Rød tvil, tvilsom kritikk

Debatten rundt partiet Rødt og Ukraina den siste uken har vært et kinderegg av oppdagelser.

Fra utsiden ser man et lite parti som raskt ble stort, slite med reelle voksesmerter i møte med kompleks utenrikspolitikk. Reelle uenigheter innad i partiet ble et offentlig (shit) show i statskanalen og i sosiale medier. Ansvaret for at en viktig diskusjon rundt krig og fred endte karikert og flaut, ligger jevnt fordelt hos alle parter.

Politisk debatt om sak er bra. Men det ble noe mer.

På innsiden av egget ser man sosiale mediers skyggeside og polariserende kraft når ellers oppegående folk som vet bedre, kappes i å overgå hverandre i angrep på Rødt eller enkeltmedlemmer i Rødt. I et inferno av latterliggjøring, personangrep, hån og trusler som skremmer vettet av folk som ønsker å delta i offentlig debatt, unnskylder man mobbingen med: «Fordi de fortjener det.»

Som en person snek inn i en offentlig facebooktråd med stygge personangrep: «Vi får håpe de tåler det». Ja. Vi får håpe det.

Det finnes en og annen aktør der ute som ikke fortjener annet denne uken enn: Skam deg. Cyberbullying, nettmobbing, er ikke noe kun ungdom driver med. Jeg mistenker godt voksne folk er minst like ille.

Det tredje oppdagelsen, som man finner når man kommer til selve kjernen i dette røde kinderegget, er gavepakken politiske motstandere nå fikk ved uhemmet å kunne angripe Rødt i seg selv, til store heiarop på tvers av det politiske spektret.

Selvsagt handlet det tidvis om uenighet rundt den konkrete saken Ukraina og våpen. Den delen er grei. Politisk debatt om sak er bra. Men det ble noe mer.

Hva om dette leder til atomkrig der hundretusener vil dø?

Rødt er i ferd med å få stor og troverdig gjennomslagskraft når det gjelder saker som angår vanlige folk, og særlig de vanlige folkene som ikke surfer medstrøms på kapitalens og markedets lyseblå bølger.

Rødt utfordrer med tyngde arbeidslinjen, NAVs praksiser, skattesystemet, skatteflukten til Sveits, økonomisk ulikhet, uføre og sykes økonomiske uføre, hullene i velferdsstaten, strømmarkedet, årsakene til norsk fattigdom og de andre partienes totale mangel på evne til å kommunisere med velgerne som har minst.

Rødt er ikke bare en partipolitisk trussel, de er også en trussel mot de rikeste og mektigste blant oss, når de avslører urettferdigheten den lille prosenten nyter godt av, en urettferdighet som det er politisk tilrettelagt for.

Dermed kan ikke motstanderne lenger kan avvise partiet med et oppgitt skuldertrekk, men må bruke sine største skyts. Det kan man like eller ikke like, avhengig av hva man mener om Rødt. Men sånn har det blitt.

Krigen i Ukraina er en prøvelse for oss alle, og mest av alt for vanlige folk i Ukraina som lever i krigens grusomheter minutt for minutt. Det som gjør ukens personangrep ekstra såre, er at aktørene faktisk står samlet i solidaritet med Ukraina.

Hva om vi bare bringer bensin til bålet med våpenstøtte?

Av de som deltar i debatter om Ukraina er det dessverre noen som har rotet seg bort i konspirasjoner og propaganda. Det skjer alltid under store terroraksjoner eller kriger. Enda færre støtter helt åpent Putins regime. Vi andre, enige eller ikke om våpenleveranser til Ukraina, burde danne felles front mot disse gruppene. Det er faktisk dem som skaper indre uro i rekkene.

Veien mot fred for Ukraina er komplisert, full av dilemmaer, magefølelser, sinne, redsler, usikkerheter og store spørsmål. Når alt kommer til alt sender jeg en takk til Rødt som tør ta debatten og utfordre oss som er vitner underveis.

Det som er vanskeligere å forstå, er skråsikkerheten hos alle dem som er overbevist om at mer våpen er eneste veien til fred. Finnes det ikke en ørliten tvil her, som er verdt å diskutere offentlig?

Hva om dette er den største politiske feilvurderingen i vår levetid?

Er det ingen iblant disse som kan kjenne et hogg i magen, om ikke annet klokken 4 på natten, og tenke ting som:

Hva om vi bare bringer bensin til bålet med våpenstøtte?

Hva om Putin faktisk aldri gir seg, og for hvert nederlag finner fram farligere våpen?

Hva om dette leder til atomkrig der hundretusener vil dø?

Hva om dette er den største politiske feilvurderingen i vår levetid?

Hva om? Det er dilemmaer i denne krigen som det dessverre ikke finnes rom for å ta opp i norsk debatt nå. Ytringsrommet for Ukraina-samtaler er for tiden på størrelse med en fyrstikkeske, der den som våger seg utenfor, fort kan bli brent.

Synes vi for eksempel ikke at det er verdt en samtale dette med at Ukraina har stengt grensene for alle menn og transkvinner. Det vil si at våpen vesten bidrar med ikke kun benyttes av villige frihetskjempere, men også av livredde unggutter som ikke vil til fronten, som ikke vil bære våpen, som ikke vil drepe.

På nettet ligger flust av nedverdigende bilder av gutter og menn som har forsøkt å flykte ut, men som er tatt ved grensen og nå fotograferes til spott og spe. Mange som vil vekk fra krigen dør nå i fjellene, i iskalde sjøer, langs veiene. «Ukrainerne vil kjempe» brukes som argument for å sende våpen. Men det er selvsagt ikke alle som er villige til det. Hva skal vi gjøre med dem?

Er norske politikere da villige til å sende NATO og våre egne ungdommer inn på slagmarken?

Det er også andre dilemmaer: Hva om krigen drar ut i årevis?

Hva om Ukraina faktisk ikke evner å holde Russland vekk, eller jage dem vekk, kun med våpenhjelp?

Er norske politikere da villige til å sende NATO og våre egne ungdommer inn på slagmarken?

Jeg kjenner at jeg vil vite mer om de store og langsiktige tankene bak våpenstøtte før jeg ikke lenger er agnostiker i saken.

Og videre: Hva med den militære eskaleringen som pågår for fullt under overflaten av Ukraina-krigen, ikke minst i Europa?

Det plagsomme er at så få er ærlige om indre og ytre dilemmaer. Se hva som skjedde da Rødt prøvde.

Hvorfor snakker politikerne ikke mer om hvor pengene til all opprustningen skal komme fra? Hva skjer med velferden til folk, når militærindustrien krever så mye?

Det plagsomme er at så få er ærlige om indre og ytre dilemmaer. Se hva som skjedde da Rødt prøvde.

I podkasten Mimir og Marsdal denne uken, er Sigurd Allern invitert inn av Mimir Kristjansson og Magnus Marsdal for å ytre nettopp Ukraina-dilemmaer og for å diskutere uenigheter seg imellom. På Klassekampens live-debatt om det samme i Oslo sentrum onsdag kveld, var ulike posisjoner rundt krig og våpen sammen på scene og i sal.

Det viste seg at det går fint an å være uenige, men samtidig lytte, argumentere imot, le sammen, drikke sammen og være medlemmer i det samme partiet. Og som Rødts Sofia Rana påpekte i sitt innlegg fra salen: «Respektfullt være uenige med hverandre».

Avstanden fra disse opplysende debattene, og til latterliggjøringen av debatten på sosiale medier fra folk som ikke var der eller har hørt på, er denne uenighetens virkelige avgrunn.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)