Rødt lys for rødt nivå

Da regjeringen stengte ned 10 kommuner sist helg, ble det åpnet for å «stenge skolene og barnehagene dersom det er nødvendig for å forberede rødt nivå eller dersom smittesituasjonen tilsier det».

Alle sier det samme: rødt nivå fungerer ikke

Barnehageansatte i de nedstengte kommunene fortviler over situasjonen. Jeg har snakket med mange av dem denne uka, og alle sier det samme: rødt nivå fungerer ikke.

«Det skjærer i hjertet at dette til syvende og sist går ut over barna. Vi greier ikke å gi et godt nok tilbud på rødt nivå», sa en av dem jeg snakket med denne uka. Kommuneoverleger deler bekymringen. I et brev til Statsforvalteren i Oslo og Viken skrev flere allerede før nedstengningen at de var «bekymret for at gruppen barn som har rett til plass i barnehage og skole ved rødt nivå eller nedstenging skal bli så stor at kommunene ikke vil klare å gi disse barna et forsvarlig tilbud».

Da jeg spurte om hvilket tiltak som er det beste for barnehagebarna nå, var svaret fra dem som jobber i barnehagene unisont: Vi må tilbake til gult nivå så snart som mulig. Mange steder er kravene som stilles ved rødt nivå ikke mulig å gjennomføre i praksis.

Barnehagene har vært på gult nivå hele tiden etter fjorårets nedstenging. Gult nivå innebærer blant annet at barna er inndelt avdelingsvis, også når de leker ute. Hver avdeling har sin plass på uteområdet. Det betyr at det i snart ett år har vært begrenset kontakt mellom barn og voksne på tvers av avdelinger.

Mange steder er kravene som stilles ved rødt nivå ikke mulig å gjennomføre i praksis

Når barnehagen går over til rødt nivå, er det flere hensyn som må tas. Barn med særskilte behov har rett på et tilbud i hele den vanlige åpningstiden. Det samme har barn med minst én forelder med samfunnskritisk jobb. Da barnehagene stengte i mars i fjor, var kriteriene for å få et tilbud i barnehagen mye strengere. Da måtte begge foreldrene ha en samfunnskritisk jobb. Nå holder det altså at kun en av foreldrene har det. Det byr på store utfordringer for barnehagene.

Det er kanskje lett å tenke på at de familiene med kun én forelder i samfunnskritisk jobb bør gjøre en slags dugnadsinnsats, og holde barna hjemme når barnehagen stenger. Samtidig er det forståelig at arbeidsgiveren til den forelderen som ikke har samfunnskritisk jobb heller vil ha vedkommende på jobb enn å betale for omsorgsdager – all den tid barnet har rett på tilbud i barnehagen. Slik settes både foreldre og barnehagene i en vanskelig skvis.

I Moss skrev en rekke barnehager allerede før den pågående nedstengingen et brev til kommunen der de ba om et vedtak om at begge foreldrene måtte ha samfunnskritiske jobber for å ha rett på fullt barnehagetilbud ved rødt nivå. Det fikk de. «Det reddet oss», uttalte en barnehagestyrer til Moss Avis. Så kom kontrabeskjeden: Statsforvalteren ba kommunen øyeblikkelig oppheve praksisen og rette seg etter de nasjonale retningslinjene. Dermed ble antallet barn med rett til fullt tilbud tredoblet.

Dermed ble antallet barn med rett til fullt tilbud på rødt nivå, tredoblet.

Til sammen utgjør disse omtrent halve barnegruppa i barnehagene. Stengte barnehager er i praksis barnehager som er åpne for halvparten av barna.

Resten av barna opplever gjerne å få reduserte åpningstider, eller får kanskje ikke gå i barnehagen hver dag. Resultatet er at det pedagogiske tilbudet blir dårligere – for alle.

Fordi rødt nivå stiller krav til små kohorter, må barna splittes på tvers av vennskap. De voksne må prioritere: hvilket vennskap er viktigst? Hvilke barn kan vi splitte opp, og hvem må få være sammen? Det oppleves sårt, både for barna og de voksne. For å få kohortkabalen til å gå opp, blir mange barn plassert sammen med voksne de ikke kjenner, eller kjenner dårlig. Det kan gå helt fint, men det kan også gjøre barna utrygge.

Stengte barnehager er i praksis barnehager som er åpne for halvparten av barna

Under den første nedstengingen i mars i fjor, var det vår i været, lyst og varmt. Barna i barnehagen kunne være ute i flere timer om gangen. Rødt nivå er altså mulig når vær og årstid tillater det. Å ha et smittevernnivå som er så avhengig av været for å fungere, er utfordrende i et land som Norge.

Nylig kunne vi lese om barnehagen i Oslo som kun har 14 kvadratmeter til rådighet for 17 barn – langt mindre enn det loven anbefaler. Det har de løst ved å ta med barna ut av barnehagen, til utflukter og turer i nærområdet og leking i andre barnehager. Når alt er stengt, er det ikke mulig.

Når jeg skriver dette, ved kjøkkenbordet/hjemmekontoret, mens to av barna mine er i barnehagen og det tredje har hjemmeskole på stua, er det ti minusgrader ute. Heldigvis er det sol, da tåler barna å være ute litt lenger, tenker jeg.

Likevel er det vanskelig for mange barnehager å oppfylle kravene til kohortstørrelse og avstand mellom kohortene. Avdelinger deles på midten, med en kohort på den ene siden og en på den andre. Mellom disse kohortene skal det til enhver tid være to meter avstand. Dette kravet til avstand stjeler kvadratmeter fra det arealet hvert barn bør ha ifølge Barnehagelovens arealnorm. Resultatet er altså at rødt nivå kan medføre brudd på arealnormen.

Når jeg skriver dette, mens to av barna mine er i barnehagen, er det ti minusgrader ute. Heldigvis er det sol, da tåler barna å være ute litt lenger, tenker jeg

Og hva om et barn fra en kohort krysser ingenmannsland og beveger seg over på området til den andre kohorten, kanskje for å gi en klem til kompisen sin eller en av de voksne? Er det forventet at barnehagepersonell skal avvise barn i slike situasjoner? La være å gi den klemmen? Stoppe barnet og be hen gå tilbake til sin egen kohort? For det kommer de nok ikke til å gjøre. Det strider imot deres pedagogiske oppgave og yrkesetikk.

I tillegg mister de voksne ansatte muligheten til å samarbeide med kolleger. De er sammen med sin gruppe barn alene, og skal i minst mulig grad treffe voksne i andre kohorter. Det er ikke bærekraftig over lang tid. Det er en grunn til at det skal være flere voksne sammen når man har ansvaret for små barn hele dagen. «Jeg er mer sliten nå som vi er på rødt nivå», fortalte en barnehageansatt meg.

Selv om barn er robuste små skapninger som raskt lærer seg nye rutiner som spriting av hender og overlevering i døra, fordi mamma og pappa ikke får komme inn i barnehagen, kan vi ikke forvente at de forstår hvorfor tometeren må overholdes eller hvorfor de ikke skal krype opp på fanget til en voksen på den andre siden av rommet. Rødt nivå er ikke bare på grensen til uforsvarlig drift, det er også forvirrende for de minste barna.

Kanskje skal myndighetene rett og slett droppe å ha rødt nivå som mulighet i barnehage

Barnehager er bygget for at barn skal trives, leke, lære, danne vennskap, vokse, utfolde og utvikle seg. Noen barnehager er små, noen er store, noen er nye og noen er gamle. Noen har få avdelinger, noen har mange. Noen har ikke avdelinger, men baser. Ingen barnehager er bygget for rødt nivå – for lite kontakt barna imellom eller mellom voksne og barn.

Kanskje skal myndighetene rett og slett droppe å ha rødt nivå som mulighet i barnehage, og innse at gult er det strengeste det er ansvarlig og mulig å gjennomføre. Alt tyder også på at barn smitter mindre enn voksne. Barn og unge betaler allerede en skyhøy pris for koronatiltakene. Det minste vi kan gjøre, er å sørge for forsvarlig drift, slik at barna får være i barnehagen omgitt av gode rammer, forutsigbarhet og trygghet.