Rødts fremmarsj bør være en vekker

Til tross for at det bare har gått snaut et halvår siden stortingsvalget, har det allerede skjedd store forandringer i oppslutningen til de ulike partiene på Stortinget.

Samtidig står Fremskrittspartiet like oppsiktsvekkende bom fast på rundt 10 prosent.

Det er spesielt to forandringer som er interessante å bite seg merke i: Senterpartiets totale kollaps som startet nærmest idet de inntok regjeringskontorene og Rødts elleville ferd mot 10-tallet på meningsmålingene. Sistnevnte parti har klart å doble oppslutningen sin fra det som var et brakvalg på under et halvt år.

 

Frp har kjørt seg fast

Samtidig står Fremskrittspartiet like oppsiktsvekkende bom fast på rundt 10 prosent – historisk sett et lavt nivå for et parti som vi ikke skal veldig mange år tilbake var selvskrevent som det tredje største partiet bak Arbeiderpartiet og Høyre på minst 15 prosent.

Mange, inkludert meg, forventet at Sylvi Listhaugs inntreden som partileder ville hjelpe Frp til å finne tilbake til sitt «gamle jeg» ved å gjøre partiet spissere både i retorikk og politikk. Opposisjonsrollen pleier å kle både partiet og Listhaug godt, men selv etter to år utenfor regjering er bevegelsene for Fremskrittspartiet så marginale at de ligger innenfor feilmarginene.

 

Tre jevnstore protestpartier

Felles for både Rødt, Senterpartiet og Fremskrittspartiet er at alle tre kan ses på som protestpartier. De har lavest terskel for å ta på seg den anti-elitistiske hatten og til å ty til populistisk retorikk. Tidligere har Senterpartiet og Fremskrittspartiet vært jevnstore, med Rødt som den viltre junioren. Nå er plutselig alle de tre partiene jevnstore.

Situasjonen blir ikke bedre av at innvandringssaken er nærmest utradert fra ordskiftet.

Hvordan havnet vi her?

 

Etter den søte kløe…

Makten ser ut til å være et problem både for Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Sistnevnte sliter med troverdigheten i strømsaken siden de selv har vært med på å vedta og bygge flere av de kontroversielle utenlandskablene da de satt i regjering. Situasjonen blir ikke bedre av at innvandringssaken er nærmest utradert fra ordskiftet – et saksfelt som alltid gir Fremskrittspartiet vind i seilene på målingene.

Senterpartiet på sin side jazzet forventningene til seg selv så til de grader opp mens de var i opposisjon, noe som vi ser kommer i rekyl nå.

 

Uskyldsrene Rødt

Dermed har veien ligget vidåpen for Rødt. Strømpriskrise og pendlerboligsakene som har dominert politikken siden valget, har passet partiets profil som hånd i hanske. De har kunnet gyve løs på alt og alle som har bidratt til å muliggjøre utenlandskabler, og siden de ikke er en budsjettpartner for regjeringen, kan de overby strømstøttepakkene uten at det får noen konsekvenser.

Jeg forstår godt at Rødt oppfattes som et friskt pust for protestvelgerne.

På mange måter benytter de seg av den samme strategien som har brakt Senterpartiet og Fremskrittspartiet til høye tinder tidligere, men med ett viktig unntak: Rødt har aldri hatt makt nasjonalt, og har etter sigende heller ingen umiddelbare ambisjoner om å få det.

Siden Rødt har begrenset med fartstid på Stortinget, kan de også være trygge på at de har holdt sin sti ren når det kommer til pendlerboliger, og dermed kan de med troverdighet som få, om noen i det hele tatt, andre partier på Stortinget kan måle seg med være fornuftens stemme også i denne saken.

 

Uttrykk for mistillit

I forlengelsen av disse poengene kan man like gjerne lese Rødts fremvekst som et uttrykk for en voksende mistillit overfor norske politikere etter en periode der skandalene på Stortinget har kommet som perler på en snor.

Ville Rødt med et slikt resultat skrotet prinsippet sitt om at de ikke vil ta makt nasjonalt?

Jeg forstår godt at Rødt oppfattes som et friskt pust for protestvelgerne: De er et korrektiv til de etablerte partiene, og nyter troverdighet i kraft av at de aldri har hatt makt på nasjonalt nivå. Rødt er en legemliggjøring av de mange stemmene i befolkningen som har fått nok av at politikerne velter seg i økonomiske goder og tilsynelatende har et lemfeldig forhold til å følge reglene.

 

Åpner for en rekke spørsmål

Mye kan fremdeles skje før valget i 2025 – det har det siste halvårets betydelige velgerbevegelser vist oss. Likevel er det verdt å nevne at med dagens målinger kunne Rødt forventet å få et sted mellom 15 og 20 representanter – mot dagens 8.

Det er neppe en drømmesituasjon for de etablerte partiene, men vi kan langt på vei si at dette er en situasjon partiene selv har satt seg i selv.

Ikke bare hadde et slikt valgresultat vært på høyde med gjennombruddet Frp hadde på 90-tallet, men det ville dessuten reist en rekke interessante spørsmål. Ville Rødt med et slikt resultat skrotet prinsippet sitt om at de ikke vil ta makt nasjonalt? Hadde Senterpartiet flyktet over midtgangen til de borgerlige for å unngå å eventuelt måtte styre på en venstreside hvor tyngdepunktet ligger så til de grader langt til venstre? Og hvordan i all verden ville Arbeiderpartiet forholdt seg til et så stort Rødt?

 

Bør være en vekker

Et slikt politisk landskap vil tvinge frem nybrottsarbeid i flere partier. Hvis ikke kan vi få en mer ustabil politisk hverdag hvor det å finne realistiske maktalternativer er vanskelig – ikke helt ulikt det vi har sett de siste fire årene i Sverige.

Det er neppe en drømmesituasjon for de etablerte partiene, men vi kan langt på vei si at dette er en situasjon partiene selv har satt seg i selv. Nettopp derfor bør Rødts fremmarsj være en vekker for dem. Akkurat nå ser det nemlig ikke ut til at Rødts fremmarsj vil gå over med det første.