En revolusjon for fattige barn i USA

På lørdag fikk President Joe Biden en helt nødvendig økonomisk krisepakke gjennom i Kongressen. Den skjulte en liten revolusjon av enorm betydning for millioner av amerikanere. Riktignok kaller de det ikke barnetrygd, men child tax credit. Det er tross alt USA. Ordningen er en utvidelse av en allerede eksisterende regel, men mye mer omfattende enn tidligere, og mer penger til flere.

I praksis vil nå over nitti prosent av amerikanske barnefamilier, det vil si 69 millioner mennesker, motta opp mot 3600 dollar i året per barn, med en gradvis utfasing når inntekten overstiger 75 000 dollar per forelder eller 150 000 dollar til sammen. Ordningen utvides i tillegg slik at den også treffer de aller fattigste, som ikke har noen nevneverdig inntekt å trekke skattegrunnlag fra. Pengene skal utbetales på forhånd, og månedlig.

Det er en betydelig endring i tilnærming til fattigdom og velferdsstat

Det er en betydelig endring i tilnærming til fattigdom og velferdsstat. Kongressmedlem Rosa deLauro (D), som har jobbet for dette siden 2003, uttalte at vedtaket «vil for alltid endre måten vår nasjon støtter både middelklassen og barn i fattigdom». Det gjenstår å se, men et viktig signal om hva som kan komme, er det i alle fall.

Den mest åpenbare begrunnelsen for at dette er en god idé er enkel. Det beste middelet mot fattigdom er penger. Eller som økonomen Charles Kenny skal ha sagt: «Hovedgrunnen til at fattige folk er fattige, er at de ikke har nok penger».

Og det trengs. Veldig mange amerikanere er fattige.

Nesten halvparten av alle amerikanere jobber i lavtlønnsyrker. Med en sånn jobb kan du ikke betale regningene dine. Da må du ha en jobb til. Minstelønnen i USA, korrigert for prisveksten, er lavere i dag (7,25 dollar i timen) enn for 45 år siden (9,68 dollar i timen), ifølge offisiell statistikk fra det amerikanske arbeidsdepartementet. Mange stater har hevet minstelønnen, uten at ledigheten har økt. Men et forslag om en ny nasjonal minstelønn ble parkert i senatet av republikanerne i fjor. En slik lovfesting gir mening i et land som USA, der knapt ti prosent er medlem i en fagforening, og kollektive forhandlinger er lite utbredt.

Det beste middelet mot fattigdom er penger

Andelen amerikanere uten noen form for helseforsikring har i flere år gått ned, men de siste årene har den økt den igjen. Ifølge offisielle tall er nå 8,5 prosent av alle amerikanere uten helseforsikring. Det er sørgelige tilstander, faktisk så sørgelig at man dør av det. Forskerne Angus Deaton og Anne Case har vist at hvite, middelaldrende amerikanere uten utdanning stadig oftere dør av problemer som kunne vært unngått: rus, selvmord, kronisk leversykdom og leversvikt.

I tillegg har mellom 6 og 8 millioner amerikanere havnet i dyp fattigdom bare det siste året. Jobbene som ikke kunne utføres på hjemmekontor, forsvant.

Vi vet jo at barnetrygd er lurt. Vi vet at slike universelle kontantutbetalinger fungerer bedre enn målrettede ordninger man må søke på, får høyere politisk oppslutning, er enklere å administrere, og stigmatiserer mindre. Typisk europeisk, og derfor har de aller fleste europeiske land en eller annen form for barnetrygd. Men i USA? I USA vil mange tenke at gratis penger til folk – også de som ikke jobber – er uansvarlig og dyrt og kollektivistisk. Og helt urealistisk.

Lenge hadde faktisk amerikanske barnefamilier med lite penger tilgang på støtte

Men vår overraskelse viser egentlig bare at tidene forandrer seg. USA har ikke alltid vært slik. Lenge hadde faktisk amerikanske barnefamilier med lite penger tilgang på støtte. Med Franklin Roosevelt’s New Deal i 1935 kom også Aid to Families with Dependent Children (AFDC).

Men så fikk vi de harde åttiårene, troen på individet, markedet og pull-yourself-up-by-the bootstrap. Gradvis ble den amerikanske velferdsstaten og fordelingspolitikken demontert. Det var likevel først i 1996, under president Bill Clinton, at det ble de fattige barnas tur til å bidra. Foreldrenes deres skulle reddes fra fattigdomsfellen, de skulle oppmuntres til å jobbe og de skulle bli frie til å realisere seg selv og sitt potensial. Nærmere bestemt med Personal Responsibility and Work Opportunity Act. Nei, det er ikke tull, eller en liksomlov fra Saturday Night Live. Den het det på ordentlig.

AFDC ble altså plukket fra hverandre i 1996 og avløst av en ny ordning som skulle stille krav. For å motta støtte, skulle det jobbes. Og det er her det begynner å bli relevant for oss i Norge. For det høres kanskje litt kjent ut? Med den nye ordningen kunne penger maks gis i fem år, og bare til dem som jobbet. Pengene måtte, for enhver pris, ikke å ta fra folk motivasjonen til å jobbe.

Delstatene, som forvaltet midlene, fikk sterke insentiver til å bruke minst mulig av støtten og få mottakere «off welfare». Det ble en kjempesuksess. I hvert fall målt etter antall støttemottakere, som falt som en stein. Men det var også en katastrofe for dem som nettopp falt ut av denne statistikken. De som ikke lenger fikk støtte, hadde ikke nødvendigvis en jobb til å leve av. De ble i stedet veldig, veldig fattige. Bare 23 prosent av alle familier som lever i fattigdom, mottok støtte fra programmet i 2019, mot 68 prosent i 1996.

Gradvis ble den amerikanske velferdsstaten og fordelingspolitikken demontert

Kontroll og krav til dem som har minst, er ikke unikt for USA. For, som Rutger Bregman skriver, i våre velmente forsøk på å redusere fattigdom og ulikhet, blir vi stadig oftere fanget i mistro til dem vi skal hjelpe. Dermed sløser vi bort ressurser på dyre og nytteløse strukturer og insentiver. Her i Norge også. Vi avkorter den ene knappe stønaden mot den andre, og bruker ufattelig mye ressurser på å sjekke og kontrollere at ingen får for mye penger fra NAV. Noen ganger blir vi så ivrige at vi putter folk i fengsel, selv om de ikke har gjort noe galt.

Dette gjør vi til tross for at ingen vil ha fattigdom, og til tross for at det er ganske godt dokumentert at folk som har lite penger og får litt mer, i all hovedsak bruker pengene svært fornuftig. I hvert fall minst like fornuftig som deg og meg.

Tilbake til USA. Det er klart det er motstand mot dette blant mange republikanere. Men overraskende lite. Senator Mitt Romney vil i stedet ha mer støtte til barnefamilier. Når mange nå klør seg nå i hodet og forsøker å forstå hvordan President Biden fikk republikanere og moderate demokrater med på dette, kan vi kanskje også selv få noe å tenke på.

For det finnes flere mulige forklaringer på denne lunkne motstanden og for at hele opplegget faktisk var politisk mulig, oppsummerer Jason DeParle til programleder Michael Babaro i podcasten The Daily. De gjelder også for fordelingspolitikk mer generelt.

For det første er det, ifølge DeParle, en stadig sterkere forståelse av at fattigdom og knapphet i barndommen er skadelig. Selv i en ganske kort periode. Det handler om hjernens utvikling, om stress og om alt som må nedprioriteres og fungerer dårligere hos foreldrene når det er knapphet på penger. For det andre begynner det å synke inn hos stadig flere at mulighetene ikke er så like i mulighetenes land.

Fattigdommen er strukturell, arvelig og avhengig av mange faktorer utenfor egen kontroll

Fattigdommen er strukturell, arvelig og avhengig av mange faktorer utenfor egen kontroll. Og den rammer stadig flere. Mens vi på 1990-tallet oppriktig trodde at alle hadde muligheter til å skaffe seg en jobb med en lønn til å leve av, er dette i dag en antakelse stadig færre kjøper. Blant annet fordi mulighetene blir mindre like når de økonomiske forskjellene blir større.

For det tredje går barnetrygd lett hjem i verdikonservative miljøer. Da kan mor være hjemme, kanskje til og med holde hjemmeskole, og likevel sette mat på bordet. Til sist er barnetrygd en ganske treffsikker subsidiering av barnefødsler. Og USA, som Norge, trenger flere barn.

Motsatt er det vanskelig å finne gode argumenter mot økonomisk støtte til barnefamilier. Bortsett fra at det er dyrt da. Og akkurat den barrieren er det mulig å omgå nå, når de fleste er enige om at økonomien trenger stimulering og offentlig pengebruk.

Det er mer vi kan lære her. Når amerikanerne først gjør dette, så drar de på litt. Den norske barnetrygden står nærmest stille, og er på litt over 1000 kroner per barn. I USA blir den opp mot 3000. Pengene skal heller ikke avkortes mot andre stønader til de aller fattigste familiene. Dette ene grepet vil, ifølge Jason deParle i New York Times, halvere barnefattigdommen i USA.

Ulempen med Bidens ordning, i motsetning til vår barnetrygd, er at den er midlertidig. Vi får trøste oss med at det er vanskeligere å fjerne en ordning som først er innført, enn å motarbeide den før den er født. Særlig når ordningen er så godt som universell. Det betyr at ikke bare fattige familier, men hele 69 millioner mennesker, vil motsette seg forslag om å ikke videreføre ordningen. Det hele var med andre ord et smart trekk, som amerikanske barn har mye å vinne på.

Når amerikanerne først gjør dette, så drar de på litt

Selv de som er minst glade for dette er verdt å lytte til.

Republikanere frykter fortsatt at pengene vil demotivere foreldre fra å jobbe. Republikaneren Marco Rubio for eksempel, er skeptisk. Hvis det å løfte familier ut av fattigdom var så enkelt som å gi foreldrene en sjekk, skrev han i et nylig debattinnlegg, da ville vi løst fattigdomsproblemet for lenge siden,

Ja, dere ville kanskje det.