En annen verden er mulig

«En annen verden er mulig!» Slik lød slagordet fra Globaliseringskonferansen 2021 som nettopp ble avsluttet i Oslo. En murstein av en bok hevder det samme. Ved å grave dypt i historien, ønsker forfatterne å vise at ingen ting i denne verden er forutbestemt: Vi lager selv den verden vi vil ha.

Den meget anerkjente antropologen David Graeber er kjent for bøker som Debt. The first 5000 years (2011) og den kritiske samtidsdiagnosen Bullshit Jobs (2018). Hans kollega David Wengrow er en anerkjent arkeolog, med mange utgivelser bak seg. Graeber døde like før boka var klar, av kreft. Et intellektuelt tap av dimensjoner.

Dette er et forsknings- og formidlingsprosjekt av rang.

Dette er en bok for historieinteresserte med god tid. Bare noteapparat og referanseliste er på over 60 sider. Selve boka bikker nesten 530 sider, med detaljert viten, anekdoter, digresjoner og stort vidd.

 

Ambisiøst og originalt prosjekt

Prosjektet er ambisiøst og originalt. The Dawn of everything. A new history of humanity forsøker å omskrive historien, ved å gjøre den mindre lineær og mindre entydig. Utgangspunktet er at store vestlige tenkere, som opplysningstidens Thomas Hobbes (1588–1679) og Jean Jaques Rousseau (1712–1778), har delt verden i alt for enkle kategorier.

Hobbes opererte med tesen om at i før-sivilisert tid var det alles krig mot alle, og bare elendighet. Derfor måtte en sterk stat innføres. Rousseau så det annerledes: Livet var godt da vi var frie ville, før eiendomsretten satte inn. Alle var gode og uselviske.

Slike enkle bilder og forståelsesrammer, hevder forfatterne, er ført videre med popularisert verdenslitteratur fra akademikere som Jared Diamond, Yuval Noah Harari og Steven Pinker. Og det har blitt akseptert allmennkunnskap at historiens gang har gått som følger: Først levde vi i små, egalitære klanssamfunn og var jegere og fiskere. Det var naturtilstanden. Så kom jordbruket, og vi ble mange og privateiendom ble innført. Så kom spesialisering og høvdinger, krigere og hellige menn. Ut av dette vokste byer, og så sivilisasjon, filosofi, astronomi, og hierarki, kongedømmer og store riker. Av dette følger vitenskap, kapitalisme og den industrielle revolusjon.

Forståelsen vi har internalisert er at det er teknologien som driver utviklingen, og ikke menneskelige valg.

Det hele går i en rett linje. Samfunn går ikke tilbake til det som var, når de krysser grensen til neste trinn. Og denne «loven» er lik over alt på kloden. Det går fra lavt til høyt, fra primitivt til mer sofistikerte leveformer. Forståelsen vi har internalisert er at det er teknologien som driver utviklingen, og ikke menneskelige valg. Vi kan ikke stå imot dette. Og det hele ender der vi nå er, i det moderne. Det er ingen vei ut av denne ulikhetens verden. Slik er utviklingens lov. Det er bare å se på historien.

 

Vårt forfeilede verdensbilde

Men alt dette er jo fundamental feil, hevder Graeber og Wengrow. Forfatterne peker på et rikholdig utvalg av arkeologiske funn og dokumenter fra hele verden for å vise at historien slett ikke har vært entydig eller rettlinjet. Joda, vi har levd i små grupper som jegere og sankere, og det ble etter hvert utviklet byer og stater, jordbruk, ulikhet og byråkrati. Men dette skjedde ikke automatisk, eller over natten. Vi gikk inn og ut av ulike samfunnsformer, gjennom mange tusen år. Vi var aldri passive objekter. Vi har hatt valgmuligheter, og vi har brukt dem.

Vi blir med inn til livet jegere og sankere levde i siste istid og til vi inntok de eurasiske sletter. Gjennom arkeologiske utgravninger er vi til stede hos urfolk i Nord-Amerika. Og alle disse gruppene og samfunnene, over tidsspenn på flere tusen år, levde langt mer variert enn vi har trodd. Vi blir introdusert til storslagne istids-gravskikker og til monumental arkitektur som i Göbekli Tepe, i det moderne Tyrkia, som dateres tilbake til ca 11 000 år siden, altså lenge før jordbruksrevolusjonen.

Forfatterne peker på et rikholdig utvalg av arkeologiske funn og dokumenter fra hele verden for å vise at historien slett ikke har vært entydig eller rettlinjet.

Det er eksempler fra Nord-Amerika, fra stedet kjent som Poverty Point, en gruppering massive, symmetriske konstruksjoner i Louisiana fra rundt 1600 før vår tidsregning. Dette var en by på størrelse med Midtøstens Mesopotamia. Det rimer ikke med den offisielle fortellingen om hvordan jegere og sankere levde.

Fra Amazonas har vi funn som viser at samfunn drev med to helt ulike former for sosial organisering ut fra hvilken årstid det var. Det var små autoritære nomadiske grupper i tørketiden, og store, konsensusorienterte hagebruk-bosetninger i regntiden. Vi blir introdusert for kongedømmet Calusa, et monarkisk jeger- og sankersamfunn som spanjolene kom over da de ankom Florida. Alle disse eksemplene blir på mange vis utradert fra den konvensjonelle lineære historiefortellingen, slik forfatterne fremstiller det.

Graeber og Wengrow viser ellers til at det tok over 3000 år før det vi kaller den fruktbare halvmåne, området nord for den arabiske ørken opp mot Mesopotamia og langs Middelhavet i Midtøsten, fullt ut ble et jordbrukssamfunn. Disse tidlige proto-bondesamfunnene hadde i seg det Graeber og Wengrow kaller «the ecology of freedom». Det betyr at de hadde friheten til å gå inn og ut av bondegjerningen, for på denne måten å unngå å bli fanget av en streng tidspreget hverdag, som også var økologisk sårbar.

 

En annen verden var og er mulig

Hva er en stat, spør forfatterne. De mener at staten består av en kombinasjon av tre elementære former for dominans: kontroll over voldsapparatet (suverenitet), informasjonskontroll (byråkrati), og det de omtaler som personlig karisma (som manifesterer seg gjennom valgsystem). Noen stater fremviser to eller bare en av disse karakteristikaene, og forfatterne viser dette ved eksempler. Formålet er å vise at det var aldri noen automatikk i at vi måtte komme dit at alle tre former eksisterer, som i moderne stater. Det er heller ingen automatikk i at dagens system skal vare evig.

Boka vil forbli på nattbordet til antropologer, historikere og arkeologer, og ikke hjemme hos den jevne leser.

I de siste 5000 årene har kongedømmer og imperier vært sjeldne eksempler på en form for politisk hierarki, skriver forfatterne. Disse formene har i realiteten vært omgitt av mye større områder der innbyggerne systematisk unngikk faste, altomfattende autoritetssystem.

Mennesket har til alle tider vært tiltalt av det til det Graeber og Wengrow kaller de tre grunnleggende friheter: friheten til å si nei, friheten til å reise til et annet sted, og friheten til å lage nye sosiale ordninger. Dette har vært en type sivilisasjon der vi hjelper hverandre, vi samarbeider, og bryr oss om hverandre.

Så hvorfor har det blitt slik at vi likevel i dagens verden har stivnet i et mønster og i en verden med krig, grådighet, utbytting og en systematisk distanse til andre menneskers lidelse? Og at vi tror at dette er slik det måtte bli? Forfatterne vil ha oss til å tenke, og til å ville noe annet. De går detaljert til verks for å komme hit, og Graebers hang til det anarkistiske er kjent.

Å opprettholde drømmen om en annen verden forblir viktig.

Var det nødvendig å gå så detaljert til verks for å fastslå at en annen verden er mulig? Ja, jeg tror det. Dette er et forsknings- og formidlingsprosjekt av rang. Det gir merinnsikt. Og den kan brukes av de sosiale bevegelsene både her hjemme og internasjonalt hvert år når de møtes. Men boka vil forbli på nattbordet til antropologer, historikere og arkeologer, og ikke hjemme hos den jevne leser. Den er krevende, svært detaljfokusert, enkelte ganger spissfindig, og forutsetter mer enn en vanlig dose nysgjerrighet.

Å opprettholde drømmen om en annen verden forblir viktig. Den blir kanskje også mer realistisk når vi har historisk belegg for at det har skjedd mange ganger tidligere. I så måte skylder vi Graeber og Wengrow en stor takk.