Rettferdig klimapolitikk

Dette er til dem som lurer på om man kan stemme Arbeiderpartiet når man er opptatt av klima. Jeg har gjort det, fordi jeg er trygg på at Arbeiderpartiet er det partiet som kan føre en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber.

Som AUF-leder var jeg med på å lande et program for Arbeiderpartiet. Utgangspunktet mitt var at en arbeiderbevegelse for 20-tallet må kunne love dagens unge at vi skal kutte det som trengs for å unngå katastrofale klimaendringer. Noe annet holder ikke. Det står altfor mye på spill.

Vi er gjensidig avhengig av hverandre.

Vi kan ikke leve med konsekvensene av tørke, flom, skogbranner og ekstremvær som klimaendringene vil føre med seg. Sosialdemokratiet er bygget på solidaritet, og den solidariteten må vi ha med unge som nå klimastreiker fordi de er bekymret for hva slags verden de skal leve i, og med folk i resten av verden som må bære enda større konsekvenser enn oss her i Norge.

I komiteen satt også LOs Are Tomasgaard. Å forene klimaaktivisten og fagforeningsmedlemmet har vært oppgaven vår i denne programprosessen. For som Are Tomasgaard sa på et av de første møtene: det er de unge som skal kjøpe produktene mine medlemmer produserer. Vi er gjensidig avhengig av hverandre.

Begge er avhengig av å ha en jobb å gå til, både på kort og lang sikt. Begge er avhengig av at vi tar ansvar for kloden vi lever på. Fagforeningsmedlemmene og bedriftene de jobber i må konkurrere på utslippskutt og bærekraft i en verden med strengere klimakrav og mer bevisste forbrukere.

Bærekraft vil være et konkurransefortrinn i årene som kommer, der Norge kan bli ledende hvis vi tør å satse nå. Klimaaktivistene er avhengig av kompetansen som finnes i norsk arbeidsliv, fordi det er der de praktiske løsningene på klimakutt skapes.

Totalen ble et program jeg mener er ambisiøst på vegne av klimaet og folk i jobb.

Vi skal bruke staten aktivt i alle delene av klimapolitikken.

Betyr det at jeg ikke skulle sett at noe var annerledes i programmet? Nei, selvfølgelig ikke. Men jeg mener at Arbeiderpartiet sitt program har ambisjonene og redskapene vi trenger for den store oppgaven vi står overfor. I de største krisene trengs det lederskap og en helhetlig plan. Det har vi, og jeg håper vi får satt den ut i livet.

Det første vi måtte bli enige om var målet: Vi skal kutte 55 prosent av Norges utslipp innen 2030. Det er et løfte som legger en ramme rundt alt annet vi skal gjøre. For vi skal kutte det vi må.

Det viktigste for å kutte klimautslipp, er å faktisk begynne å kutte utslipp. Det har ikke vært mangel på gode intensjoner i norsk klimapolitikk, men det har vært mangel på handling. I partiprogrammet ligger en plan for hvordan vi skal kutte utslipp i hver sektor. Der ligger planen for hvordan vi skal levere bærekraftige løsninger innenfor transport, matproduksjon og i industrien.

Og enda viktigere; der ligger planen for næringene vi skal bygge og videreutvikle for å skape jobber i hele landet. Norge kan bli verdensledende på havvind, karbonfangst- og lagring, bioøkonomi og mye mer. Dette er klimapolitikk som fungerer fordi den gir folk mulighet til å bruke kompetansen sin og skape løsningene for framtida.

I partiprogrammet ligger også redskapet vi skal bruke: sosialdemokratiet. Å tørre å styre, ikke vente på at markedet skal endre seg av seg selv. Vi skal bruke staten aktivt i alle delene av klimapolitikken. Politikken og staten skal ikke velge vinnere blant bedrifter, men kan gi forutsigbare rammevilkår og bidra til innovasjon. Staten kan avlaste risiko i en tidlig fase for å få i gang prosjekter før de blir lønnsomme.

For arbeiderbevegelsen må klimapolitikken ikke føre til større forskjeller mellom folk og gi arbeid.

Krav i offentlige anbud kan gjøre klimavennlige løsninger til et konkurransefortrinn. Statlig eierskap kan gi betydelige ringvirkninger i økonomien og styrke forskningsmiljøer.

Gjennom prosessen ble jeg overbevist om at det er en samlet arbeiderbevegelse som kan vise vei på klima. Med kunnskapen og nærheten LO og fagforeningene har til det norske arbeidslivet og næringene våre, og med AUF og unge klimaaktivister sine helt avgjørende krav om å kutte utslipp. Dette er radikal klimapolitikk som vil kutte utslipp og skape jobber samtidig.

Det er ikke politikere som skal løse klimakrisa, det er det folk i jobb og deres kompetanse som skal gjøre. Å ha trygghet for at du har en jobb å gå til også gjennom omstilling, er helt avgjørende for at klimapolitikken skal lykkes. Å ha en jobb å gå til gir alle andre friheter i livet. Sånn er det for meg, og de aller fleste andre.

Jobb er fellesskap, jobben gir deg lønn til å betale regninger, den gir boliglån og mulighet til fine opplevelser. Derfor er solidaritet med alle dem som betaler velferdsstaten gjennom å gå på jobb den andre rammen rundt klimapolitikken. Ingen skal stå igjen også når næringer omstilles og nye næringer skapes.

Det har alltid vært vanskelig å skape et rettferdig samfunn.

Noen grunnleggende prinsipper må ligge til grunn for en rettferdig klimapolitikk som på alle andre store områder. For arbeiderbevegelsen må klimapolitikken ikke føre til større forskjeller mellom folk og gi arbeid, ikke arbeidsløshet. Og den må oppleves rettferdig for folk i Norge. De som har tatt de største byrdene under koronakrisa skal ikke også måtte ta de største byrdene for klimakrisa.

Klimakrisa og ulikhetskrisa må løses samtidig. I Klassekampen onsdag 8. september sier Une Bastholm at det er vondt, men at de er nødt til å prioritere klima over tannhelse. Men for de som mangler tenner i dag, så kan ikke tannhelse vente til vi har løst klimakrisa. På samme måte som den arbeidsløse ikke kan gå uten jobb til utslippene har gått ned.

Grunnleggende urettferdigheter i folk sine liv må løses samtidig som vi løser klimakrisa. Både fordi verdighet i livet her og nå er for viktig til å vente, men også fordi det ikke er jevnt fordelt hvem som bidrar mest til klimagassutslippene i Norge.

Det er ikke rettferdig at de som bidrar lite til utslipp i utgangspunktet skal ta regninga for kuttene. Utslippskutt må skje på en rettferdig måte, og samtidig med velferdsreformer som gir mer rettferdighet i landet vårt.

Jeg vil ha en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber, og som både klimaaktivisten og fagforeningsmedlemmet kan være stolt av.

Noen ganger kan jeg få følelsen av at min generasjon har fått veldig mange store oppgaver, og det har vi. Ingenting er lett ved å være sosialdemokrat i 2021. Men det har det ikke vært før heller. Det var ikke lett å kjempe for arbeidsrettigheter i en tid der du var helt avhengig av jobben og arbeidsgiveren din for å overleve.

Det var vanskelig. Det har alltid vært vanskelig å skape et rettferdig samfunn. Sosialdemokratiet ble ikke lagd fordi folk mangla en hobby og noe å finne på. Det ble lagd fordi de vanskeligste oppgavene må løses av de som legger frihet, likhet og solidaritet til grunn.

For alternativet til at vi selv er med og skaper endring er ikke at vi ikke får endring, men det er at andre bestemmer hvordan endringene blir. Det kan være markedet eller andre partier som legger helt andre prinsipper og verdier til grunn. Sånn er det også når det gjelder klima.

Alternativet til at sosialdemokratiet lager planen for omstilling, er at noen helt andre gjør det. Da kan vi få en omstilling som ikke er rettferdig, som ikke synes det er viktig at folk har en jobb å gå til, og som skaper større forskjeller mellom mennesker.

Jeg vil ha en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber, og som både klimaaktivisten og fagforeningsmedlemmet kan være stolt av. Jeg gleder meg til å se Arbeiderpartiet og en ny regjering begynne på den jobben.