Regjeringens nye beredskapsstrategi er fullstendig tannløs

Eller at de «ikke vil kunne beskytte befolkningen på en tilfredsstillende måte»? I en stortingsmelding hvor det heller ikke legges fram tiltak som bøter på problemet?

Sitatene er dekkende for regjeringens nye strategi for samfunnssikkerhet, som er en fullstendig tannløs oppsummering av allerede igangsatte tiltak, krydret med noen spredte tiltak som allerede var kjent fra statsbudsjettet. Legg til i miksen at dette statsbudsjettet innebar reduserte bevilgninger på beredskapsområdet hos justisdepartementet og flate kutt i alle statlige beredskapsaktører. Bildet er tydelig: totalberedskapen er ikke en prioritet for Erna Solbergs regjering.

I framtiden vil en hardere og mer uforutsigbar natur og økende geopolitisk ustabilitet kreve mer av beredskapsapparatet vårt. Samtidig setter økende ulikhet tilliten mellom folk under press, og dermed viljen til å støtte opp om beredskapstiltak.

Beredskapen har alvorlige hull som må tettes. Høyre mente i 2013 at beredskapen 22/7 ville vært bedre med Erna Solberg som statsminister. Det var før Riksrevisjonen i 2015 ga den hardeste kritikken noensinne gitt mot et departement, mot beredskapsarbeidet til Solbergs justisdepartement. Og før forskerne i 2017 fant at det var «ingen tegn til» at samvirkeproblemene fra 22. juli-kommisjonen var løst.

Her er et sted å starte, for å reelt løfte beredskapen:

Totalberedskap i alle ledd. Risiko- og sårbarhetsanalysene er ikke hyppige nok, og ser ikke bredden av hverken beredskapsressurser eller -aktører. Gi lokal styrke til dette hos kommuner og fylkesmenn, det er smartere enn de stadig mer detaljerte resultatmålene regjeringen sender ned fra departementene. Etabler et fast totalberedskapsutvalg som rapporterer til stortinget med et helhetsblikk.

Øving, øving, øving. Det øves for lite og øvelsene er for små eller rene skrivebords-øvelser. Øvelser er nøkkelen til å få samarbeid inn i ryggmargen hos beredskapsaktørene. Aktører som øver mye sammen, er også bedre beredt for å samarbeide om helt uventede kriser som de ikke har øvd på.

Brems sentralisering og oppsplitting i offentlig sektor. Sentralisering uthuler den lokale evnen til å møte kriser. Beredskapsressursene må være tilgjengelig der krisene skjer. Oppsplitting i mål- og resultatenheter og outsourcing av enkeltoppgaver fliser opp beredskapen. Tvert det motsatte av det helhetlige beredskapsarbeidet 22. juli-kommisjonen etterlyste.

Viktigst er det imidlertid å faktisk ville prioritere beredskap. I forsvarspolitikken heter det at grunnmuren for forsvarsevnen er forsvarsviljen. Det samme er definitivt sant om beredskapen i bredt. Beredskapsviljen fremstår ganske begrenset i stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet.