Den røde eller den blå fare?

Det har vært interessant å følge kommentarer og dekningen i de største avisene av Rødt sitt landsmøte. Det er naturlig og bra at et ytterparti som har vokst mye de siste årene, får bred og kritisk dekning. Men det blir spesielt interessant hvis man sammenligner med hvordan Frp ble omtalt da de hadde landsmøte for bare noen uker siden.

Dekningen de siste ukene sier noe om hvordan høyrepopulisme i mange norske medier blir sett på som en normal del av den norske politiske samtalen, samtidig som den objektivt sett på (om man da kan se politikk objektivt) på mange områder er minst like langt unna sentrum som det Rødt er.

Dette er kanskje ikke så rart, all den tid Frp har sittet med makten i Norge siden 2013. Statsråder, spesielt justisministre, har kommet og gått. Slikt gjør noe med media og kommentatorers syn på et parti.

Det er ingen tvil om at det er populistisk, og mange vil nok oppfatte det som ganske ekstremt.

De som har jobbet systematisk for å «normalisere» Frp, slik som tenketanken Civita, hevder ofte at Frp er den «snille» versjonen av innvandringskritiske partier. Kristin Clemet skrev nylig «at Fremskrittspartiet skiller seg positivt ut. Det er et av de mest moderat og liberale innvandringskritiske partiene i Europa.» Dette er «bra for Fremskrittspartiet, fordi det gjør det mulig for partiet å få innflytelse.» Og, hevder Clemet: «Det er bra for Norge.»

Tanken, om jeg har forstått det rett, er at hvis man inkluderer et parti med standpunkter og metoder som ligger langt unna det politiske sentrum, så blir det mindre polarisering i samfunnet.

Det er få som har samme tilnærming til Rødt. Der trekkes i stedet debatten om «kommunisme»-ordet frem som bevis på at partiet er autoritært og har, som påpekt før, en frynsete historie.

Det er mange grunner til å være kritisk til Rødt. Arven fra AKP er en av dem, men kanskje viktigere er populistiske og lettvinte svar på sentrale politikkområder i Norge, Rødt er mot NATO, mot EØS, partiet vil stenge ned norsk olje og gass-virksomhet innen 2030, og som mange andre små partier, mangler de godt utviklet politikk på helt sentrale områder. Mange av partiets velgere har vært og er unge urbane medlemmer av middelklassen, selv om partiet liker å profilere seg på klassiske arbeiderklassesaker.

Men, i motsetning til Frp, har ikke ledende politikere i Rødt anklaget Ap for å sette terroristers rettigheter over nasjonens sikkerhet, slik daværende justisminister Sylvi Listhaug gjorde og måtte gå av for. I 2017 sa daværende innvandringspolitiske talsmann Mazyar Keshvari at de tradisjonelle mediene er de største produsentene av såkalte fake news. Tidligere justisminister Anders Anundsen brant aviser han ikke likte, hans etterfølger Per-Willy Amundsen ville boikotte Nord-Norges største avis fordi han ikke likte innholdet. Justispolitisk talsmann Jan Arild Ellingsens støtte til borgerverngruppa Soldiers of Odin (med bånd til nynazistiske miljøer) og stortingsrepresentant Ulf Leirstein som helhjertet sluttet opp om Trumps innreiseforbud mot mennesker fra utvalgte muslimske land.

Det er bra og selvsagt at tunge norske medier dekker et voksende parti på ytre venstre inngående og kritisk.

Alt dette er synspunkter som er svært langt fra et moderat, liberalt sentrum i norsk politikk. Det er ingen tvil om at det er populistisk, og mange vil nok oppfatte det som ganske ekstremt. Dette handler heller ikke om tilfeldige partimedlemmer, men om partiets aller mektigste og viktigste tillitsvalgte. Det er få som seriøst tror vi vil få finansminister eller justisminister fra Rødt. Det har vi altså fra et parti som har kommet med alt det overstående. Dette er også ganske ferske saker. Går vi tilbake i historien, eller til lokalpolitikken, vil man finne langt grovere eksempler.

Forskjellen på Rødt og Frp er at man på mange områder tar partiprogrammet til Rødt bokstavelig, mens tingene som Frp-statsråder sier, blir møtt med den etter hvert rituelle frasen som er gått inn i det norske lingoen: «Jeg ville ikke valgt akkurat de ordene».

Det som mangler er kanskje den dypere systemkritikken. Den bør ramme begge sider like grundig.

For velgere på venstresiden er Rødt på noen vis et større valgtaktisk enn politisk problem, all den tid historien fra 2017 kan gjenta seg. Da stemte som kjent et flertall av befolkningen for å skifte ut Erna Solberg, men kombinasjonen av mandatfordelingen, at svært mange stemte Rødt og MDG i Oslo og Akershus, og Arbeiderpartiets skuffende resultat, gjorde at hun kunne bli sittende med makten.

Det er bra og selvsagt at tunge norske medier dekker et voksende parti på ytre venstre inngående og kritisk. Spørsmålet er om Frp, vårt ytre høyre-parti, blir dekket etter samme mal. Jeg tror at mange opplever at mediene følger Frp sine mer eller mindre populistiske og ytterliggående utspill på en måte som har vært oppskriften på fremgang for høyrepopulistiske partier i hele Europa. Det som mangler er kanskje den dypere systemkritikken. Den bør ramme begge sider like grundig.

Ellers er det ikke «bra for Norge».