FOTO: Jp Valery/Unsplash

Når vekst er systemsvikt

Kutt ned på reklame, gå fra å eie til å leie, unngå matkasting, nedskaler økologisk ødeleggende industrier, innfør kortere arbeidstid – dette er noen av Jason Hickels forslag i hans nye bok, «Less is more».

Perspektivmeldingen legges frem for Stortinget hvert fjerde år og nå sist i februar 2021. Meldingen utløser som regel en generell bekymringsfure i pannen hos de fleste økonomer. Hvordan skal vi få råd til alt vi vil? Vil bruttonasjonalprodukt (BNP) øke nok?

Samtidig klager mange over at de lider under en stadig tøffere tidsklemme. Alt dette mens økonomien vår i det store og hele vokser med mellom 1,5 – 2 prosent årlig. Det er noe som ikke stemmer helt.

Vi vet at vi står overfor utfordringer av overgripende art. I 2019 publiserte 11 000 vitenskapsfolk fra over 150 land en artikkel der de oppfordret verdens regjeringer til mindre vekstorientering, til fordel for «bærekraftige økosystemer og gode liv».

Kapitalismens skyld

Det skrives stadig flere bøker som målbærer den samme utviklingsbekymringen. Jason Hickels Less is more. How degrowth will save the world, er den aller siste. Og den er ramsalt i sin kritikk av kapitalismen som økonomisk system.

Kapitalismen oppstår derfor, i Hickels tolkning, som resultat av et voldelig ran av bondesamfunnets og fellesskapets ressurser.

Mange kaller vår tid for antropocen, menneskeepoken, og sier at krisene vi står overfor er nærmest en konsekvens av det menneskelige DNA. Det blir feil, hevder Hickel. Vår tids krise har ikke noe med mennesket per definisjon å gjøre, men heller med dominansen til ett bestemt politisk system. Vi burde derfor heller kalle vår tid for kapitalocen (et begrep også brukt på norsk av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen). Markeder har vi hatt i tusener av år, men kapitalisme er ikke mer enn cirka 500 år gammelt.

Jason Hickel, forfatter av ny bok om redusert vekst, «Less is more».

Kapitalismen kjennetegnes av stadig mer bruk og misbruk av både natur og mennesker inn i større og større akkumuleringssirkler. Forløperen for dette evige «mer og mer», (eller skal vi si 2% årlig BNP-vekst?), finner Hickel i middelalderen. Perioden etter svartedauden rundt 1350 og frem til ca 1500 var god for mange, hevder Hickel, og bruker historikeren Fernand Braudel (1902 – 1985) som sannhetsvitne, når han beskriver dette som «det europeiske proletariatets gylne epoke». Lønninger steg, det ble lavere avdrag, bedre kosthold og billigere mat.  Skogene og elvene og økologien blomstrer igjen.

Adelen tar utmark

Men dette ble etter hvert oppfattet som en krise for overklassen, ved at de fikk mindre akkumulerte inntekter. De adelige og en voksende borgerstand slo tilbake. Dette skjedde i særlig stor grad i England der mye fri utmark (the commons), det vil si beitemark, elver og skog, ble avstengt og inngjerdet. Det ble til eiendom. Det var store bondeopprør mange steder i Europa, som ble slått hardt ned på. På engelsk er det nye systemet kjent som «enclosure», et system den britiske konservative Edmund Burke (1729-1797) og hans likesinnede forsvarte som «samfunns- og normbevarende».

Kapitalismen oppstår derfor, i Hickels tolkning, som resultat av et voldelig ran av bondesamfunnets og fellesskapets ressurser. Selve ordet «poverty» (fattigdom) oppstår i denne perioden. På grunn av «enclosure»-politikken dro mange bønder inn til byene der en gryende industrialisering møtte dem. Denne tidlige kapitalistiske fasen, fra ca 1500 til 1800, var en fæl periode, skriver Hickel. I England sank forventet levealder fra 43 år rundt 1500 til litt over 30 i 1700, og i Manchester sank den helt ned til 25 år.

Vi har derfor ingen direkte forpliktelser overfor det ikke-menneskelige.

Denne «interne koloniseringen» var ikke nok. Akkumulering av rikdom skulle etter hvert foregå i stort monn utenfor Europas grenser. Samme år som 100.000 tyske bønder ble massakrert, i 1525, fikk Hernán Cortés (1485 – 1547) ærefullt foretrede for kongen i Madrid. Denne conquistadoren drepte omtrent det samme antall mennesker på sin vei gjennom Mexico da han ødela azteker-riket. Takket være kolonisering ute fikk kapitalistene nok innsatsvarer til den industrielle revolusjonens endelige gjennombrudd. Dette krevde cirka 5 millioner indianerslaver, deretter 15 millioner afrikanske slaver over en periode på ca 300 år.

Opplysningstidens ødeleggende ånd

India utviklet Storbritannia, skriver Hickel, og viser til den massive skatteinnkrevingen britene tillot seg, mens indere sultet og hadde forbud mot å utvikle egen industri. Hvorfor protesterte ikke flere filosofer og folk i intelligentsiaen, kan vi spørre oss. Visste de ikke bedre? Jo, noen av dem gjorde det, men «enclosure»-politikken førte til større enheter og høyere produktivitet.

Filosofen John Locke (1632 – 1704) skal ha sagt at dette egentlig var tyveri, men ettersom det ble produsert mer, og det da var mer å fordele, var politikken likevel etisk forsvarlig. Dette minner oss om dagens norske oljedebatt. Vi vet at vår utvinning bidrar til å ødelegge klodens klima, men den bidrar samtidig til at vi har mer å fordele. Da så.

Opplysningstidens store tenkere var barn av sin tid, men som deres idéhistoriske etterkommere har vi vanskelig for å fri oss fra deres tankesett. Francis Bacon (1561 – 1626) blir ofte omtalt som den moderne vitenskapens far. Han sa en gang at vitenskapen skulle torturere ut av naturen dens hemmeligheter.

Og med den naturdegradering kloden i dag bærer vitne om, kan vi si at hans form for mekanisk tenkning har seiret. Jord er eiendom, levende vesener er ting, økosystem er ressurser som skal tømmes. Filosofene Descartes (1596 – 1650) og Kant (1724 – 1804) skiller klart mellom mennesker og alt annet. Bare vi har følelser. Vi har derfor ingen direkte forpliktelser overfor det ikke-menneskelige.

Profitt som alle tings mål

Denne tankegangen er brakt flere hakk fremover i vår tid. De fantastiske fossile produktene kull, olje og gass har gjort kapitalismen enda mer ekspansiv. Den dypere drivkraften forblir akkumulering. Profitt blir et mål i seg selv og har blitt løsrevet fra våre nære behov, skriver Hickel. Gode lokale bedrifter som driver med overskudd, selger seg plutselig ut og etablerer seg i andre land, der profittmarginene er enda bedre.

Vi bruker begrepet vekst om noe som egentlig burde kalles et sammenbrudd.

Nylig solgte Hydro noen valseverk som kunne ha videreutviklet og skapt norske grønne industriarbeidsplasser. Nå er de tatt over av et utenlandsk investeringsfond. Også våre egne bedrifter lider under et strukturelt imperativ om å vokse.

Som forbrukere utsettes vi for aggressiv markedsføring og salg av brukerdata. Og hele tiden ligger den ekle følelsen der hos oss at vi ikke har det alle andre har. Så da jobber vi litt mer, og føler at tiden aldri strekker til. Og i mellomtiden brenner Amazonas ned og brannstifter Bolsonaro vil at Norge og andre signerer frihandelsavtale med landet.

Kapitalens naturødeleggende karakter

Diverse forskningsrapporter bekrefter at det vi kaller «materiell utvinning» står bak ca 80 prosent av klodens naturmangfoldstap. Hadde den økonomiske gevinsten av dette blitt jevnt fordelt, kunne vi kanskje fortsatt ha brukt John Lockes argumentasjon om at dette tjener fellesskapet. Men nå vet vi bedre. Ulikheten øker. Den rikeste 1 prosenten av verden tjener mer enn den fattigste 50 prosenten. Milliardærene i våre egne samfunn blir flere, mens de under fattigdomsgrensa også blir flere.

Det pussige er at vi fremdeles bærer på tankegodset til filosofen og økonomen David Hume (1711 – 1776). Han mente at om fattigfolk og arbeidere opplevde litt svakere kjøpekraft, så ville de skjerpe seg og jobbe litt hardere. Nylig gikk NHO-sjef Ole Erik Almlid ut og mente at en del yrkesgrupper burde få en reallønnsnedgang i 2021. Samtidig lærte vi gjennom NRK Debatten at bank- og butikksjefer har fått millionbonuser og lønnspåslag.

Vi tenker på kapitalismen som rasjonell.

Hickel etterspør derfor en ny «New Deal». Også Roosevelt og hans rådgiver på 1930-tallet ønsket økt produktivitet og vekst, men det var for spesifikke mål; bedre levekår for de brede lag, kultur og store fellesprosjekt, helse og utdanning for alle. Men i dagens politiske situasjon gjenstår stort sett bare mantraet om økonomisk vekst, uten en reell omfordeling. Denne politikken fører til sosialt stress og utrygghet. Og naturdegradering.

Med andre ord: Vi bruker begrepet vekst om noe som egentlig burde kalles et sammenbrudd.

Mindre til de rike = bedre økologi

Og enda verre: Jo rikere du er, jo større forbruk har du. Hos Hickel blir dette til mer akkumulering og en atmosfærisk karbon-kolonisering. De rike driver klimakrisen. Ifølge en Oxfam-rapport slipper de rikeste (1% ) ut 30 ganger mer co2 enn de fattigste (50%).

En enkel, men radikal konklusjon på dette blir at enhver politikk som reduserer inntekten til de superrike er bra for økologien. Hickels konklusjon kommer derfor nesten av seg selv: Vi står overfor et helt nytt utgangspunkt: vi må organisere økonomien vår rundt økologi og menneskelige behov, i stedet for økonomisk vekst som et hellig mantra.

Nødvendige skritt på veien

Vi tenker på kapitalismen som rasjonell. Men den innlagte utgåelsesdatoen som våre tekniske varer har, er en pervers form for en villet ineffektivitet. Det er lurt fra et kapitalistisk prinsipp om å maksimere profitt, men er totalt tåpelig ut fra en grunnbehovs- og økologitankegang.

Med enkel lovgivning kan et produkt leve dobbelt så langt, kanskje 35 år. Gjør det ulovlig for selskap å produsere ting som ikke kan repareres. Det er enkelt, skriver Hickel, men det er ikke kapitalisme.

Også dyr, trær og planter sanser og føler.

Kutt ned på reklame, gå fra å eie til å leie, unngå matkasting, nedskaler økologisk ødeleggende industrier, innfør kortere arbeidstid, få bedre tid og føl mer på reell lykke, og sørg for at på enhver arbeidsplass skal ingen tjene mer enn 6 ganger den lavest lønnende. Dette er noen av Hickels forslag.

Den britiske statsministeren Boris Johnson skal ha sagt at ulikhet er essensielt for misunnelsen som hjelper kapitalismen å gå rundt. Begrepet degrowth, nedvekst, er en radikal annen måte å se verden og livet på. Denne tankegangen sier at vi allerede har mye og derved vil vekst bli mindre viktig i fremtiden. Det vi har skal fordeles bedre.

En ny opplysningstid?

Hickel avslutter i fenomenologien. All bevissthet kommer fra erfaring og den avhenger dypest sett av kroppen. Vår kroppslige verdenserfaring blir selvet vårt. Det er derfor naturopplevelser er så fundamentale; noe mange av oss har erfart i denne tiden. Vi må lære oss på nytt det vi visste før opplysningstiden; vi er gjensidig avhengig av alt liv rundt oss. Også dyr, trær og planter sanser og føler.

Koronapandemien gjør at vi har tid til å tenke mer på hvordan vi lever våre liv og hva som er viktig for oss.

Hickel er et interessant bekjentskap. Han velger seg eksempler som passer inn i sitt eget verdensbilde, og synes for meg enkelte ganger ukritisk når han velger seg eksempler på politiske helter eller land som kan stå som gode eksempler på en annen utvikling. Det fratar meg likevel ikke en svært tankevekkende leseropplevelse. Nedvekst åpner for mange dilemmaer som boka ikke tar opp. Men dette er «work in progress», som må behandles i partienes programkomiteer, hos tenketanker, blant arbeidslivets organisasjoner, og gjennom det offentlige debatt.

Koronapandemien gjør at vi har tid til å tenke mer på hvordan vi lever våre liv og hva som er viktig for oss. Og vi mennesker er sosiale dyr, vi gjør gjerne det våre nærmeste venner og de rundt oss gjør. Det vet vi fra sosialpsykologien. Hickels bidrag føyer seg inn i rekken av bidrag som vil påvirke oss og som nå er med på å forme et gryende nytt verdensbilde.

Kanskje vi lever i en ny opplysningstid der fremtidige perspektivmeldinger får en ny innretning?