Reisebrev fra Rashedieh, del 3

“The older generation will die, and the young generation will forget”, er et kjent ordtak blant palestinere. Den generasjonen palestinere som flyktet fra Palestina i 1948 er i ferd med å dø ut. Av naturlige årsaker, de begynner å bli gamle. Og hva skjer da med fortellingene om det Palestina som engang var? Er det realistisk å tenke at håpet og troen på et fritt Palestina, eller et liv uten flyktningstatus, kan overleve en fjerde og femte generasjon? Etter 70 år med okkupasjon?

Likevel er det veldig lite som skal til før jeg er tilbake til virkeligheten i Rashedieh.

Palestina var lenge en del av Det osmanske riket, før britene tok over på tidlig 1900-tallet. Fra den tid til 1947 var Palestina en del av Det britiske Imperiet. Under hele Det britiske Imperiet levde jøder og arabere på landområdene, delvis i harmoni, delvis ikke. I 1947 overlot britene den kompliserte situasjonen til FN, og staten Israel ble opprettet i 1948. Palestina var en kolonistat som aldri fikk selvstendigheten sin, i motsetning til andre kolonistater. Palestina gikk rett fra kolonitid til den evig lange konflikten vi vitner i dag.

Denne korte introen til Palestinas historie er viktig for å forstå litt av hvorfor mye av den palestinske identiteten og nasjonalismen handler om motstand – om å beskytte seg selv og landet sitt. Og rettighetene sine. Den patriotismen mange nordmenn hadde under andre verdenskrig kan kanskje sammenlignes med den palestinerne har, og vokser opp med. Norge kunne gå tilbake til en slags normaltilstand, mens palestinerne ikke har den luksusen og må til enhver tid forsvare sine ideer og verdier.

De jeg møter her er stolte palestinere, det er det ingen tvil om. Det hender jeg nesten glemmer at vi er i Libanon, og ikke i Palestina. Derfor er det også veldig rart å komme inn til Tyr, hvor plutselig alle er libanesere og ikke palestinere. Det føles som to forskjellige verdener.

Jeg håper historiene vekker noen følelser og tanker hos de jeg forteller til.

Likevel er det veldig lite som skal til før jeg er tilbake til virkeligheten i Rashedieh. Da jeg var på kaffebesøk hos en familie som bor i nærheten, viste jeg noen bilder hjemmefra på telefonen min. Vi bladde gjennom kamerarullen og kom over en selfie jeg tok foran Al-Aqsa moskeen i Jerusalem. Da hørtes en lav, egentlig ganske kjærlig latter og etterfulgt av “ahh, our capital”. De små kommentarene gir meg frysninger.

Det er et hierarki her i leiren; palestinerne er øverst, etterfulgt av palestinere som flyktet til Syria i 1948 – og som nå flykter fra krigen i Syria, og nederst er syriske flyktninger. Det er en strid om hvem som får hvilke ressurser, og hvem som har retten på hva. Det er en del flyktninger fra Yarmouk – en tidligere palestinsk flyktningleir i Syria, som led forferdelig i 2012 da IS tok kontroll over leiren. Det er en del rasisme mot de palestinske syrerne her inne.

Dette kan komme av at mange tror de palestinske syrerne har det lettere, at de får mer bistand fra diverse hjelpeorganisasjoner – samtidig som det er en intern strid om hvem som får hva av UNRWA. Syriske flyktninger regnes som flyktninger av Libanon, mens palestinerne ikke gjør det. Det bringer med seg rettigheter de palestinske flyktningene går glipp av.

Det er også forskjell på de palestinske flyktningene med og uten ID papirer. Jeg har fortalt om venninnen min tidligere, som fortalte at hun ikke har ID-papirer. Hun fortalte meg at da hun gikk i andre klasse, på en UNRWA-skole, ble hun kastet ut av skolen. Læreren fortalte at hun ikke lenger fikk gå på skolen fordi hun ikke hadde ID-papir utsendt fra UNRWA, enda hun hadde ID papirer som tilsa at hun bor i Rashedieh. Hun var for liten til å forstå at det hele handlet om et papir – og ikke om henne som person.

Jeg er jo langt hjemmefra, og det er naturlig å savne familie og venner.

Da hun var liten forstod hun ikke hvorfor familiene til vennene hennes fikk mer støtte fra UNRWA enn dem. Moren fortalte at det var fordi de ankom Rashedieh “for sent” – familien måtte flykte fra helt sør i Palestina.

Å bo i en palestinsk flyktningleir i Libanon har vært fint og vanskelig på samme tid. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg til tider har hatt hjemlengsel, men det føltes så urettferdig at jeg bare kan sette meg på et fly hjem til Norge.

Jeg er jo langt hjemmefra, og det er naturlig å savne familie og venner. Likevel føler jeg meg utakknemlig når disse følelsene dukker opp. For alle her ønsker meg velkommen og vil dele sine liv og historier med meg. Det føles feil å savne Norge.

Nå har jeg kommet hjem igjen. Det er kaldere i været og trærne har skiftet farge – det er det eneste som forteller meg noe om at jeg har vært borte i noen uker. På utsiden. På innsiden veksler tankene mellom håpløshet og troen på at det kan skje en endring i nærmeste fremtid. Eller troen på at jeg kan bidra på noe vis. Nå kan jeg dele egne opplevelser, egne inntrykk og egne historier. Jeg håper historiene vekker noen følelser og tanker hos de jeg forteller til.

(Dette er siste del av tre reisebrev fra Rashedieh. Les også første og andre del).