Fra rop om frihet til bomber for demokrati

Berlinmurens fall ble et viktig vendepunkt i Europas historie, men den betydde ulike ting for ulike land. Den umiddelbare effekten var sammenslåing av Tyskland. Murens fall åpnet også veien for gjenforening av Europa som var delt etter andre verdenskrig. Tidligere østblokkland søkte seg mot Vesten. NATO og EU var et nytt og bedre ankerfeste for nasjonalstater enn Sovjetunionen.

Omfattende reformer måtte gjennomføres for å bli med i den europeiske familien, men det var ingen betydelig motstand mot reformene. Tvert imot var 1990-tallet preget av fremtidstro og optimisme også i tidligere Øst-Europa. Men ikke i mitt tidligere hjemland, Jugoslavia som på lik linje med Sovjetunionen ble oppøst etter kommunismens fall.

Det gikk som kjent blodig for seg hos oss gjennom hele 90-tallet.

I 1989 deltok jeg i demonstrasjoner mot Milosevic-regimet som hadde opphevet Kosovos autonomi. Jeg var 16 år gammel og var med å rope slagord om demokrati. Uten at jeg visste hva demokratiet innebærer, men det måtte være noe hindret at Milosevic kunne frata oss kosovoalbanere rettigheter. Det gikk som kjent blodig for seg hos oss gjennom hele 90-tallet. Derfor henger Balkan-landene etter i integrasjonsprosessen i EU.

 

Kunne bombe i fred

Krigene på Balkan var en test for Europa og den liberale verdensorden. De bidro samtidig til dens utvikling. At Jugoslavia ble oppløst, sjokkerte ingen, men at oppløsingen skulle bli så blodig hadde ikke en gang vi eks-jugoslaver forestilt oss. Europeere virket rådløse og handlingslammede i møte med denne virkeligheten, ikke minst fordi man bare så vidt var i gang med utviklingen av en felles utenrikspolitikk i EU. Nok en gang måtte USA komme for å rydde opp i Europa. De tvang frem Dayton-avtalen i 1995 og fikk dermed slutt på krigen i Bosnia. Sammen med NATO- allierte, inkludert Norge, intervenerte de også i Kosovo i 1999 for å stoppe overgrepene og tvinge Milosevic-regimet ut av området.

Vesten stod så sterkt på 1990-tallet at de kunne bombe Russlands lillebror Serbia uten å bry seg om protestene fra Moskva. Under bombekampanjene kom den amerikanskledede alliansen i skade for å bombe den kinesiske ambassaden i Beograd, men med en liten «sorry» ble også den saken glemt.

Det var spesielt at mitt tidligere hjemland ble bombet og okkupert av mitt nye hjemland.

Jeg var i Beograd etter krigen og så den kinesiske ambassaden som ble ødelagt. Den lå midt i et sivilt område. Ingen militære installasjoner var i nærheten. NATO skyldte på utdaterte kart. Det tok 11 uker for Milosevic å kapitulere. Han håpet på at samholdet i NATO-alliansen skulle slå sprekker underveis, og at han slik kunne vinne krigen. Men USA insisterte på å fullføre jobben selv om Frankrike og andre NATO-medlemmer begynte å nøle underveis.

Norske soldater fra Telemark-bataljonen var blant de første som entret Kosovo til fots sommeren 1999. Det var spesielt at mitt tidligere hjemland ble bombet og okkupert av mitt nye hjemland. Men for meg kom NATO-soldater som frigjørere.

 

USA med full kontroll

Intervensjonen i Kosovo avslørte imidlertid en viktig ting: Europa var fortsatt altfor avhengig av USA. 1990-tallets optimisme hadde bidratt til prioritering av velferdsoppgaver på bekostning av forsvaret. Europeiske NATO-land til sammen rakk ikke USA en gang til knærne militært sett. Mer enn 80 prosent av bombingen av Serbia ble gjennomført av USA alene. De styrte så å si alt.

At Norge skulle være med å bombe Russlands lillebror Serbia ville vært helt utenkelig under den kalde krigen. Det var uansett noe nytt at Norge ble med på krigsoperasjoner ute i verden.

Etter Berlinmurens fall ble det viktig for Norge å bli relevant for stormaktene igjen – og da særlig for USA. Norske myndigheter var redde for at NATO skulle miste sin betydning etter den kalde krigens slutt. NATO endte imidlertid opp med å endre karakter. Alliansen formet sin out of area-politikk. Nå var det ikke lenger bjørnen i øst som var hovedfokus.

Fredsduen Norge ble slik forvandlet til en krigsnasjon, involvert i flere kriger og konfliktsituasjoner på 1990-tallet.

Etter at «terrorbalansen» ble vippet i Vestens favør, redefinerte NATO sine oppgaver. NATO gikk fra å være en forsvarsallianse til å bli et instrument for kollektiv sikkerhet, som det så fint heter. Operasjoner ute i verden skulle bli aktuelle når alliansens felles interesser var truet. Fredsduen Norge ble slik forvandlet til en krigsnasjon, involvert i flere kriger og konfliktsituasjoner på 1990-tallet. I tillegg til Kosovo var Norge involvert i Gulfkrigen mot Irak i 1991, Somalia i 1993, Bosnia i 1993–95, Afghanistan fra 2001, Irak- krigen i 2003–2011, Libya i 2011 og Syria og Irak i 2017. Det finnes også andre eksempler på deltakelse i fredsbevarende oppdrag.

 

Krigsnasjonen Norge

Etter Berlinmurens fall ble mitt tidligere hjemland rammet av krig, mens mitt nye hjemland ble en krigsnasjon. Noen av de nevnte krigene var intervensjoner på bakgrunn av sikkerhetspolitiske betraktninger, som frigjøringen av Kuwait fra Irak i 1991, intervensjonen i Afghanistan etter 11. september og den såkalte forkjøpskrigen i Irak i 2003 (som Norge var imot). Resten av de nevnte intervensjonene var først og fremst humanitære.

Nå er det mye som kan sies om hvordan det gikk med slike intervensjoner, men det var i hvert fall ingenting å si på pågangsmotet til NATO og «det internasjonale samfunnet».

Vi sviktet de som vi inviterte inn i vår liberaldemokratiske klubb.

I dag ser vi en svekkelse av den liberale verdensorden i takt med at Vestens dominans i verden blir svekket. Både USA og Europa er blitt mer selvsentrerte. NATO satser nå på kollektiv beskyttelse fremfor å fungere som politi ute i verden. USA gir Russland og andre autoritære stater større terreng i geopolitikken.

Forsøkene på å integrere Georgia i NATO og EU ledet til økt spenning og til slutt krig mellom Georgia og Russland i 2008. Georgia, som den gang befant seg i en demokratiseringsprosess, har siden blitt mindre demokratisk. Historien gjentok seg med Ukraina, som også hadde støtte fra Vesten, men havnet i krig med Russland. De mistet også Krim-halvøya i 2014 helt i strid med folkeretten. I begge disse tilfellene viste Russland styrke mens Vesten viste svakhet. Vi sviktet de som vi inviterte inn i vår liberaldemokratiske klubb. Vi lot Russland avgjøre deres skjebne.

 

Farvel, intervensjoner

Den liberale orden skal ikke bare beskytte minoriteter mot undertrykkelse og folkemord, men også småstater mot stormakter som tar seg til rette på tvers av internasjonale normer. Men nå er vi inne i en trend med demokratisk tilbakegang, med nye autoritære ledere som mangler respekt for internasjonale institusjoner og avtaler. De allierer seg med hverandre mot den internasjonale liberale orden. USA trekker seg fra internasjonale avtaler og satser mer på bilaterale avtaler. Alt dette er dårlig nytt for Norge.

Vi må lære av feilene og fortsette å promotere demokrati ute i verden.

Demokratiet, som hadde så sterk prestisje og et normativt hegemoni i verden, er ikke like populært lenger. Nettopp fordi vi mislykkes så ofte, er Vestens dominans svekket, og de autoritære regimene føler seg så selvsikre som aldri før. Ikke nok med det. Trusselen mot det liberale demokratiet kommer også innenfra. Autoritære nasjonalister med negative holdninger til overnasjonale institusjoner, pluralisme og minoriteter, truer rett og slett med å reversere fremgangen vi har hatt etter andre verdenskrig.

Vi må lære av feilene og fortsette å promotere demokrati ute i verden. Ikke gjennom intervensjoner og okkupasjoner, men gjennom diplomati og målrettet demokratistøtte. Men vi kan ikke spre demokratiet uten å vise at våre demokratier fungerer bedre enn autokratier. At vi er i stand til å løse krisene bedre. Vi må være gode eksempler selv.