FOTO: Vilde Østensen

Reisebrev fra Rashedieh

I dag vokser den fjerde generasjonen palestinere opp i flyktningleirene de flyktet til. Jeg befinner meg i en liten del av Palestina – i Libanon.

«Du sier at en sak har to sider og det er sant, men den ene er okkupert og den andre er okkupant. Tanks og raketter og skikkelig våpen – mot stein og sprettert og ikke noe håp. Men jeg lover deg at det er håp overalt – men få tåler alt», synger Karpe Diem i en av sine låter.

Dette er, i mine øyne, konflikten mellom Israel og Palestina oppsummert i tre setninger. Og de tre setningene er grunnen til at jeg sitter rundt spisebordet i stuen hos familien jeg bor hos i den palestinske flyktningleiren Rashedieh, sør i Libanon.

Rashedieh ligger rett utenfor byen Tyr – eller Sour, som de sier på arabisk. Leiren er en av 12 palestinske flyktningleirer her i landet, som tilsammen rommer 450 000 mennesker. 31 478 av disse er registrert i Rashedieh.

Alle jeg har møtt så langt forteller heldigvis at de setter pris på at jeg bruker tid og energi på deres situasjon.

De fleste palestinerne i Rashedieh flyktet opprinnelig fra byer nord i Palestina, etter at staten Israel ble opprettet i 1948. Over 750 000 palestinere ble drevet på flukt, og de flyktet blant annet til Gaza, Vestbredden, Syria, Jordan og Libanon. I dag vokser den fjerde generasjonen palestinere opp i flyktningleirene de flyktet til. De får ikke lov til å returnere til hjemlandet sitt.

Nå sitter jeg i Libanon og skal skrive master om utdanningsmulighetene for palestinske flyktninger. Om palestinsk identitet og palestinske verdier. Jeg befinner meg i en liten del av Palestina – i Libanon.

Mitt første døgn i Rashedieh er over. Alle jeg har møtt smiler og sier hei, om det så er på arabisk eller engelsk. Vi har samtaler på hvert vårt språk, det kommer kanskje ikke så mye fornuftig ut av de, men hyggelig er det likevel. De inviterer på kaffe og te, og forteller meg at døren alltid er åpen.

Hvordan kan jeg, som en jente på 24 år, bidra til en positiv endring for menneskene som bor her og i de 11 andre palestinske flyktningleirene i Libanon? Det er litt ubehagelig å fortelle hvorfor jeg er her. Jeg er ikke solidaritetsarbeider eller sykepleier, slik de fleste andre som er på besøk her. Jeg har på en måte ikke noe konkret å bidra med her og nå, men jeg ønsker å hjelpe.

Situasjonen her er ikke spennende å skrive om for norsk media.

Jeg er en hvit privilegert jente som skal gjøre research på menneskene som bor her. Jeg er så privilegert at jeg kan fortelle om da jeg besøkte Palestina, hjemlandet deres, som flertallet her aldri har opplevd.

Alle jeg har møtt så langt forteller heldigvis at de setter pris på at jeg bruker tid og energi på deres situasjon. «Det angår jo ikke deg», var det en her som sa til meg. Her settes det pris på at jeg kan bidra til å sette palestineres situasjon på dagsorden.

Før jeg dro ble jeg spurt om jeg skulle spise «flyktningmat» og om jeg skulle bo i telt i seks uker. Det er egentlig naturlige spørsmål, for det inntrykket majoriteten hjemme i Norge har av en «flyktningleir», er skapt av media.

Media dekker det mest ekstreme, og det som er oss selv nært. Den prekære situasjonen i Middelhavet står oss nærmere enn situasjonen i Libanon. Situasjonen her er ikke spennende å skrive om for norsk media, det er «old news» – det er den fjerde generasjonen flyktninger som nå vokser opp her i Rashedieh.

Rashedieh er ikke en slik flyktningleir du ser på nyhetene fra strendene i Hellas. Rashedieh er en gammel landsby. Med bygninger av betong, strøm og vannklosett. Det er små butikker med mat og klær inne i leiren. Her jeg sitter nå har jeg 4G og WIFI.

Jeg, derimot, jeg kunne reise dit når jeg ville. Jeg har pass fra Norge.

Likevel er dette også en flyktningleir – hvor Libanon kontrollerer hvem og hva som går inn og ut av leiren. De som bor her er helt avhengig av økonomisk støtte fra UNRWA (United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East). De er fanget i limbo.

Nå leste jeg akkurat at USA kutter støtten til UNRWA. Da jeg begynte å tenke på ringvirkningene av denne beslutningen, fikk jeg vondt i magen.

Strømnettet her er dog en vits. Strømmen går titt og ofte i hele leiren. At det ikke tar fyr, er utrolig. Det henger ledninger overalt. Enkelte her eier eiendommer, andre har funnet tomme hus og flyttet inn – og senere selv koblet seg på strømnettet.

Det er ikke et ordentlig kloakksystem her. Mye av vannet fra kloakksystemet mistenker jeg at renner ut i Middelhavet. Middelhavet utenfor Libanon er så forurenset nå at det anbefales å ikke bade der.

Foto: Vilde Østensen.

Jeg har fått en venninne, som i dag spurte meg om jeg har vært i flere arabiske land. Ja, svarte jeg, jeg har jo vært Palestina, på Vestbredden. Da pekte hun på en fjelltopp rett utenfor Rashedieh og fortalte at fra den toppen kunne du se byen hennes.

Hun er fra Safad, det nordligste området i Palestina. «Den fineste byen – derfor bor israelerne der nå». Det er et område opp mot fjellene, fortalte hun videre, omtrent en time fra Rashedieh. Hun kunne ikke reise dit, sa hun, med mindre hun fikk statsborgerskap i et annet land.

Men selv da kan det være vanskelig for Palestinere å reise rundt i det okkuperte landet. Jeg, derimot, jeg kunne reise dit når jeg ville. Jeg har pass fra Norge.

Hun kunne også fortelle meg at flere palestinere skiftet statsborgerskap for så å dra tilbake til Palestina. Men ikke alle har den muligheten, og ikke alle ønsker det. Det er en fin ting. For hvis palestinerne bytter statsborgerskap, blir Palestina, med mindre konflikten mellom Israel og Palestina tar en brå vending, visket av kartet.

Men da jeg skulle tilbake igjen, opplevde jeg noe ubehagelig.

Min nye venninne fortalte at hun studerer engelsk litteratur ved et universitet i Sayda, en by omtrent midt mellom Rashedieh og Beirut. Høyere utdanning er vanskelig å få for mange palestinere i Libanon, rett og slett fordi det er for dyrt, og mange palestinere i Libanon ser ikke hensikten med en høyere utdanning, fordi det er vanskelig å få en godt betalt jobb som matcher utdanningen du har.

Det er mange yrker i Libanon palestinere trenger tillatelse for å jobbe innenfor, og flere yrker de er rett og slett er utestengt fra. Det skyldes blant annet at Libanon ikke anerkjenner palestinerne som flyktninger, fordi Libanon ikke anerkjenner staten Israel og fordi antall flyktninger generelt i Libanon utgjør en såpass stor prosent av innbyggertallet at det ikke er et ønske om å integrere dem i det libanesiske samfunnet. Libanon ønsker ikke at de skal bli her permanent.

Min venninne inviterte meg hjem på te og småkaker. Mens hun ordnet på kjøkkenet, ble jeg sittende å snakke med moren hennes. Vi løste språkbarrieren med kroppsspråk, penn og papir. Hun lurte på hva jeg syntes om Libanon. Jeg fortalte at jeg likte Libanon, det er et vakkert land.

Hun var enig med meg. Men det er vanskelig å bo her, sa hun, det var vanskelig å jobbe. Å få jobb. Forstod jeg henne rett, hadde hun jobbet syv år som barnehagelærer gjennom Redd Barna tidligere, men nå var hun hjemmeværende.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, så da ramlet det ut av meg at han burde besøke Oslo ved sommertider.

I dag bestemte jeg meg for å ta turen ut av Rashedieh for å dra inn til Tyr. Jeg hadde lyst til å få med meg de mange gamle romerske ruinene i byen. Tyr huser en av verdens best bevarte hippodromer fra romertiden. Men da jeg skulle tilbake igjen, opplevde jeg noe ubehagelig.

Inngangen til Rashedieh er en militær checkpoint, og jeg har fått et registreringsnummer som er gyldig til 7. desember. Selv om jeg har vært gjennom checkpointen før, gjør de situasjonen trøblete for meg før de lar meg gå gjennom. Papirene mine er jo i orden  – så det skulle ikke være noe problem. Men jeg har fått høre av hun jeg bor hos at det er vanlig at de gjør det ubehagelig for utlendinger.

Jeg ble stående i checkpointen en stund, og la da merke til at palestinerne som skulle inn og ut av leiren, kjente vaktene, så det holdt å for dem å kjøre inntil, nikke og si hei og kjøre videre. Likevel slo det meg, tenk om du, hver eneste gang du skulle inn til byen for å handle eller ta en kaffe, måtte gjennom en høyt bevæpnet militær checkpoint? Det så ut som palestinerne tok det med fatning, og det gjør de sikkert også. De fleste er jo født her. Men, det skal jo ikke være en naturlig del av hverdagen – for noen?

På vei hjem var jeg innom den lille butikken rett utenfor her jeg bor. Han som driver den er vel kanskje et av de fineste menneskene jeg har møtt, uten at jeg egentlig kjenner ham. Han lyser av godhet og er han veldig energisk. En slektning av ham var innom, og fortalte at hans bror (tror jeg det var) bodde i Oslo. Han håpet å dra dit engang, men han sa det ikke med en optimistisk stemme. Tonefallet skyldes vel kanskje at han ikke har muligheten til å reise dit når det passer ham. Han sa at Oslo er trygt, stabilt.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, så da ramlet det ut av meg at han burde besøke Oslo ved sommertider. Vinteren i Oslo er så kald.

Derfor må vi skrive, vi må fortelle.

Det er så mange inntrykk her, på godt og vondt. Kanskje jeg tar inntrykkene litt ekstra innover meg fordi jeg er her alene? Jeg har ingen som er kjente og nære for meg, slik at jeg kan lene meg tilbake og for et øyeblikk glemme hvor jeg er. Det er krevende, på samme tid som det er fint.

Jeg ble fortalt at som palestiner kunne man ikke gi opp, men at det heller ikke nytter å bruke makt mot de israelske styrkene. Derfor må vi skrive, vi må fortelle, vi må snakke om palestineres situasjon og vi må dele informasjon og erfaringer. Og det kan jeg jo bidra med. Kan jeg klare, sammen med alle her i Rashedieh, å fortelle historiene deres?

For hvis jeg kan opplyse noen få, eller mange, om historien til menneskene i Rashedieh, og det kan bidra til forståelse for urettferdigheten de føler på her – det kan vel være en liten brikke i et veldig stort puslespill?

(Dette er det første av i alt tre reisebrev fra flyktningleiren i Rashedieh. Les også del to og tre.)