Reisebrev fra Rashedieh, del 2

“Det er jo ikke riktig at pappa er født og oppvokst i en flyktningleir her i Libanon, og ikke i huset til bestemor i Palestina, huset som hun flyktet fra?” var det noen som sa til meg i Rashedieh. “Eller at bestemor måtte velge hvilke barn hun skulle ta med seg på flukten? Og det er en av grunnene til at vi er så sinte. Vi får ikke lov å oppleve Palestina. Vi er nødt til å se bilder på internett, og høre bestemor fortelle historier”.

En her fortalte meg at da hun var i utlandet (noen har muligheten til å skaffe seg “reisedokumenter”) hadde hun slått av en prat med en jente der hun var – uten å tenke noe mer over det. Men da jenta senere snakket på hebraisk til sin mor, forstod min venn at de levde i hver sin verden. Min palestinske venn spurte henne om de bodde i Israel, og da hun svarte ja, sa hun at hun selv var palestiner, men bodde i Libanon. “Åh, hvorfor bor du der og ikke i Palestina?”

Men som palestiner burde vi jo egentlig ikke få barn.

Min palestinske venn hadde sett rart på henne, hvordan kunne hun ikke vite? Litt frustrert ble svaret lite gjennomtenkt og kort: “Fordi du bor i Israel”. Den israelske jenta forstod ikke hva hun mente. Min palestinske venn måtte forklare at hun var nektet innreise i Palestina. Av staten hun bor i, av staten Israel. Jenta fra Israel skjønte fortsatt ikke hva som var problemet. Jeg kunne se av vennen min ble provosert da hun fortalte historien. Over uvitenheten. Men, på en måte kan man ikke bli sint på uvitenhet – eller kan man det?

 

Sammen med en venninne hadde jeg en samtale om familie. Jeg fortalte at jeg har to eldre brødre, og hun fortalte at hun også var eneste jente blant sine søsken. Selv har hun to gutter, en på 3 år og en på 8 år, og hun kunne fortelle meg at hun veldig gjerne ønsket seg en jente, men var glad hun hadde fått to gutter. Å være jente her var tøffere enn å være gutt, det er mer støtte rundt guttene. Kulturelt sett er det også lettere å være gutt.

Videre så hun på meg, tok en liten pause og sa: “Men som palestiner burde vi jo egentlig ikke få barn.” Jeg skjønte hva hun mente og jeg vet at hun ikke mente det bokstavelig. Men jeg skjønner hvor hun vil: Dette er ikke en situasjon man ønsker at barn skal vokse opp i. Det er ikke trygt og det er jo ikke stabilt.  Å vokse opp i en flyktningleir, med et fåtall rettigheter, evig fanget av en konflikt som ikke ser ut til å ta noen ende. Å vokse opp i en permanent unntakstilstand.

Hun fortalte at for palestinere som har flyttet ut av leiren for å jobbe og tjene penger noen år, kan det være vanskelig å komme tilbake. Kontrastene blir enda sterkere. Samtidig setter de pris på Rashedieh – den fineste av de palestinske flyktningleirene i Libanon. Her er det noen relativt brede gater, og det er tryggere her enn i de andre leirene i Libanon. Rashedieh har også en nydelig strand. Fra stranden har du utsikt utover havet. Titter du til høyre, ligger Tyr, og titter du til venstre, vet du at Palestina er rett over fjelltoppen. Her kan man koble av en kort stund med en brus og se på barna leke.

Her i Rashedieh står PLO veldig sterkt.

Videre fortalte hun at tanten hennes bor i Ain Al-Hilweh, en palestinsk flyktningleir som ligger i Saida, en by midt mellom Beirut og Tyr. Det er den største og trangeste av de palestinske flyktningleirene i Libanon, og hun fortalte at det ble fyrt av skudd daglig – uten at man visste hvor, hva eller mot hvem.

Her i Rashedieh er lyden av skudd også vanlig, men skuddene er sjeldent rettet mot noen, snarere skytes det ut i lufta. VG skrev om volden i Ain Al-Hilweh for et drøyt år siden, da det brøt ut væpnede kamper i leiren.

Jeg spurte hvem som er fungerende politi i leirene. Det er Fatah, som er en del av PLO. Fatah ble grunnlagt i Syria med formål om å befri Palestina fra det de anså som okkupanter, på den tiden briter og europeere. Det er PLO som også har ansvaret for det politiske i leirene. Men PLO står ikke like sterkt overalt i Libanon. Det fører til at mange leirer blir et slags “freespot” for eksempel terrorister, som blir smuglet inn i leiren, slik tilfellet er i dag i Ain Al-Hilweh.

Libanon og PLO har inngått en avtale om at libanesisk myndigheter ikke har lov til å sette fot innenfor de palestinske flyktningleirene. Dette av frykt for blant annet borgerkrig mellom palestinere og libanesere. Palestinere kan mene det er feil at libanesisk militære eller politi skal arrestere dem – de ikke er libanesere, de har svært få rettigheter i Libanon og er ikke integrert i samfunnet her. Derimot kan PLO arrestere palestinere som gjør noe galt inne i leirene og overgi de til Libanon, slik at de soner i libanesisk fengsel. Men det er vanskelig i de leirene PLO står svakt.

Her i Rashedieh står PLO veldig sterkt. Derfor er det lite vold innad i leiren, noe de er stolte av her. Likevel er det gjenger som selger narkotika. Jeg spurte hvorfor de ikke ble meldt inn til PLO, og det hadde ingen egentlig noe godt svar på. Antagelig vet alle hvem alle er – derfor plager ikke nødvendigvis deres business andre i leiren.

Samtalen gikk markant høyere rundt middagsbordet en dag.

Min venninne har ikke ID-papirer fra UNRWA. Det vil si at hennes familie ikke er registrert hos UNRWA. Ikke alle palestinske flyktninger ble det, noen “kom for sent” hit til Libanon. Dette byr på en rekke utfordringer, spesielt for de som drømmer om å reise herfra. Likevel snakket de om at det er en mulighet å reise fra Kypros over til Hellas eller Tyrkia, det kostet ikke en norsk årslønn å få til noe sånt. På samme tid er det en risiko de fleste ikke er villige til å ta. For tenk deg å leve et liv som papirløs – i en evig flukt fra alt og alle. En ulovlig flyktning. Da er livet bedre som lovlig flyktning i Rashedieh.

For meg er det absurd at en samtale rundt middagsbordet kan handle om onkelen din som har gjort et forsøk på å flykte. Om en onkel som var på vei til Tyskland, og akkurat hadde sluppet ut av fengsel i Spania. Han har brukt alle pengene sine og ofret alt for å komme seg ut av flyktningleiren. Det handler om et dypt ønske om å kunne skape seg et verdig liv. Det handler ikke om å ta fra andre. For som de sier selv: “Jeg har det jeg trenger for å overleve rent materielt. Men jeg har ikke frihet”.

De kan ikke reise hvor de vil, de kan ikke studere det de vil og de kan ikke nødvendigvis jobbe med det de selv ønsker. Jeg skal hjem om noen uker. Jeg har min frihet.

Samtalen gikk markant høyere rundt middagsbordet en dag. Jeg prøvde så godt jeg kunne å høre om det var noen arabiske ord jeg klarte å plukke opp, men det var ikke så lett. Men de forklarte at de snakket om at USA har trukket all finansiell støtte til UNRWA – og hvordan dette er kritisk. Samtalen fortsatte i det store og hele på arabisk, men jeg skjønte jo delvis hvor samtalen gikk. USA meldte i slutten av august at de trekker all støtte til UNRWA fordi FN-organisasjonen har gjort “uopprettelige feil”.

Er det feil å hjelpe et helt folk på flukt? UNRWA sørger blant annet for skolegang for barna i de palestinske flyktningleirene. Frykten for at skolene stenges, er helt reell. UNRWA har kun midler til å drifte skolene ens stund, slik situasjonen er nå. Her i Rashedieh betyr det at omkring 16 000 barn forblir uten tilgang på noen form utdanning.

Det er mange som fronter Palestina sin sak, men det er også mange som kvier seg.

Senere pratet jeg litt om USA og Trump med sønnen til hun jeg bos hos. Han sa at han ikke trodde det internasjonale samfunnet skjønner hvordan palestinerne har lidd, eller i det hele tatt hvordan de lider i dag, som følge av konflikten og okkupasjonen. Og der tror jeg kanskje han har rett. Jeg har hørt at det er vanskeligere å være palestiner i Libanon enn å være palestiner i Palestina. De har ikke tilgang på hjemlandet sitt og de har ingen rettigheter. De sitter på utsiden og ser inn – uten å kunne gjøre noe. Palestinerne i Palestina får lettere internasjonal oppmerksomhet. Palestinerne her i Libanon er jo egentlig glemt.

Det er mange som fronter Palestina sin sak, men det er også mange som kvier seg. Kanskje vi kvier oss fordi det er vanskelig å gå inn i en så dypt kaotisk situasjon? Kanskje man velger å være uvitende, kanskje man velger å tenke at det ikke angår en selv. Det gjør livet mindre komplisert. Men, det å vite og forstå trenger ikke å være så veldig komplisert – det handler om empati og evnen til å sette seg inn i andres situasjon.

(Dette er andre del av en serie med tre reisebrev fra Rashedieh – les også første og tredje del).