Rente ved reisens retur

I dag skjer det. I dag snur sola. Norges Bank hevet styringsrenta med 0,5 prosentpoeng og over natta blir det dyrere å leve for nesten alle voksne i Norge. Det ble heiet på en kvarting av de fleste sjeføkonomene i bankene. Pølseselgere vil jo ikke at pølsene skal bli for dyre. Andre mente økonomien fint tåler at renta holdes på dagens nivå.

Noen ønsket seg to rentebiter i ett jafs og 0,5 prosentpoeng opp. For lite i dag og vi risikerer enda tøffere lut neste gang. For mye, og det vil dempe veksten og ødelegge for norsk økonomi. Råd, prognoser og spådommer spriker i alle retninger når avisene har tatt ringerunden. Økonomi er ingen vitenskap, det er filosofi. Akkurat nå vet ingen helt hvor vi er på vei.

4 prosent er en retur til en slags normal, men ille nok for mange.

Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika-gruppen er blant dem som mener en renteheving ikke vil ha noen hensikt. Han oppsummerer godt hvordan dagens ledende økonomer nå i praksis famler halvt i blinde. Han mener de som i dag skal sette ny rente i Norges Bank, beveger seg i ukjent terreng, uansett hvor mange år de har vært i bransjen. «Jeg har vært 30 år i bransjen og har aldri opplevd noe lignende som dette», sier han til E24. Landets ledende økonomer aner ikke hvor dyrtida vil ta oss.

I en tett sammenvevd og global økonomi er det en svært komplisert og nesten umulig analyse.

Myndighetene prøver desperat å få kontroll på prisutviklinga. Norges Bank vil tvinge inflasjonen ned til 2 prosent. Kaster man loddet fram ett år, vil det mest sannsynlig vise et rentenivå i Norge som tilsvarer en rente for oss låntakere på drøyt 4 prosent. Det er de tror, så langt. Så er det dette med kriser at det ofte skjer uforutsette ting. 4 prosentpoeng kan bli 6. Ingen sitter med noen fasit, og alle kriser bringer sine egne varianter til festen. Som ikke nødvendigvis passer inn i modellene. Finanskrisa i 2008 var i praksis ikke spådd av noen.

Koronaen viste hvor sammenfiltret verden er blitt.

4 prosent er en retur til en slags normal, men ille nok for mange. Det er for de fleste av oss en dobling av de årlige renteutgiftene. Ifølge en undersøkelse gjort av Storebrand går nesten halvannen million norske låntakere i null eller minus hver måned hvis renta stiger til dette nivået. Du kan stryke hvis. Erstatt det med når. En million nordmenn sier de er bekymra for om de vil klare å betjene boliglånet sitt de neste tolv månedene. Det som virkelig er spennende, er hva ståa er om 24 måneder, sommeren 2024.

Store deler av verden opplever nå det samme. Koronanedstengingen ble møtt med store offentlige tilskudd, privat sparing og oppdemmet virketrang hos masse folk. Det siste er jo fantastisk og det som bringer verden videre, men aktiviteten har blitt for høy. Det mangler arbeidskraft. Det merker vi nå når flyplassene går i stå. Lønningene presses opp. Mer penger blant folk, presser prisene opp. Sentralbankene i verden prøver nå å stagge prisveksten med renteøkninger, som trekker penger inn fra folks økonomi som ellers ville gått til forbruk og ytterligere press på prisene.

Nå stiger prisene, nå stiger renta. Nesten like fort som temperaturen i Spania.

Samtidig er det knapphet på varer som mange etterspør. I globaliseringas tid henger alt og alle sammen med alt. Det har fungert når verden er i vater og balanse, men gir uforutsigbarhet i unntakstilstand. Dyrtida slår nå til over alt samtidig. Verden er blitt ett marked. Smak og behag og interesser er blitt mer uniformert over store deler av verden. Det løfter prisene på alt som er populært, men også på alt som er nødvendig. Som mat. I Kina øker nå matprisene med over 13 prosent. Verden står foran en sultkatastrofe.

Koronaen viste hvor sammenfiltret verden er blitt. Vi har sett fallhøyden som følger. Lange produksjonslinjer, som gjerne involverer små bidrag fra mange land, stopper opp fordi ett ledd svikter. Vårens passkrise har vist oss hva som skjer når vi er avhengig av eksterne leverandører, som igjen er avhengig av underleverandører i flere land. Kaster man krigen i Ukraina inn i denne miksen, avsløres skjørheten i globaliseringa som har vært de siste 30 årenes økonomiske melodi. Krigen har gjort at viktige landbruksprodukter som matolje og hvete ikke kommer fram til det globale markedet. Mangel på russisk olje og gass har gitt oss det finansminister Vedum omtalte som Putin-priser.

Derfor er det grunn til å spørre seg om dagens rentemøte i Norges Bank ikke bare illustrerer slutten på en unikt gyllen økonomisk tid i Norge, men også slutten på en æra. Globaliseringen har tjent oss godt i en tilsynelatende godartet spiral. Vesten har importert billig, og vi har brukt besparelsene til å sette penger i fond og på børs. Pengene har igjen skapt enorm innovasjon og aktivitet. Det har for oss vært en suksessformel med evigheten som horisont. Med noen åpenbart motbydelige bivirkninger.

Mentaliteten i verden endres nå raskt. Rente opp, tillit ned.

Den har ikke løftet de fattige som produserer varene, og den har gjort det så billig for oss å forbruke at klimaet er i ferd med å knele. Nå stiger prisene, nå stiger renta. Nesten like fort som temperaturen i Spania. Og vi står igjen med det åpenbare spørsmålet om vi våger å ha den samme tiltro til at alt nærmest bare kan flyte fritt i en optimal økonomisk modell. Ser vi slutten på globaliseringa?

Mange mener det. Tilliten er mindre. Det globaliserte systemet har gjennom pandemi og krig avslørt sin sårbarhet. For Norge betyr det at man skjerper evnen til selvforsyning og bevisstheten rundt sikkerhet og beredskap. Mandag varslet justisminister Mehl (Sp) at regjeringa vil skjerpe nasjonal kontroll over strategisk viktige bedrifter, naturressurser, infrastruktur og teknologi. Norge er ikke aleine om denne refleksen.

Mentaliteten i verden endres nå raskt. Rente opp, tillit ned. EU styrker seg, avstanden til Kina og Russland øker. USAs retning er usikker. Én verden kan bli til tre-fire sfærer. Med sterkere nasjonal og regional sikkerhet og kontroll, men med kamp om ressursene og større spenning. Og ingen veit hvor det bærer. Men kanskje er dagen i dag starten på et − for klimaet – nødvendig systemskifte.

(Teksten er først publisert i Dagsavisen 23. juni 2022. Oppdatert etter rentemøtet.)