Dette er resultatet av åtte år med høyrepolitikk

Erna Solberg sa sjøl det før valget i 2013. «Folk vil merke forskjellene, ikke fra første dag, men betydelig i løpet av en fireårsperiode». Nå har det gått to slike fireårs-perioder. Høyreregjeringen startet altså arbeidet med en ambisjon om at folk skulle merke forskjeller.

Da er det symptomatisk – om man nå skal se på hva som blir stående etter Solberg – at det nettopp er de økte forskjellene mange trekker fram som den viktigste arven etter Erna. Folk har i sannhet fått merke forskjellene – det gjelder vanlige folk, og særlig de som har hatt bruk for hjelp og bistand fra fellesskapet i kortere eller lengre perioder.

Høyreregjeringen startet altså arbeidet med en ambisjon om at folk skulle merke forskjeller.

Det var fire høyrepartier som fikk flertall i 2013. De var tydelige på at et borgerlig flertall ville gi en borgerlig regjering, selv om de hadde forskjellige ønsker for hvordan samarbeidet skulle organiseres i eller utenfor regjering. Når Erna Solbergs ettermæle nå skrives, er det flere kommentatorer som trekker fram selve det at samarbeidet varte i åtte år som en sterk prestasjon. At det var «et samarbeid som på forhånd var dømt nord og ned», som Aftenposten skrev 18. september.

Men slik var det slett ikke. Venstresiden var tvert imot svært tydelige på at de fire ville finne sammen og hadde et felles prosjekt.

Etter erfaringene med høyreregjeringens første periode fra 2013 til 2017, stemte et flertall av velgerne i 2017 på partiene som ville bytte regjering. Men valgordningen gjorde at høyreregjeringen likevel ble sittende enda en periode, og fikk makten i åtte år sammenhengende. Det får særlig stor betydning når én side har fått styre over tid på denne måten.

Da blir summen av tusenvis av mindre beslutninger stor – og trekker landet i en bestemt retning. «Vi skal klemme så mye tannkrem ut av tuben, at ikke Arbeiderpartiet bare kan putte det tilbake igjen», har Linda Cathrine Hofstad Helleland uttrykt det. Det har altså konsekvenser når valg vinnes eller tapes.

De skiftende Solberg-regjeringenes styre siden 2013 har hatt stor betydning på områder som ulikhet og privatisering. Men ettermælet vil også være at det på sentrale områder ble et skremmende stort avvik mellom retorikken før valget i 2013 og resultatene som har kommet etterpå. Her er blant annet beredskap et område som peker seg ut.

Det ble lovet at Erna Solbergs personlige egenskaper ville gjøre en forskjell, men i virkeligheten var Norge såre uforberedt da koronapandemien var et faktum. Offensiv politikk for flere nye arbeidsplasser og en styrket innsats for psykisk helse er andre eksempler på at det ble lovet mye, men gjort lite.

Det får særlig stor betydning når én side har fått styre over tid på denne måten.

Høyreregjeringen har ved hver eneste korsvei og ved hvert eneste budsjett lagt opp til å øke forskjellene mellom folk. Statistisk sentralbyrå (SSB) har da også nylig dokumentert at forskjellene øker mer som en konsekvens av regjeringens skattepolitikk. Tiltak for tiltak, kutt for kutt, skattelette for skattelette har Norge gradvis blitt endret til et samfunn med mer ulikhet. Og dette har vært en villet politikk, i den forstand at konsekvensene av politikken som føres, er tilsiktet og ikke kan tilskrives en rekke uforutsette hendelser.

Partileder Solberg uttalte til Dagbladet i et av de bredt anlagte bursdagsintervjuene i forbindelse med hennes 60-årsdag at hun «tror hun vil bli husket for å ha bragt Høyre nærmere sentrum i norsk politikk». I virkeligheten er det slik at når vi etter to stortingsperioder for eksempel ser på summen av de statsbudsjettene høyreregjeringen har lagt fram, er det åpenbart at man har drevet klassisk høyrepolitikk.

USAs president Joe Biden har en fast kommentar når noen fra høyresiden forteller hvilke høyverdige mål de ønsker å oppnå og alle de gode verdiene de står for. «Ikke fortell meg om dine verdier – vis meg budsjettet ditt, så kan jeg fortelle deg hva du verdsetter.» De årlige statsbudsjettene er kan hende det viktigste redskapet for styring av samfunnsutviklingen. Når det enkelte års budsjett diskuteres, er det de færreste som husker kuttene fra i fjor, året før eller seks år tilbake.

Det har blitt mange usosiale avgifter og smålige kutt, som ikke betyr all verden for statsfinansene, men mye for dem det rammer.

Det har blitt mange usosiale avgifter og smålige kutt, som ikke betyr all verden for statsfinansene, men mye for dem det rammer. Hvem – bortsett fra de det angår direkte – husker lenger at høyreregjeringen reduserte tilbudet til barn og unge som sliter psykisk i skolen, fjernet skolefrukten til barna, eller at eldre på sykehjem ble ribbet for kulturtilbudet sitt?

De har tatt bort feriepengene til de arbeidsledige, fjernet ordningen med sluttvederlag som representerte en ekstra trygghet for seniorer som mistet arbeidet, svekket barnetillegget til de uføre, latt barnehageprisene stige år for år. Regjeringen har også innført mer egenandel for fysioterapi, fjernet tilskuddsordningen for lengeværende asylbarn og kuttet i fri rettshjelp.

Folk som må pendle til jobben, eller bo borte fra hjemmet i jobbsammenheng, har blitt straffet økonomisk i flere runder, ved at fradrag har forsvunnet ett for ett. Etterlatte mister tilleggspensjonen sin. Unger med skjeve tenner og dårlig syn er bare de siste i rekken som har vært utsatt for kutt i sine tilbud. Og det kommer et nytt statsbudsjettforslag fra høyreregjeringen på vei ut døren.

Det er grunn til å forvente nye kutt som avskjedshilsen.

Vi vet at de små tiltakene virker – i både positiv og negativ retning – at samfunn kan endres bit for bit. Det vet vi fordi det jo var slik venstresiden og arbeiderbevegelsen bygde Norge. Da Gro Harlem Brundtland dannet «kvinneregjeringen» i 1986, var fødselspermisjonen 20 uker – alle til mor. Fortsatt var barnehagekøene milelange, titusenvis av ungdom kom ikke inn på videregående skole, og fastlegeordningen fantes ikke – for å nevne noe.

I dag tror mange at det er en selvfølge at alle barn får plass i barnehage, at alle har rett til videregående opplæring, og at samtlige innbyggere i Norge har krav på en fastlege. Mange av oss så NRKs serie om Einar Gerhardsen – der ble det veldig klart at store endringer i samfunnet over tid, kan komme som resultat av mange små reformer.

Det er grunn til å forvente nye kutt som avskjedshilsen.

I den politiske debatten dominerer enkeltsakene, og det er ofte tilfeldig hva som når opp på dagsordenen. Enormt mye som foregår, blir aldri tema i de begrensede debattflatene i radio og på TV, og det kan heller ikke framstilles enkelt nok til å få omtale i avisene. Departementer er beslutningsmaskiner der det hver eneste dag tas store og små avgjørelser som er viktige for noens liv og hverdag. Det er sjelden at sakene sees i sammenheng, eller at det blir debatt om de lange linjene.

Vi må heller ikke glemme betydningen av at Høyre på Solbergs vakt har tatt Fremskrittspartiet inn i regjering. De gjorde Per-Willy Amundsen, med sin korstogsretorikk, til øverste ansvarlige for statens voldsmonopol og ga Sylvi Listhaug oppgaven med å sikre bedre integrering.

Siv Jensen gikk av som partileder ganske uventet i starten av 2021. Mange analyserte i den forbindelse hennes bidrag til norsk politikk, og flere var inne på det Aftenpostens kommentator Kjetil Bragli Alstadheim trakk fram, nemlig at hun «klarte å gjøre Fremskrittspartiet stuerent». Men det er minst like treffende å peke på at det ikke er Fremskrittspartiet som har endret seg mest i hennes lederperiode. Det er heller slik Dagens Næringsliv skrev på lederplass:

«Uten Frp finnes det ikke noe reelt borgerlig alternativ.» Den borgerlige avisa konstaterer videre at «[f]or dem som mener landet er best tjent med en borgerlig regjering, er det avgjørende at Frp fortsetter å være en del av den borgerlige blokken».

Vi må heller ikke glemme betydningen av at Høyre på Solbergs vakt har tatt Fremskrittspartiet inn i regjering.

Det skjedde ikke store endringer i Fremskrittspartiets politikk eller retorikk under Siv Jensen. Det var ikke derfor partiet fikk plass rundt kongens bord. Det var i stedet de øvrige høyrepartiene som erkjente at de er avhengige av Fremskrittspartiet. Vi må huske på at det var Jensen som dro i gang kampen mot «snikislamisering», daværende statsråd Listhaug som lanserte «imamsleiking» og imaginær forsvarskamp for svinekjøtt.

De over sju årene der Solberg ledet Høyre i regjering i tett samarbeid med Frp under Siv Jensen, er slett ikke historien om Høyres ferd mot sentrum, med Fremskrittspartiet på slep. Snarere er det historien om et pragmatisk og maktsøkende Høyre som sammen med Venstre og restene av KrF har søkt utover mot høyrepopulister for å få gjennomført tradisjonell høyrepolitikk.

Skuta Norge, under styring av Erna Solberg og høyrepartiene, drev nemlig ikke for vær og vind. Den fulgte en kurs som var stukket ut. Når folk med arbeidsavklaringspenger presses over på sosialhjelp, er ikke det et uheldig utslag av omstendigheter utenfor politikernes kontroll. Det er hensikten at det skal bli slik, det er villet politikk, slik Høyres Heidi Nordby Lunde har sagt rett ut. Bak endringen ligger en tankegang om at dårligere vilkår motiverer folk til å bli friske og søke arbeid.

Venstresiden har i denne valgkampen sagt høyt det høyrepartiene holder munn om: Forskjellene i samfunnet øker fordi noen har bestemt det. Så er det også viktig å understreke at denne utviklingen har møtt motstand. Uansett om en regjering med et avklart flertall i Stortinget bak seg har svært mye makt, har den ikke all makt i samfunnet.

Mange av tiltakene har hatt mindre virkning enn de kunne ha hatt, siden motkrefter har mobilisert. Det har blitt dyrere å være fagorganisert, men forbundene i LO har jobbet godt og systematisk, og likevel greid å øke medlemstallet. Veldig mange kommuner har vært styrt av rødgrønne partier gjennom hele denne perioden. Det har hatt mye å si.

Mange av tiltakene har hatt mindre virkning enn de kunne ha hatt, siden motkrefter har mobilisert.

Der regjeringen har gjort det lettere å ansette folk midlertidig, har mange rødgrønne kommuner vedtatt at man ikke skal bruke de mulighetene som ligger i arbeidsmiljøloven etter 2015. Hele 170 kommuner har vedtatt ulike modeller for kommunale anbud og innkjøp med strenge regler, for å stoppe sosial dumping og useriøse firmaer.

Det setter en standard i området og gjør både direkte og indirekte at regjeringens vedtak ikke får så store negative konsekvenser som det kunne ha fått. Det samme gjelder i andre saker, som hvordan man legger opp inntaket til videregående skole, eller om man setter velferdstjenester ut på anbud. Dette er spørsmål som hittil i stor grad har blitt bestemt lokalt, og der velgerne har takket nei til høyrepartienes løsninger.

Det er symptomatisk at noe av det siste Solberg- regjeringen fikk gjort, var å få lagt fram flere forslag som skal gjøre det lettere å overprøve lokale flertall med hensyn til nettopp «fritt skolevalg» og etablering av privat, kommersiell velferd. Nå ble det heldigvis ikke noe av det.