver inn statlig støtte, så kunne regjeringen justere i støtteordningen og lage unntak.

Hvis det ikke er ønskelig at selskaper skal kunne ta utbytte samtidig som de mottar støtte, kan det forbys.

Hvis dette er en dugnad og alle må bidra, kan det ikke være sånn at selskaper som omtrent ikke betaler skatt skal få hundrevis av millioner av våre skattepenger.

Siden levedyktige, store selskaper kan skaffe kapital i markedet, og de små ikke klarer det, hadde det aller enkleste trolig vært å senke makstaket i støtteordningen, og dermed utelukke de største selskapene.

Men det eneste regjeringen har vært villig til å gjøre, har vært å senke taket tilbake til det de i utgangspunktet foreslo: 50 millioner i måneden. Problemet er bare at dette ikke har hjulpet. Av de ti selskapene NRK-saken omtaler, har ingen fått mer enn 49 millioner.

Selskaper som omtrent ikke betaler skatt skal få hundrevis av millioner av våre skattepenger.

Trolig burde taket vært langt lavere, kanskje et sted mellom 5 og 10 millioner kroner i måneden.

Ved å ikke ha gjort nødvendige justeringer i kompensasjonsordningen, viser regjeringen at de er villige til å ta regningen for den risikoen disse selskapene har tatt, og burde betalt for selv.

I regjeringens øyne er ikke en pandemi en risiko kapitalister bør ta høyde for.

Det kan virke rimelig på én måte – skal alle som vil investere måtte ta høyde for en pandemi, kan man tenkte seg at det blir lite investeringer, og få vil kanskje være villige til å ta en slik risiko. På den andre siden: Hva er vel risiko om ikke en ukjent og uforutsett hendelse – som en pandemi.

Regjeringen er villige til å ta regningen for den risikoen disse selskapene har tatt og burde betalt for selv

Store aktører bør forsikre seg selv, også mot slike ting. Eller velge å ikke gjøre det, men da må de også tåle tapet.

En velfungerende markedsøkonomi bygger blant annet på at de som er villige til å ta risiko, investere og bygge opp bedrifter, skal få høste gevinstene dersom de lykkes. Og så skal de måtte ta tap i dårlige tider. Høyere risiko betyr både høyere potensiell gevinst og høyere potensielt tap. Slik kompensasjonsordningen er innrettet, fjerner regjeringen denne risikoen for kapitaleierne. I stedet er det vi som ender opp med å betale for risikoen de har tatt.

Store aktører bør forsikre seg selv mot slike ting. Eller velge å ikke gjøre det, men da må de også tåle tapet.

Dette setter også presedens for de kommende krisene. Hvor mye støtte skal vi gi kapitalistene da?

Korona-pandemien har vært en ny og spesiell erfaring. Når kriser skal håndteres er det mange hensyn som må veies opp mot hverandre. I sitt arbeid med selve smittebegrensningen har regjeringen vært klare på at de har prioritert liv og helse først, så barn og unge og så arbeidsplasser. Også vaksineutrullingen følger en streng prioriteringsliste.

Det siste året har det ikke bare vært en helsekrise som skulle håndteres, men også en økonomisk krise. Hva har så regjeringens prioritering vært der? De vil svare at det er å bevare arbeidsplasser, jeg vil svare at det har vært å bevare kapitalistenes formuer.

Dette setter også presedens for de kommende krisene. Hvor mye støtte skal vi gi kapitalistene da?

Å bevare arbeidsplasser hadde vært å gi lønnsstøtte, ikke mer til banker og huseiere. Regjeringen har tilsynelatende veldig dårlig samvittighet for at de har strupet markedet for store selskaper i Norge. Men pandemien er ikke regjeringens feil, kriser er en del av risikobildet og konkurser er ikke verdens undergang. Det vet de godt. Det er ikke regjeringens jobb å bevare de rikestes formuer.