EU kjøper seg fri fra ansvar

Det pågår desperate avtaler med tilhørende menneskerettighetsbrudd på høyt nivå for tiden. Kriger i Midtøsten produserer massevis av flyktninger, og EU ser seg fortvilet sørover etter hjelp, idet egne medlemsland nekter ta denne «byrden», som menneskene gjerne kalles. Tyrkia lot seg denne uken lokke av EU til å ta enda flere folk på flukt, selv om de har flest syrere fra før, mot penger og lovnader om gjenopptagelse av EU-samtaler.

Avtalen ble underskrevet og feiret helt uten særlig debatt eller kritikk her hjemme. Det er for øvrig ikke første gang EU lager slike avtaler med land i sør, for å stanse migranter og flyktninger som vil nordover. Mer om det senere. Først mer om Tyrkia.

Er det så behagelig for Europa, og meg og deg, å «slippe» flyktninger?

I tillegg til penger og samtaler med EU, innebefatter denne avtalen at Tyrkias egne innbyggere kan få lettelser i nåværende visumkrav til Europa i løpet av et års tid. Slike visumlettelser får Tyrkia dersom de først beviser at de klarer å forhindre at andre mennesker reiser samme vei.

Pengene fra EU skal i utgangspunktet brukes til å heve levestandarden til flyktningene som allerede er i Tyrkia, samt til å overbevise dem om å bli der, fremfor å reise med gummibåt mot en gresk øy. Men det første som skjedde timer etter at avtalen var i havn, var likevel en gedigen massearrestasjon av 1300 asylsøkere fra Syria, Afghanistan, Iran og Irak, samt tre menneskesmuglere, i en liten by ikke langt unna de greske strendene.

Avtalen med Tyrkia gjør dem farligere.

Presidenten i Europarådet, Donald Tusk, som ledet forhandlingene med Tyrkia, sa rett ut det alle likevel visste: Tyrkias del av avtalen er å «holde flommen av flyktninger vekk fra Europa». Som takk får Tyrkia tre milliarder euro, gitt litt etter litt ettersom forventningene innfris. Og på tross av at Tyrkia ga uttrykk for varm glede over at samtalene med EU gjennom avtalen kan tas opp igjen, helte Tusk en passende dose isvann på hurrastemningen med å understreke at dette først og fremst var en avtale om migrasjon.

At denne avtalen ikke blir gjenstand for offentlig debatt eller kritikk fra norske politikere, når den så til de grader bryter med de menneskerettslige forpliktelsene Europa har påtatt seg, bør vekke et sterkt ubehag blant folk som er opptatt av slikt. I tider hvor det hyles opp om verdien av europeiske verdier, må man først sikre seg at disse gode verdiene faktisk ivaretas og holdes i hevd. Det er som alle vet særlig i krisetider vi skjønner om verdier og prinsipper i det hele tatt har noe for seg.

Avtalen som nå er inngått, kan komme til å koste menneskeliv og mer lidelse.

Avtaler som denne mellom EU og Tyrkia, kan fort bli et bilde på hvordan rike land kjøper seg unna utfordringer og forpliktelser, i en tid hvor stikk motsatte handlinger hadde sagt noe litt penere om hva EU burde være i denne verden. Er det så behagelig for Europa, og meg og deg, å «slippe» flyktninger at vi aksepterer slik avlat til andre land for å holde dem unna vår egen bakgård?

Avtalen som nå er inngått kan komme til å koste menneskeliv og mer lidelse. Når tyrkisk grensepoliti slår til og arresterer på strendene der folk har planlagt båttur, velger folk på flukt fremover i stedet farligere og dyrere innfartsveier til Europa. I stedet for å sikre trygge innfartsveier til Europa, gjør EU det motsatte: Avtalen med Tyrkia gjør dem farligere.

Dette er ikke første gang EU betaler seg ut av å slippe folk på flukt.

Tyrkia har rundt 2 millioner flyktninger fra Syria, mer enn noe annet land. For mange av disse er livet i Tyrkia preget av å jobbe ulovlig på svært lave lønninger, eller ingenting i det hele tatt, etter å ha mistet alt man hadde i krigen i hjemlandet. Desperate mennesker tar desperate avgjørelser og ingen migrasjonsavtale klarer å stoppe dem.

Dette er ikke første gang EU betaler seg ut av å slippe folk på flukt. Dessverre har dette vært en slags tradisjon, og noe nå avdøde despoter tjente gode penger på. I august 2010 krevde Muammar Ghadaffi i Libya penger fra EU mot at han stanset immigranter fra Afrika fra å komme seg til Europa. Slik kunne han hjelpe med å hindre «at Europa blir et nytt Afrika», som han selv sa. Ghadaffi krevde fem milliarder euro i året for å hjelpe Europa i å stanse flyktningene fra å reise videre fra Libya. EU gikk med på 60 millioner euro.

For et EU i panikk er avtalen en ansvarsfraskrivelse.

Ifølge Dagens Næringsliv 5. september i år, hadde EU noen år tidligere løftet våpenembargoen mot Libya. Argumentet var at Libya burde få kjøpe grensekontrollutstyr av europeiske selskaper for å demme opp for alle båtene med migranter. Det førte til lukrative kontrakter for blant annet franske, britiske og tyske sikkerhetsselskaper – og varselrop fra organisasjoner som pekte på menneskerettsbrudd overfor migranter under Gaddafis styre.

For EU visste godt at Libya ikke hadde et program for å ta imot migranter og flyktninger. Mange havnet i Gaddafis interneringsleirer og fengsler. Noen ble dumpet i ørkenen.

Avtalen mellom Tyrkia og EU denne uken betegnes av Tyrkia som «en ny start». For et EU i panikk er avtalen en ansvarsfraskrivelse og et pinlig eksempel på at alt kan kjøpes, også å slippe unna konvensjoner, forpliktelser og moral.