Ringer i rosehav

«Sorga er noko ein deler berre ei kort stund. Siden lever alle vidare aleine i si sorg», skriver Brit Bildøen i Sju dagar i august (2014), en roman om plutselig tap og uforutsigbar sorg åtte år etter terrorangrepet i Oslo og Tyrifjorden.

Til sommeren har det gått ti år siden 22. juli. For overlevende, etterlatte og pårørende har tiden vært like sirkulær som lineær; flashbacks har opphevet skillet mellom nåtid og fortid, samfunnets ønske om reparering har ofte kollidert med ofrenes snirklete bearbeidingsprosess og opprivende konflikter har satt progresjonen tilbake. Selv i disse januardagene pågår det en vond rettssak om minnesmerket på Utøya-kaia, som river av plastre og heller billig salt i sår.

Det er ingen tvil om at 22. juli har hatt dyptgripende konsekvenser for arbeiderbevegelsens medlemmer.

Tid er et sentralt tema i antologien Bearbeidelser. 22. juli i ord og bilder, utgitt rett før jul. Den oppsummerer kunsten og kulturens svar på terrorangrepet. De siste ti årene har det blitt produsert mange bøker, sangtekster, dikt, tv-serier, filmer og fotokunst som direkte eller indirekte tematiserer 22. juli. «Nå er nesten alle ord brukt opp», sa kong Harald i en tale 21. august 2011. Det føltes sånn da. Men forfattere og kunstnere har vist at det var noen ord igjen – og farger i paletten og plass i kamera-minnekortet. I Bearbeidelser blir alt tolket, og rammet inn av kulturuttrykk fra markante stemmer som Karl Ove Knausgård, Erik Poppe og Vigdis Hjort.

I forordet skriver antologi-redaktør og professor i medievitenskap Anne Gjelsvik om tendenser i kulturen og samfunnsdebatten de siste ti årene. Hun mener blant annet at gjerningsmannens beveggrunner har fått for lite oppmerksomhet. «Norsk offentlighet og norske kunstnere har vært redde for å bore i materien som skapte Anders Behring Breivik. Kanskje er det en bekymring for hva man vil finne hvis man går inn i det mørket», sa medieprofessoren i et intervju med Dagsavisen tidlig i desember.

Gjelsvik mener de politiske langtidsvirkningene er viet overraskende lite plass, til tross for at vi har diskutert høyreekstremisme, gjenoppbygging av regjeringskvartalet og sviktende beredskap i flere runder: «Likevel kan man, som meg, føle at 22. julis politiske konsekvenser, særlig for AUF og Arbeiderpartiet, har fått lite rom, både i debatt og kunst», skriver hun. Kanskje vil noe av dette bøtes på når Hallvard Notaker kommer med sin bok om Arbeiderpartiet og 22. juli i slutten av januar.

Hun gir ikke svaret selv, så da får du det her i stedet: Tvert imot.

Det er ingen tvil om at 22. juli har hatt dyptgripende konsekvenser for arbeiderbevegelsens medlemmer, organisatorisk og privat. Mange unge talenter er borte for godt, eller har gitt seg fordi de ikke har orket hetsen eller fordi de er blitt utslitt av å krangle med naboer om minnesmerker. Gjenoppbygging av Utøya er blitt en suksess, men var lenge en opprivende prosess for alle parter.

22. juli sprer seg som ringer i rosehavet gjennom alle de årene som har gått siden 2011 og traumet kan føles like overveldende nå som da. Antologien Å leve videre etter katastrofen (2019), redigert av Grete Dyb og Tine K. Jensen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, oppsummerer åtte år med forskning på Utøya-overlevende og pårørende, Forskningen viser at mange fortsatt sliter psykisk og at noen faktisk sliter mer i dag enn de gjorde den første tiden etter 22. juli.

Anne Gjelsvik stiller spørsmålet: «Ved å fortelle om ofrene eller de overlevendes opplevelser kan man ikke da risikere å overse bakgrunnen for terroristens handlinger»? Hun gir ikke svaret selv, så da får du det her i stedet: Tvert imot. Hvis det er noe de overlevende er blitt stadig mer opptatt av, spesielt etter alle beskyldningene om å spille offer, melke kua eller dra 22. juli-kortet de siste årene, er det at den personlige ballasten er den fremste drivkraften for å bekjempe høyreekstremisme, rasisme og hatprat.

Det bekreftet AUFs nestleder Gaute Skjærvø i et intervju med Dagsavisen i 2019. Skjærvø var bare 16 år da han overlevde Utøya i 2011. «Samfunnet har ikke tatt innover seg at det finnes tusenvis som har Anders Behring Breivik som forbilde, i Norge og internasjonalt. Ideene bak holocaust lever, ideene bak 22. juli lever. Om vi ikke gjør noe, kan det skje igjen», sa han til avisen.

Siste ord er ikke sagt. Men flere kan ordlegge seg klokere.

Eller ta Vegard Grøslie Wennesland, som overlevde på øya. I forbindelse med stormingen av kongressen i forrige uke, skrev han på sin Facebook-side om sitt forsøk på å konfrontere det høyreorienterte document.no-miljøet på et møte rett etter 22. juli: «Det er for sent når norske politikere som har støtta Trump først nå tar avstand. Akkurat som det var for sent å ta avstand fra verdensbildet og ideologien til Breivik først etter terrorangrepet 22. juli».

I helga var det NRK-programleder Fredrik Solvang som var uheldig. Etter Debatten, der blant andre Resett-redaktør Helge Lurås var invitert til å diskutere Trump, kritiserte den tidligere AUF-eren Tore Sinding Bekkedal Solvangs valg av panel, fordi Lurås sprer «høyreekstreme konspirasjonsteorier». Bekkedal føyde til at han har «kjent på kroppen» hva slikt tankegods kan føre til. Det ble en opphisset diskusjon på twitter, som endte med at Solvang slettet sin konto etter å ha skrevet privat til Bekkedal: «Det Utøya-kortet er nokså drøyt».

NRK-programlederen beklaget i etterkant.

Derfor blir det ekstra leit å bli beskyldt for å bruke 22. juli eller Utøya for egen vinning.

På hans Facebook-side oppsto det en debatt om hvorvidt 22. juli-erfaringen i seg selv ga ofrene rett til å kunne diskutere terror, høyreekstremisme og hatprat. Fredrik Solvang mente ja. «Jeg syns faktisk de har et sånt privilegium. Jeg skammer meg oppriktig for at jeg ikke klarte å samle meg og svare annerledes, for det at han brakte 22/7 på banen som en personlig opplevelse, forstår jeg satt langt inne. Man kan diskutere når den personlige erfaringen er relevant for diskusjonen, jeg mente i affekt at den var helt irrelevant, men da jeg fikk tenkt meg om, forstår jeg sammenhengen mellom Resett og 22/7 veldig godt slik den fortoner seg for ham og mange. Det må man ha respekt for, derfor beklaget jeg».

Solvang så først koblingen mellom Resett og 22. juli etter å ha tenkt seg om. For veldig mange AUF-ere er den åpenbar. Derfor blir det ekstra leit å bli beskyldt for å bruke 22. juli eller Utøya for egen vinning.

«Det er et sykdomstegn for samfunnet at dette ondskapsfulle begrepet eksisterer og uakseptabelt at det brukes i sentrale maktstrukturer. Jeg er bare en enkeltperson med en vanlig jobb og et vanlig liv, men jeg har også mine egne uvanlige erfaringer – som jeg har all rett til å fortelle om», skrev Sinding Bekkedal som kommentar til Solvang-debatten.

Bearbeidelser er en slags søsterbok til Å leve videre etter katastrofen. Hvis man leser begge, og slenger på Sju dagar i august, får man et utfyllende bilde av hvordan samfunnets utålmodighet etter å gå videre og legge alt bak seg, har vært – og er – naivt og kontraproduktivt, for enkeltpersoner og kulturen. Siste ord er ikke sagt. Men flere kan ordlegge seg klokere.

En kortere versjon av teksten er også publisert i Dagsavisen, 11. januar 2021.