Rikdom og makt

Da velgerne gikk til urnene med stemmeseddelen sin i 2021, sto sosiale forskjeller på toppen av agendaen. Valgforsker Johannes Bergh så den gang folks rangering av ulikhet på førsteplass som en reaksjon på de åtte årene en borgerlig regjering hadde styrt landet.

I dagens offentlige ordskifte får ulikhet mindre oppmerksomhet. I stedet har temaer som en påstått næringsfiendtlighet, skattesjokk og skatteflukt preget nyhetsbildet. Skal vi tro noen av de sterkeste stemmene i debatten, kan det virke som om landets politikere er drevet enten av dumskap, misunnelse eller et sterkt ønske om å ødelegge for framtidig verdiskaping.

Ingen av delene stemmer, selvsagt. Tvert imot gjør regjeringen og budsjettpartner SV det de lovet velgerne i forkant av valget i 2021; de tar grep for å få forskjellene ned. Det er verken spesielt sjokkerende eller dumt, og dessuten i hovedsak basert på faglige råd.

Det er for så vidt et legitimt ønske å ville betale mindre skatt.

For eksempel har regjeringen innført en grunnrenteskatt på havbruksnæringen – anbefalt av et tungt faglig utvalg. De har på høy tid også satt en stopper for muligheten til å ta med seg store ubeskattede verdier om man flytter ut av Norge, ved å innføre den såkalte «exit»-skatten, også etter faglige råd.

Mens regjeringen Solberg gjennom åtte år kuttet skattene for landets rikeste i budsjett til budsjett, leverte den sittende regjeringen forrige uke nok et statsbudsjett der skattekutt til alle med inntekt under en million. Det er i tråd med det regjeringen har gjort i alle budsjettene siden de tok over i 2021. Totalt har for eksempel de med inntekt på 700.000 fått 4800 kroner i lavere skatt.

De med inntekt under 200.000 kroner har fått om lag 10.000 kroner i lavere inntektsskatt. Å sette ned skatten på arbeidsinntekt, er også i tråd med faglige råd og bygger dessuten oppunder mantraet om arbeidslinja – regjeringen har altså gjort folks økonomi romsligere og dessuten sørget for at det er mer lønnsomt å jobbe.

Utviklingen i ulikhet er med andre ord fremdeles svært urovekkende.

Men vi er jo ikke i mål, slik blant annet ny forskning fra SSB tydelig viser. Ifølge rapporten, ført i pennen av SSB-forsker Ola Vestad, har konsentrasjonen av inntekt blant landets rikeste ikke vært på nivå som i dag på over 20 år. Rapporten bygger på tidligere studier om fordeling av inntekt og formue, der Vestad har samarbeidet med blant andre forskerne Rolf Aaberge og Magne Mogstad.

Forskerne går grundig inn i hvordan ulikheten ser ut når man tar innover seg hvordan norske kapitaleiere har tilpasset seg flere omlegginger av skattesystemet.

Blant annet kombinerer de individers skatterapporterte inntekter med selskaps- og eierskapsdata. På denne måten får vi oversikt over norske kapitaleieres reelle inntekter, ikke bare de hun tar ut til forbruk (og beskatning). Og tallene viser altså at en rekordstor andel av inntektene går til den rikeste 1-prosenten i landet.

De siste tre årene har for eksempel den øverste prosenten av norske husholdninger i gjennomsnitt fått hver fjerde krone av all markedsinntekt.

Dette viser tydelig hvordan økt økonomisk makt også kan gi økt politisk makt.

Utviklingen i ulikhet er med andre ord fremdeles svært urovekkende og bør stå høyt på agendaen for de politikerne som ønsker et land med små forskjeller mellom folk. Men konsentrasjonen av inntekt (og formue) i toppen av inntektsfordelingen i Norge, betyr også at mange i Norge har en økende rikdom å forsvare. Det er derfor kanskje ikke så overraskende at vi i dag har hele tre organisasjoner hvis formål er å få skatten for landets rikeste kapitaleiere ned.

Aksjon for borgerlig valgseier, Aksjon for Norsk Eierskap og den ganske ferske Fellesaksjonen for verdiskaping og privat norsk eierskap, jobber alle for å spre informasjon om formues- og eierbeskatningens påståtte skadelige konsekvenser. Til sammen bruker disse aksjonene store summer både på å støtte partier som går til valg på skatteletter for landets rikeste og på PR-kampanjer i aviser og sosiale medier.

De fremstiller Norge som et mislykket land det er umulig å skape noe i og der vi omtrent bare kan slukke lyset, slik blant annet Devold-arving og Norsk Eierskap-initiativtaker Knut Flakk har uttalt, dersom ikke velgerne stemmer fram en høyrevridd reddende engel i 2025.

Dette viser tydelig hvordan økt økonomisk makt også kan gi økt politisk makt.

De ferske tallene fra SSB viser at vi trenger mer omfordeling i framtida, ikke mindre.

Det koordinerte trykket er sterkere enn tidligere. Det er imidlertid få nye argumenter eller eksempler som underbygger den påståtte ødeleggende effekten det norske skattetrykket på kapital og eiendom har. Tvert imot har vi en rekke tall og fakta som viser hvor bra det går i AS Norge. Det er rekordoverskudd i norsk industri og vi ser også et rekordnivå på investeringer. Og ikke minst; landets rikeste blir rikere, slik Kapitals ferske liste ettertrykkelig slo fast – igjen.

Mens landet som helhet blir rikere – og norske kapitaleiere også gjør det – har ikke utviklingen for den vanlige nordmann vært den samme. Tvert imot har utviklingen i disponibel inntekt for den jevne innbygger stått omtrent på stedet hvil de siste ti årene. Medianinntekten har falt fra 2013 til 2022.

Det er for så vidt et legitimt ønske å ville betale mindre skatt. Men om noen skal betale mindre, må andre betale mer. Det bør ikke være landets arbeidstakere. De ferske tallene fra SSB viser at vi trenger mer omfordeling i framtida, ikke mindre.