Renteøkninger, men skattekutt: Skal vi forbruke eller ikke forbruke? Det er spørsmålet, foreløpig uten klare svar.
Det er sikkert ikke lett å være finansminister, men det er jammen ikke lett å være borger i landet heller, og forsøke å tolke økonomiske grep fra myndighetene våre.
Ting jeg ikke begriper, saker jeg ikke forstår.
Siden 2021 har vi hatt 14 renteøkninger som for meg og andre med store boliglån har betydd mange tusen kroner mer i renteutgifter per måned, med tilsvarende ulvetimer om natten før neste pressekonferanse fra Norges Bank. Vi må nemlig få ned forbruket for å stanse inflasjon, er det hårde budskap fra oven.
Men nå skal kjøpekraften opp! Gjennom skattelette. Men skulle den ikke akkurat ned?
Jens Stoltenberg har lagt frem det som er første skritt på vei mot en ny skattereform. For min del får jeg i så fall rundt 150 kroner i mindre skatt mer måned. En ost, med andre ord. Alt mens jeg ser et sekssifret antall tusenlapper i renteøkninger forsvinne inn i private banker hvert år, og alt mens jeg mer enn gjerne betaler min skatt inn til et velferdsfellesskap jeg selv er en del av.
Nå går de ikke en gang 2000 kronene årlig i stedet til en privat dagligvarekjede som eies av våre aller rikeste fordi kan jeg kan kjøpe en hel Jarlsberg, med hull. Det vil si, det blir jo ikke det en gang, hvis renteøkningene fortsetter å fyke i været.
Ting jeg ikke begriper, saker jeg ikke forstår.
Lik relativ skattelettelse er ikke det samme som økt omfordeling.
Hvorfor skal personer med høy inntekt få større skattelettelser i kroner når mange av dem allerede har god råd?
– Får de med lavest inntekt mer?
Stoltenberg: – Nei, samlet er lettelsene om lag like store relativt sett (min kursiv) både for de som tjener mye og lite.
VG: – Hvis du tjener to eller ti millioner?
Stoltenberg: – I kroner vil lettelsen være større for den som tjener ti millioner. Men i prosent er reduksjonen om lag den samme.
Men hei!
Lik relativ skattelettelse er ikke det samme som økt omfordeling. Det er relativt lett å forstå.
Så altså; omfordeling er ikke et mål i denne skatterformen. Hvis det hadde vært er mål, hadde de som tjener minst fått en større skattelette i antall faktiske kroner enn de som allerede har mest. Mange gjør samfunnskritiske jobber folk som tjener millioner aldri kunne tjent millioner uten. De med høyest inntekt burde på sin side sitte igjen med mindre, relativt sett.
«Men i prosent er reduksjonen om lag den samme.»
Hva er dette, om ikke en latterliggjøring av vanlige folks erfaringer, hverdager og politiske forståelse.
Den skal fortelle oss at det lønner seg å jobbe.
Det er uansett snakk om små summer, for både fattige og rike. En som tjener 500 000 kroner, får rundt 100 kroner mer i måneden, mens en som tjener én million, får rundt 185 kroner hvis skattereformen får flertall.
- Tenk hvor lite dette er for hver og en, og hvor mye det samlet kan være for fellesskapet.
- Rettferdighet er noe annet enn likhet. Lik skatteprosent kan være dypt urettferdig.
Så hva er egentlig poenget med denne reformen ikke en eneste velger ba om?
Dette: Den skal fortelle oss at det lønner seg å jobbe, som om det ikke finnes en eneste som ikke vet det. Det vil si, det finnes noen; rike arvinger som lever av passiv-inntekt og tjener penger på penger. Men det er jo ikke disse dette budskapet rettes mot.
Hvem er disse menneskene som finansdepartementet nå innbiller seg finnes, og som spretter opp av dem imaginære sofaen til en superlønn på 750 000 kroner fordi de nå kan glede seg over en ekstra ost mer måned? Men uten de 150 kronene er det latskap og unnasluntring som rår. Som om ikke uhelse, sykdom, et krevende arbeidsliv og livet ellers finnes.
Og det finnes fakta som motsier hele prosjektet.
Stoltenbergs skattekutt kommer ikke fra han, de bygger på råd. Men fra hvem?
Som Bjørgulv Braanen skrev i Klassekampen lørdag:
«LO har hele tida stilt seg tvilende til dette resonnementet. Lavere inntektsskatt har ikke nødvendigvis en entydig effekt på sysselsettingen. Folk med høyere inntekter kan for eksempel tenkes å ville jobbe mindre når inntektene øker som følge av skattekutt. LO mener breie kutt i inntektsskatten eller «jobbskattefradrag» ikke er veien å gå. Fagbevegelsen mener det norske systemet allerede gir folk gode grunner til å jobbe. Pengene bør heller brukes på aktive arbeidsmarkedstiltak og tettere oppfølging av folk som står utenfor arbeidslivet.»
Hvorfor gjør sosialdemokratene dette mot oss, hvorfor gjør de dette mot seg selv?
Stoltenbergs skattekutt kommer ikke fra han, de bygger på råd. Men fra hvem?
I 2022 foreslo Torvik-utvalget (2022) lavere skatt på arbeid i en større pakke med blant annet arbeidsfradrag og økt barnetrygd. Skattekommisjonen (2026) anbefalte også å vri beskatningen fra arbeid mot blant annet forbruk.
Skatt er noe av det fineste vi har.
Stoltenberg følger begge, men har ennå ikke lagt fram hele skattereformen: Han kutter i inntektsskatten og øker enkelte avgifter. Men ifølge regjeringens egne beregninger vil endringene samlet sett ikke gjøre de økonomiske forskjellene særlig mindre. De skal heller ikke gjøre dem særlig større. Stø kurs altså, men ikke et etterlengtet mål om å ta grep rundt de økende og truende farlige forskjellene mellom folk.
Fordi, når avgifter økes vil de opplagt ramme ulikt. En som tjener 350 000 kroner og en som tjener 3,5 millioner kroner, betaler samme momssats på samme vare, som kan være alt annet enn luksus, men noe begge trenger, kanskje med unntak av høyere avgift på elbiler.
Den med lav inntekt bruker uansett en større andel av inntekten på nødvendige varer og tjenester. Dermed kan forbruksskatter belaste lavinntektsgrupper relativt hardere, mens de som tjener godt sitter igjen med både mer skatt og bedre råd.
Hvorfor velger ikke sosialdemokratene mer omfordeling når de først skal endre skattepolitikken? Er det ikke prioritert?
Som om ikke syke eller arbeidsledige vet mer enn noen andre at det lønner seg å jobbe.
Skatt er noe av det fineste vi har. Det gir oss velferdsstat, sikkerhetsnett og kan være det mest utjevnende og samlende som finnes.
Fra nyliberalismen slukte Arbeiderpartiets ideologi på 1990-tallet, har partiet aldri sett seg tilbake og heller ikke evnet å se denne markedsvendingen i tråd med fall på oppslutningen. Grunntanken om arbeidslinjen, «det skal lønne seg å jobbe», ligger innbakt i samme ideologi. Indirekte og direkte ble det fra denne tiden av skapt et bilde av uføre eller arbeidsledige som late, moralsk svake eller kyniske og det har sannelig ikke tatt slutt.
Som om ikke syke eller arbeidsledige vet mer enn noen andre at det lønner seg å jobbe, at å være frisk, arbeidsfør og ha en utdanning som passer markedet, er en privilegert posisjon.
En person som allerede jobber fulltid, men ikke kan velge flere arbeidstimer, vil knapt kunne reagere på en liten skattelettelse ved å arbeide mer.
En person som er arbeidsledig kan sikkert motiveres av lønn, men muligheten til å arbeide, avhenger også av helse, kvalifikasjoner og om noen faktisk vil ansette vedkommende.
Vi er et forgjeldet land, der de færreste eier boligene sine, selv om det høres sånn ut. Bankene eier boligene våre.
En person som er syk trenger at vi alle betaler skatt, og de som tjener mest burde relativt sett betalt mer i både prosent og kroner.
Når ble dette sosialdemokratisk politikk? Det er verken sosialt utjamnende eller demokratisk. Økonomisk ulikhet er en av de største farene mot demokratiet.
Hvorfor velger en sosialdemokratisk regjering, som sier at den vil redusere økonomiske forskjeller, en skatteomlegging der dens egne beregninger viser at forskjellene knapt blir mindre?
Jens Stoltenberg hadde sikkert sagt noe sånt som at vi må skille mellom pengepolitikk og finanspolitikk. Norges Bank setter renten for å få ned prisveksten, mens regjeringen bruker skattesystemet til å sikre en rettferdig fordeling og bedre økonomi for vanlige folk.
Han ville sagt at renten rammer særlig dem med store lån, mens skattelettelser kan innrettes mot lavere og vanlige inntekter. Men problemet med denne logikken er at dette ofte er akkurat de samme menneskene som rammes av renteøkninger og den likheten i prosent som rammer relativt ulikt.
Vi er et forgjeldet land, der de færreste eier boligene sine, selv om det høres sånn ut. Bankene eier boligene våre.
Når vi først skal reformere skattesystemet, hvorfor nøye oss med å bevare de økonomiske forskjellene omtrent som de er?
Vi har allerede et progressivt skattesystem i Norge. Det betyr at de som tjener mest, betaler en større andel av inntekten sin i skatt. Gjennom trinnskatten øker skatt med inntekt. Prinsippet er at de som har mest, også skal bidra mest til fellesskapet, ikke bare i kroner, men også i prosent.
Denne ordningen beholder Stoltenberg. Men når han nå foreslår skattelettelser, velger han en løsning der de med høy inntekt får mer igjen i kroner enn de med lavere inntekter. Ikke fordi trinnskatten forsvinner, men fordi skattekuttene ikke er innrettet slik at de samlet sett reduserer forskjellene nevneverdig.
Dermed blir det progressive skattesystemet stående, mens muligheten til å gjøre det mer omfordelende i liten grad blir brukt.
Når vi først skal reformere skattesystemet, hvorfor nøye oss med å bevare de økonomiske forskjellene omtrent som de er? Hvorfor ikke bruke anledningen til å gjøre dem mindre?
Hvis politikk er å ville, så vet vi dessverre svaret.
Kommentarer